InsideOut
I fjor grep Steve Hackett til nylongitaren, og bare til den. Dette resulterte i “Under A Mediterranean Sky” – hans mest flamenco-inspirerte verk på flere år. For kort tid siden hadde undertegnede en prat med Hackett, hvori han viste bekymring overfor en verden som i stadig raskere tempo nærmer seg undergangen. Det er dette som kommer til uttrykk i årets “Surrender of Silence” – Hacketts villeste, mørkeste, sinteste og mest dystopiske album siden 2006s “Wild Orchids”. “Surrender of Silence” er også albumet hvor Hackett gjenopptar nevnte 2000-tallsalbums senromantiske og neoklassisistiske impulser og lar dem få kompositorisk forrang. Siden “To Watch The Storms”, som på mange måter reaktualiserte Hackett på den progressive rockearena, har det kommet mye av det samme fra hans kant. Verkene har imidlertid holdt oss skjerpet i kraft av musikkens spenst, kompleksitet, melodikk, kompromissløshet og presentasjon.
Herlig er det allikevel å høre hvordan han i “Surrender of Silence” utvider strukturene og uttrykket, og slipper galskapen til. Verket kunne forøvrig ha stått enda stødigere hvis ikke første smakebit “Wingbeats”, som går Disney-klassikeren “The Lion King” litt for mye i næringa, hadde vært utelatt. Men denne (det skal sies at den er langt ifra dårlig) glemmes fort i konteksten av de andre, som byr på noe mer alvorlig i musikalsk forstand. “Surrender of Silence” Må naturligvis høres i sin helhet, ettersom avsnittene forbindes gjennom en tematisk-motivisk utvikling som gir verkfølelse. Om plata kåres til årets beste symfoniske rockealbum kommer jeg neppe til å klage.
5/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 10.september 2021