Kategorier
Live Nyheter

Steve Hackett @ Sentrum Scene, Oslo

Den tidligere Genesis-gitaristen Steve Hackett har vært særdeles aktiv i studio i løpet av pandemien, så da han endelig også fikk anledning til å gå på en scene i Oslo igjen, var vi selvsagt klare med blyant og fotografiapparatus.

Tirsdag 16.november 2021

Steve Hackett har i mange år kjørt Genesis Revisited-konseptet, der han spiller seg gjennom større og mindre klassikere fra katalogen til “moderbandet” Genesis, hvor han trakterte gitaren i perioden 1971 til 1977. Konseptet har vært en stødig inntektskilde, for så lenge dette er låter de andre tidligere medlemmene i bandet i liten grad befatter seg med, vil det alltid finnes et publikum som er sulteforet på det gamle materialet fremført av flinke folk med anselige mengder spilleglede og passelig respekt for originalene.

Denne turneen er en hyllest til livealbumet “Seconds Out”, Hacketts svanesang med Genesis, og en samling av de største musikalske “hitsene” fra hans periode med bandet. Det ble innspilt på forskjellige turneer i 1976 og 1977, og består av materiale fra de to Collins-frontede skivene “A Trick Of The Tail” og “Wind & Wuthering”, samt favoritter fra Peter Gabriel-tiden.

Kvelden starter med et kort sett med låter fra Hacketts solokarriere. Her blandes det gamle og det splitter nye, og selv om det nyeste stoffet har litt for høy gjespefaktor for undertegnede, er det ikke tvil om at han har nok av spilleglede, og gitarferdighetene er i høyeste grad i behold. Hackett har rukket å bli 71, men det er ikke noe som tilsier at alderen tar på, for åpningslåtea «Clocks – The Angel of Mons” fra «Spectral Mornings» viser en gitarist som har en imponerende teknikk og iørefallende evne til å lokke fram de rareste teksturer fra en gitar.

Klassikeren “Every Day” fra samme skive får en fin behandling av et band i god form, og vi får et par låter fra årets “Surrender Of Silence”. “Held In The Shadows” er både øm og aggressiv, men blir etter hvert litt for “prog by numbers” for min del. “Devil’s Cathedral” blir litt i overkant klisjefylt i lengden, med kirkeorgler, bombastisk drama og lengre instrumentale passasjer. Sluttpartiet på “Shadow Of The Hierophant” fra Hacketts debutsoloalbum “Voyage Of The Acolyte”, avslutter det korte settet med massiv mellotron og dundrende basspedaler, og band og publikum er nå varme i trøya

Etter en kort pause er det tid for det flertallet nok har kommet for å se, nemlig fremføringen av “Seconds Out” i sin helhet. “Squonk” drar det hele i gang, og selv om jeg kan styre meg for Nad Sylvans vokal (som i kveld jevnt over var litt laber) og Rob Townsends tilsynelatende endeløse behov for å drukne låtene i unødvendige saxspill (hvem kom på ideen om å erstatte melodilinja i keyboards med sopransax?), imponerer Craig Blundells rullende trommespill og Roger Kings uanstrengte gjenskaping av Tony Banks keyboardspill såpass mye at versjonen får et godkjentstempel.

På “Carpet Crawlers” klarer Sylvan å begrense seg litt, og i kombinasjon med Hacketts eteriske gitarteksturer, blir det en fin versjon av en vakker låt. En kvikk og spenstig versjon av “Robbery, Assault And Battery” drar full nytte av en samspilt og svingende rytmeseksjon, og bassist Jonas Reingold imponerer med et drivende basspill som er klin likt Rutherfords.

“Afterglow” følger på, og avleveres i en monumental versjon der bandet klarer å porsjonere symforockfaktene på forbilledlig vis. Resultatet ble gåsehud hos en anselig mengde publikummere.

Trommeslager Blundell har en tendens til å slå litt hardt, og dermed gjøre den dramatiske dynamikken ikke fullt så dramatisk, men på “Firth Of Fifth” viser han at han fikser å lage lys og skygge med stilsikker hånd. I løpet av låtas lange instrumentale seksjoner får han vist alt som skal til for å kunne si at han er en mesterlig trommis. Keyboardist King sitter stoisk bak keyboardsene og lirer av seg krevende passasjer med den største selvfølgelighet. Hacketts klassiske solo får også overbevisende god behandling av sjefen sjøl, og er med på å gjøre dette til et av konsertens høydepunkter.

“I Know What I Like (In Your Wardrobe)” er mer publikumsfrieri enn en god låt i mine ører, og med Townsend unødvendige sax- og blikkfløytebidrag i kombinasjon med en uttværende «nå har vi det morsomt, dere»-jam, blir dette dopausen og ølkjøpeøyeblikket for meg. Men den spilles i hvert fall med glød, og engasjerer publikum.

Medleyet av “The Lamb Lies Down On Broadway” og “The Musical Box (Closing Section)” funker like bra som på “Seconds Out”, og er et høydepunkt på konserten. Så er det duket for “Supper’s Ready”, som på mange måter er storverket på plata. Låta er en fanfavoritt, og Hackett og co. gjør på ingen som helst måte skam på originalen. Her blir det mye allsang og publikumsdeltakelse, og selv om sjefen sjøl tværer ut den magiske gitarsoloslutten, er det en ok versjon av låta.

King, Blundell og Reingold imponerer i det lange instrumentalpartiet på “The Cinema Show”, og da siste tone klinger ut, er publikum over seg av entusiasme. Men alle som har hørt skiva, vet at det ikke slutter der. Bandet drar i gang “Dance On A Volcano”, som etter en litt i overkant lang trommesolo går over i den monumentale instrumentalen “Los Endos”. Det vil si de starter på den, men av en eller annen grunn er det slengt inn et ekstra » nå spiller vi litt komplekst, teknisk og tungt»-parti midt inne i låta. Den tilfører ikke låta noe som helst, og flere enn meg rynker på nesa. Når de endelig kommer tilbake til originalen, trykkes alle symforockknappene inn, publikum er i ekstase, og med siste cymbalslag settes punktum for en jevnt over hyggelig mimrekveld. 4,5/6

Tekst: Trond Gjellum
Fotos: Anne-Marie Forker