Han vil alltid være stemmen fra Enuff Z’nuff, men kommer neppe til å gjenforene krefter med tidligere broder og kumpan Gregory ”Chip” Rybarski. Etter sigende ble nemlig Donnie Vie sparket fra eget band i 2013. Siden har sangeren og låtskrivertalentet kjempet mot indre og eksterne demoner. I 2014 innledet en kreativ pause, som nær tok livet av ham. Smått om senn vendte imidlertid livsgnist og skaperglede tilbake, og resultatet av fire års smertefull rekonvalesens er albumet ”Beautiful Things”.
Tekst: Geir Larzen
Jeg har fånyttes kjempet for å få Donnie Vie i tale siden 1993, med flere kansellerte intervjuavtaler bak meg. Chip Z’nuff er lett å kommunisere med, men det finnes grenser for hvor mange ganger man ønsker å bli servert bare den ene siden av en kompleks sak. På bakgrunn av nylig lanserte ”Beautiful Things” stipuleres det atter intervjutid med Vie, og jeg blir ingenlunde bestyrtet da fyren klasker på røret idet jeg ringer. ”Here we go again”, tenker jeg, og sender ham en tekstmelding. Minutter senere ringer Chicago-væringen spakt tilbake:
– Sorry, har vi intervjuavtale? Er det fredag i dag? Jeg trodde du var advokat, så panikken tok meg.
Og slik går det til at jeg gis fri aksess til Donnie Vies verdensbilde de neste par timene. Jeg takker for at vi med ”Beautiful Things” omsider er skjenket et Vie-fonogram hvor produksjonen står i stil til det kompositoriske.
– Jeg har gjort flere soloplater, men dette er første gang jeg krevde flinke folk i alle ledd, nettopp for å gi låtene et sonisk løft. Alt fra studiolokasjoner til musikere og produsent er plukket fra øverste hylle. Det blir derfor riktig å si at jeg gikk for produksjon denne gang, i stedet for tyngde og forvrengning. Skivas instrumentalister, inklusive Roger Joseph Manning fra Jellyfish og Paul Gilbert fra Mr. Big, er førsteklasses utøvere – jeg har i grunnen konsentrert meg om vokalspor og teksturkrydder. Resultatet overgår alle forventninger; denne plata klinger fenomenalt! Phil Angotti, som jeg musiserte med innen jeg ble medlem av Enuff Z’nuff, er endog hanket inn for å legge ekstra vokalharmonier. Plata er som en fargesprakende iskrem.
– ”I Could Save The World”, en fortrinnlig pop-komposisjon, overdras et massivt flerlagsarrangement som ender i et crescendo av strykere og pauker…
– All ære til Roger Manning for nevnte arrangement. Etter ”The White Album” i 2014 forløp bortimot fire år uten at det poppet opp så mye som en musikalsk idé. Bransjen etterlot meg motløs og desillusjonert; i tillegg slet jeg med helseutfordringer. I lang tid formådde jeg ikke annet enn å dytte pulver opp nesa. Livet leste som en endeløs skuffelse, og jeg sloss og kranglet med alt og alle. Gradvis vendte lyset tilbake, og ”I Could Save The World” ble min første låt på fire år. Når du vandrer i skyggene, nedslått og tappet, aner du ikke hvorvidt din kompositoriske bryter evner å skrus på igjen. Jeg var livredd, men så dukket altså ”I Could Save The World” opp. I skriveprosesser følger jeg musikken, hvor enn den ønsker å ta meg – jeg hjelper en låt å bli hva den er forutbestemt å være.
– ”I Could Save The World” omslutter samme eleverte pop-eufori som Enuff Z’nuffs ”Holly Wood Ya”… Begge er genialt strukturbygget.
– Jeg forstår hva du sier. ”Holly Wood Ya” markerte en brytning med bandets glamrockføringer, og var en kampsak under arbeidet med ”Strength”-skiva, selv om den ikke kan måle seg med produksjonen ”I Could Save The World” er gitt. Jeg er ingen poet, men har gjerne flaks med ord. Tekstene mine presenterer seg rytmisk og i stavelser. Ord må rulle naturlig av tunga.
– Du blir ikke mindre forekommende kontra sangharmonikk med alderen…
– Jeg har alltid vært ei bikkje etter vokalharmonier, og elsker å ekspandere sangteksturer. Eksempelvis kjører jeg ofte vokalharmonier i stedet for synthesizere, og i langt mer intens grad enn normalt var for Enuff Z’nuff.
– Som tøylesløs fan av Enuff Z’nuff og Jellyfish synes Roger Mannings bidrag til ”I Could Save The World” som en kollaborasjon støpt i gull.
– Matt Walker, trommeslageren jeg hovedsakelig nytter på albumet, er en gammel kjenning av Roger. De har blant annet medvirket i bandet til Beck, og Matt hendet meg Rogers e-postadresse. Han responderte kjapt, og kausjonerte full musikalsk tilfredsstillelse mot 400 dollar. Jeg sendte penger, og lydfil – med rudimentære klaviaturlegg. Ikke i mine levedager kunne jeg ha forutsett de briljante orkestreringene som kom i retur. Roger Manning investerte tid i oppdraget, og ga maks valuta for pengene. Han er farlig dyktig. Våre veier krysset spredt på 1990-tallet, men vi fant Jellyfish å være i overkant selvopptatte, ha ha ha. Dog, bandet ligger musikalsk nærmere solokarrieren min enn Enuff Z’nuff. Det kreves musikalsk intelligens for å verdsette intrikat harmonisering, og kanskje var det derfor, samt et nokså tullete image, som gjorde at Jellyfish ikke tilegnet seg verdensherredømme.
– Et annet høydepunkt fra ”Beautiful Things” heter ”Breaking Me Down”, som oppvakt alternerer mellom dur- og mollakkorder.
– Hør, jeg aner ikke hva jeg holder på med. Musikkteoretisk er jeg fullstendig amøbe. Når folk forklarer meg hva jeg gjør, konker hjernen min; det blir som å gå på skole igjen, og det likte jeg aldri. Hvorfor behøver jeg å kjenne terminologiske ord for det jeg gjør? Jeg skriver på instinkt, og ”Breaking Me Down” var den andre låten som ble ferdigstilt til albumet.
– Det må ha vært oppmuntrende å sitte med nettopp ”I Could Save The World” og ”Breaking Me Down” tidlig i prosessen?
– Vel, jeg turte liksom ikke skru opp forventningene, da ”I Could Save The World” meget vel kunne ha vært et engangstilfelle og ”Breaking Me Down” ren flaks. Ved låt nummer tre, derimot – ”Fly” – erkjente jeg å være i kompositorisk flyt. Det står for alle å høre at jeg er umåtelig influert av The Beatles, men jeg håper samtidig å ha utviklet egen musikalske karakter. Å forstå hva som fungerer, tar tid. Jeg mener å kunne dokumentere artistisk vekst fra plate til plate; så har i alle fall vært en bevisst målsetning siden Enuff Z’nuffs debutalbum. Etter et gitt antall utgivelser blir det unektelig vanskeligere å komme opp med originalt skyts, fordi man har dekket såpass mye musikalsk mark. Jeg er ikke interessert i plagiatvirke, og skroter enhver skisse skulle den ligge for tett på andres arbeider. Noe videre problem er det ikke, da alt jeg pusler med låter som meg.
– En må gjerne klassifisere ditt kunstneriske sete som power pop eller harmonisk innfløkt rock. Man undres likefremt: Hvorfor tilvirkes ikke mer populærmusikk av samme alen?
– Ah, du fremmer vinnerspørsmålet. For alt jeg vet kategoriseres platene mine som ”bestefarmusikk” av ungdommen. Ikke at det spiller noen rolle – jeg vet å ha forarbeidet noe av verdi dersom et stykke, fremført av én mann med akustisk gitar, fungerer. Det handler om melodier, besifring og fortellinger; mindre om riff og store fakter. Dersom jeg disponerer direktelinje til et kreativt kosmos, er min eneste jobb å ikke spolere forbindelsen.
– Hele ”Beautiful Things” føles sommervarm og velgjørende, inkludert lettmelankolske ”Fly”.
– Unektelig. ”Fly” er håpets låt, basert på egne erfaringer. Jeg ble underlagt et hardt avrusningsregime for noen år siden, i kirkelig regi, og da de andre deltakerne i programmet fikk nyss om hvem jeg var startet maset om å underholde musikalsk. Nå har jeg aldri vært noen kirkens mann og kjenner få religiøse sanger, så det ble til å fremføre eget materiale. ”Fly” er rotet i mitt siste rehabiliteringsopphold. Dersom du tar små skritt ad gangen, vil mørket fordrive, og før du vet ord av det går du rundt og smiler igjen. For meg satt det langt inne – først gjennom arbeidet med ”Beautiful Things” vendte humøret tilbake. Jeg vet likevel at det ikke finnes håp for denne karen…
– ”Fly” er sirlig instrumentert, med piano, strykere og mellotron…
– Platas stryker- og blåserstemmer utgjør et samrøre av akustiske instrumenter og funksjonelle samplinger. Poenget med ”Fly” var å ikke overlesse teksturen, men snarere preservere låtens intimitet av vokal og piano, trass i brekkpartiets saftige vokalharmonikk.
Nylig utskrevet fra sykehus gjorde Vie, med drahjelp av positiv amerikansk ungdom, en video til John Lennons ”Instant Karma”. Prosjektet ledet etterhånden til en avtale med nasjonens Anti Bullying-kampanje:
– Amerikansk mobbestatistikk er fullstendig absurd: En tredjedel av landets unge selvmordere er mobbeofre.
– Malapropos, jeg har forsøkt å få deg i tale siden 1993.
– Å? Jeg trodde det var siden klokken to i dag. Ringer jeg virkelig 26 år for sent?
År med dop, alkohol og depresjon har definitivt ikke fordervet Donnie Vies rappkjeftete vidd. Jeg vil vite hva som skjedde mellom Enuff Z’nuffs prosaiske debutalbum av 1989 og den mesterlige oppfølgeren ”Strength”, to år senere. Finnes det faktorer som klarlegger det kvalitative kvantesprang bandet begår med skive nummer to?
– Jeg var svært ung da jeg ble opptatt som medlem av bandet. De tre andre – Chip, Derek Frigo og Vic Foxx – hadde for lengst gjort seg til yrkesmusikere. Chip ble min mentor, og lærte meg å skrive og arrangere. Vi utviklet et broderlig makkerskap. Bandets tidligste låter kaller jeg baby-materiale. Etter debuten modnet jeg betraktelig, og fikk godt grep om låtskriveriet. Jeg var dessuten maksimalt inspirert, og tok mer eller mindre over det kompositoriske til ”Strength”.
– Hvordan vurderer du bandets neste plateutgivelser – ”Animals With Human Intelligence”, ”Tweaked” og ”Seven”?
– I 1992 undertegnet vi kontrakt med Arista Records, men det eneste platedirektør Clive Davis var interessert i var ballader. Vi hadde én slik – ”Innocence” – og jeg mener bestemt Davis signerte oss på bakgrunn av denne. Han krevde ytterligere én rolig låt før det ville bli aktuelt å lansere noe album, så jeg skrev ”Right By Your Side”, og da lot han oss gjøre med resten av plata som vi lystet. Så lenge det ble levert to ballader, ga han blaffen, ha ha ha. Jeg har et ambivalent forhold til ”Animals With Human Intelligence”, og finner ingen favoritter i repertoaret, men liker ”One Step Closer To You” og ”These Days”. Å skrive med Derek Frigo ble et kompromiss – han digget glamrock, og måtte nødvendigvis få sette sitt avtrykk på materialet. Vi hadde et stormfylt forhold iblant, men begge var så ruset at vi sjelden husket hva kjeklingen handlet om. ”Tweaked”, ”Seven” og ”Paraphernalia” fremstår som én lang, pågående studioprosedyre, selv om vi holdt spredte konserter mellom slagene. Etter ”Animals…” sa jeg meg ferdig med Enuff Z’nuff. Vi hadde tapt plenty penger, sto uten platekontrakt og jeg følte bandet som en tvangstrøye. Jeg var imidlertid ikke ved veis ende som låtskriver; idéene fosset frem. Sammen med trommeslager Ricky Parent gjorde jeg en bråte demoinnspillinger. Da dette kom Chip og gruppas manager for øret var veien kort til bedritne platekontrakter og uønskete forpliktelser i Enuff Z’nuffs navn. Jeg var raka fant, og desperate omstendigheter kaller på desperate løsninger. Før jeg fikk sukk for meg var jeg irreversibelt sugd inn i Enuff Z’nuff-maskineriet igjen.
– Hva med ”10” og ”Welcome To Blue Island”, utstedt tidlig i det nye årtusenet?
– ”Welcome To Blue Island” ble gjort som glødende overskuddsprosjekt. Skiva gestalter to mislykkete innspillinger, men resten står jeg ved. Materialet ble skrevet og effektuert like etter at jeg hadde møtt min fremtidige kone, nå ekskone, og jeg var på et generelt bra sted i livet. Du kan si at ”Welcome To Blue Island” markerte en transformasjonsbevegelse – ut med den gamle dritten, og inn med nye impulser. Mange fans elsker 2002-skiva, mens ”10” var en samling tiloversblitte låter i kjølevannet av ”Tweaked”, ”Seven” og ”Paraphernalia”. Selv bandets kasserte materiale arter seg temmelig godt; jeg liker ”Peach Fuzz” og ”10”, mens ”Dissonance”, som fulgte fem-seks år senere, er særlig bra.
– Jeg har hørt Chip Z’nuffs versjon av sannheten. Nå behøver jeg din. Hva skjedde mellom deg og Enuff Z’nuff etter ”Welcome To Blue Island”, og hva pokker er status i dag?
– Som du vet hadde vi et fruktbart og godt musikalsk samarbeid i mange år, Chip og jeg. Det kom til et punkt hvor vi kjørte oss fast og stagnerte som kunstnere. Enuff Z’nuff ble hemmende. I tillegg følte jeg meg stadig mer misbrukt, noe jeg uttrykte i klartekst. En mellommenneskelig forplanting av negativitet var ikke til å unngå. ”Dissonance” utkom i 2009, og jeg ivret etter å kreere en oppfølger, men talte til døve ører. I stedet tilvirket jeg soloskiva ”Wrapped Around My Middle Finger”. Min personlige helse bedret seg, men innad i Enuff Z’nuff gikk alt i sirup. Ingen gadd møte opp på øvinger. Hvorfor skulle de det, så lenge konsertrepertoaret utelukkende fylles av ”New Thing”, ”Baby Loves You” og de samme fordømte singellåtene bandet har kvernet fra scenen i tjue år? Fansen digger det ikke, og jeg har overhode ingen interesse av å fronte skvipet fra debutalbumet. Hvorfor ikke hente frem bandets gode komposisjoner til en forandring? Polariserte allianser grodde frem, hvor jeg sto alene mot resten. Våren 2013, etter Download-festivalen i England, opplevde jeg å bli sparket fra Enuff Z’nuff. Jeg kunne ikke tro det. Nå skal det innskytes at vi ikke snakker om en formell eller eksaltert oppsigelse; det ble stilltiende gjort klart at de andre følte bandet var bedre skikket uten min tilstedeværelse, altså minus fyren som synger og skriver låtene. Uansett mental eller fysisk forfatning så leverte jeg alltid i Enuff Z’nuff, både i studio og på scenen.
Vie slipper ikke tanken på at jeg har jaktet på intervju med ham i 26 år:
– Du kunne jo bare ha banket på turnébussdøra? Enda bedre, du kunne ha utgitt deg for å lange kokain eller heroin, ha ha ha.
– Var Enuff Z’nuff dømt å mislykkes da dere i 1989 formådde å presentere dere som del av samme glamrockpakke som Poison og Warrant?
– Du uttrykker det spissfindig og margskåret. Svaret følger som et sukkets ”ja”. Fra og med vårt hårsprayvisualiserte debutplateuttrykk ble bandet underlagt og tyrannisert av Murphys lov. Jeg kødder ikke. Vi utgjorde dessuten en musikalsk motstridig enhet, som aldri burde ha virket i samme band. Dysfunksjonalitet gjennomsyrer Enuff Z’nuffs levnetsløp. Jeg bærer også deler av ansvaret, og valgte å selvmedisinere frustrasjon i bytte mot tung MTV-rotasjon og den slags vås. Sannhetens øyeblikk falt litt for sent. Vi ble snytt fra dag én, og jeg bedras fremdeles. Min åndelige storebror og mentor har ervervet rettighetene til bandnavnet bak min rygg, og står fritt å gjøre hva han vil med Enuff Z’nuffs arv. Jeg har intet ønske om å svartmale forholdet, jeg elsker fyren, tross alt. På en måte har vi sluttet fred, og gått hvert til vårt. En skal ikke underslå at nesten alle positive tildragelser i mitt liv har involvert Chip. Hadde Enuff Z’nuff gjort kommersiell furore, tror jeg jaggu ikke jeg hadde vært i live.
– Hvor ille var det?
– Det var som å våkne flere ganger på likhus. Jeg har alltid søkt det farlige, av en eller annen grunn, og ikke vært interessert i å behandle meg selv respektfullt. I Enuff Z’nuff var hver dag lastet med alkohol, dop, rock’n roll og jenter. Hva er det ikke å like med sådan livsstil? Alle fire i bandet var født til eksess, så vi giret opp hverandre ytterligere.
– Og likevel fremstår du tilfreds og fokusert når vi nu samtaler…
– For første gang i mitt liv råder fred i sjelen. En nagende uro er borte. Tidligere tenderte dårlige dager å akkumulere til et snøskred av faenskap. Jeg omgis av familie og nære venner – hvilket er en nøkkelforutsetning for psykologisk vekst – og er ikke engang mildt deprimert om dagen. Dæven, og jeg som alltid har vært deprimert. Det må være karakterfremmende å tryne et helt liv, ha ha ha.
– Minnes du den bedritent innspilte, men geniale låten ”I Love The Way” fra 2006?
– Ja visst, den svinger, men hadde fortjent bedre forrettelse. Jeg var ute av Enuff Z’nuff i nærmere seks år, fra og med 2002, fordi min substansavhengighet nådde latterlige proporsjoner. Det var ikke den ting jeg ikke lå under for – heroin, metadon, kokain… Avrusningsklinikkene bannlyste meg, grunnet massiv tilbakefallsstatistikk. Da Enuff Z’nuff skulle turnére Japan måtte jeg informere bandet om at den eneste måten jeg ville være kapabel å levere på scenen, nå som metadontilførselen opphørte, var om jeg smuglet dop inn i landet, hvilket jeg faktisk lot være. Jeg var syk hele tiden, og måtte ganske enkelt ta en pause fra turnélivet. Det føltes ok, da jeg betrakter meg selv mer som kunstner enn rockestjerne. Du trenger ikke mye penger for å leve godt.
Gitt Vies nyervervete livsanskuelse kommer det neppe som noen overraskelse at han allerede har begynt å tenke på en oppfølger til ”Beautiful Things”:
– Halvparten av neste plate foreligger som demoer, og materialet later til å gå i en tyngre retning. Jeg er inspirert, og gjør dette av ren musikalsk kjærlighet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019