Fredag 01. desember 2023
Allerede da vi kom inn i salen, og så størrelsen og oppsettet på scenen, hersket det liten tvil om at det var en påkostet produksjon. En 22 meter bred scene, med ramper og høyt trommepodium, samt en lysrigg vi sjelden ser lengre, vitnet om at her har ikke spareblusset stått på. Tankene gikk til sceneoppsettene til de store artistene på 80-og 90-tallet. Sånne feiringer liker vi.
Introvideoen gikk i gang klokken 21:00 sharp, med en kjapp historieoppdataering fra Paul Gelsomine, som har jobbet med både Stage Dolls og TNT, før velkjente toner ble servert fra sekkepipe via den enorme skjermen bak bandet, og de to nesten like store skjermene på hver side av scenen. “Soldier´s Gun” var passende nok første låt ut. Låta som startet det hele for Stage Dolls, kanskje ikke for 40 år siden, men nesten. Men så… Flaknes velkjente Gibson Les Paul fronter riffet i et tydelig heltent Stage Dolls. Lysshowet imponerte fra første sekund, men lyden var dessverre langt under pari. Trondheim Spektrum er et utilgivelig rom å være lydmann i, men vokalen til både Flakne og de to kordamene var alt for langt bak i lydbildet. Trommene druknet, og trommis Morten Skogstads lekne fills på tammene var nærmest ikke til å høre. “Love Cries” er en av undertegnedes favoritter fra trioen, og allerede som andre låt ut var kveldens første gåsehud et faktum, til tross for lyden. Dessverre skulle lydbildet bare endre seg noe til det bedre, for romklangen i salen er virkelig en nøtt for en lydtekniker.
“Hard To Say Goodbye” er en av bandets store hits, og publikum bidro med allsang fra første strofe. Det er rørende å se sine egne bysbarn bli så godt mottatt på hjemmebane, men trondhjemspublikummet skal likevel få en liten reprimande for ikke å sørge for stinn brakke når rockehovedstaden skal feire sine egne. Salen var kanskje trekvart full, men festen skulle ikke dempes av den grunn. Når Torsteins strålende solo drukner, er bare trist, for han er en særdeles undervurdert sologitarist, noe vi skulle få flere eksempler på underveis. I tiden før konserten ble fansen oppfordret til å sende bilder av seg selv, og bilder sendte de. Under medleyen ble skjermene fylt av bilder av Stage Dolls-fans fra 80-og 90-tallet, til stor jubel fra salen. Og sannelig var det kjentfolk å se også. En fin gest fra bandet til sine fans. Skjermene ble flittig brukt, med videoer, bilder og grafikk underveis. Årets to singler ble spilt ‘back to back’, og viser utvilsomt at Flakne fremdeles har teft for melodi. Balladen “Two Eagles” (som for øvrig vår fotograf Kjell Roger Solstad har lagd videoen til), er et nydelig stykke musikk, og førte til ståpels i nakkeregionen ved flere anledninger. Musikkvideoen ble avspilt på skjermene, det samme på “I Guess I Must Be Dreamin´”, der damene fikk komme fram og skinne litt. Endelig var de også å høre, det tok bare litt tid. Isabelle Eberdean og Myrtuola Røe var et friskt pust i bandet, og fylte rollen som kvinnelige backingvokalister, noe Stage Dolls har brukt gjennom store deler av karrieren.
Så var det videotid igjen, med hilsener fra artister som Hellbillies og Return, fra fotballspiller “Mini” Jakobsen, og ikke minst fra sjefstrønder Åge Aleksandersen, som ba oss ‘feir som faen!’ Nyutnevnte ordfører Kent Ranum hadde også sine ord, før fokus ble rettet mot sentrum av salen, der Flakne satt på en satellittscene, med kassegitaren og en strykekvartett fra Trondheimssolistene, som han treffende nok presenterte som Spektrum Strings. Det blir raskt magiske øyeblikk når det blir nært og lavmælt, som i de tre låtene vi ble servert herfra. Flakne er virkelig en historieforteller av rang, og han er virkelig troverdig som vokalist. Selfiene ble mange når sjefen sjøl kom nærmest ned i fanget på publikum. Tiden det tok for Torstein å komme seg tilbake til hovedscenen ble fylt med en bassolo med humoristiske innslag, for bassist Terje Storli er utstyrt med en god dose humor. Og ikke er han lettskremt på scenen heller, rampelyset nytes fra start til slutt. Keyboardist Ronny Wikmark har vært en viktig brikke i Stage Dolls-maskineriet i rundt 15 år, ikke bare som musiker, men også produsent, og i en liten solospot fikk han vist sine ferdigheter, ikke bare som keyboardist, men også hvilke egenskaper han har på programmering. Han gir virkelig bandet en ekstra dimensjon. Og som seg hør og bør på en rockekonsert i stadionformat, må det en trommesolo til. Flakne har i alle år introdusert Skogstad som ‘verdens beste trommis’, og Skogstad svikter ikke. Vel blir det nok litt lengre kø i baren under solopartiene, men Skogstad er virkelig en strålende trommis! Med temastykket fra “Pirates Of The Caribbean” som bakteppe slapp han løs ferdighetene i en forrykende solo! Endelig hørtes trommesettet i sin helhet, og det låt aldeles fantastisk! Det er trist at man må vente halve konserten på å legge merke til slike detaljer. En kreativ og imponerende solo fra Skogstad førte oss inn i det som er manges Stage Dolls-favoritt; “Commandos”. Fullt forståelig, for det er virkelig et godt stykke musikk! Den førte oss inn i “Ammunition”, ei låt som uunngåelig sender tankene til det som foregår i Ukraina og på Gaza i disse dager. Ikke et ord ble ytret om det, men teksten i “Ammunition” er usedvanlig sterk, og gjorde inntrykk ihvertfall for denne publikummeren. Undertegnedes Stage Dolls-historie begynte på et musikkrom på Flatåsen skole i Trondheim i 1986, med “Prelude” og “Heart To Heart”, som åpnet “Commandos”-skiva, og endelig var det duket for 2023-versjonen. Det ble et sterkere øyeblikk enn forventet, for sannelig ble øyekroken fuktig. For ei låt, og for en live-fremføring. Virkelig et høydepunkt i konserten! Et enkelt, men akk så effektivt gitarriff det der.
Det nærmet seg slutten på kvelden, men det er fortsatt låter som ikke er spilt. “Wings Of Steel” er én av de låtene scenedukkene ikke kan tillate seg å utelate, og med videoen som bakteppe, stilte Storli seg bak sin makker på samme vis som på videoen fra 1988 som rullet i bakgrunnen. Videoer er virkningsfulle medier når de brukes kreativt! ”Sorry (Is All I Can Say)” er nok et stykke nydelig håndverk fra Flakne, og igjen ruller allsangen i Spektrum. Torstein forlangte det han kalte “trondhjæmsschwingen”, og det fikk han. Alle hender i været, Trondheim, det er bare vakkert! “Still In Love” må også med, og jubelen løfter seg nok en gang. To timer og 25 minutter går fort i godt selskap, og undertegnede følte faktisk at det var alt for tidlig å gi seg enda. Det er virkelig et kvalitetstegn på det som foregår på scenen! Stage Dolls er så til de grader et band som hører til på så store scener, de var forberedt til fingerspissene, og til og med sjefen sjøl var i det pratsomme hjørnet denne fredagskvelden. Kanskje litt i overkant til tider, men når du feirer 40-årsjubileum kan du gjøre hva faen du vil! Lysshowet var aldeles fantastisk, produksjonen like så. At videoer og musikk ikke var 100% i sync til enhver tid blir å spike fliser med sløv kniv. Det eneste det trekkes for, er lyden, som dessverre tok mye av fokuset på det som kunne blitt en kveld med full pott på terningen. Men å starte adventstida på denne måten gjør vi mer enn gjerne igjen. Bare ti år til 50-årsjubiléet nå! Vi gleder oss!
5,5/6 Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad