Torsdag 30. november 2023
Er det én produsent, skive eller band som ikke trenger noen ytterligere introduksjon så er det Flemming Rasmussen som som kjent satt bak spakene til de tre mest anerkjente skivene til Metallica – ikke minst bautaen “Master Of Puppets”, som man skulle få fortalt detaljene rundt av sjefen sjøl. Dette ble da til i form av et samarbeid mellom lytteklubben Classic Album Sundays og nær selvsagt Deichmanske.
Og da møter man jo opp, i hopetall. Over anlegget i kjelleren før inngang kunne man høre band som Ramones, Motörhead, Judas Priest og Black Sabbath – og da kan man godt si at stemningen var bra satt. Et overraskende variert klientell var på plass i god tid før start, de fleste med noe meget godt i glasset, klare for å høre mer om mye mulig sin favorittskive i ungdomstida.
Vel inne i salen ble forgjengeren “Ride The Lightning” spilt over anlegget – selvsagt på vinyl, frem til samtalen startet, og denne ble da styrt av en herremann ved navn Kent Horne. Og å høre hvordan Flemming kom inn i rollen som produsent i sine veldig unge år var mildt sagt meget interessant. Ikke minst hvordan den unge produsenten endte opp med å jobben sammen med Ritchie Blackmore’s Rainbow, men da som tekniker.
Noen historier om Lars Ulrich måtte med, spesielt at han måtte fortelle selveste forskjellen mellom onbeat og offbeat og fysisk vise ham enkelte trommeting var lystig. Men da må det også sies at Lars fikk massivt skryt for sin musikkforståelse og profesjonalitet i studio.
De største hemmelighetene kan vi la være uskrevet, men det kom frem mange detaljer som ihvertfall undertegnede ikke var klar over, og sånt setter man jo pris på. Det var også interessant å høre nørderier som hvor mange rytmegitarspor James Hetfield faktisk la på – aldri færre enn fire, men enkelte ganger så mange som tolv.
Alt i alt meget interessant, selv for en som ikke er så fanatisk opptatt av lyd, så for de som var dét i tillegg til fans, så må jo dette ha vært helt storveis. Også grunnen til at “…And Justice For All” låter så radikalt annerledes er fordi gjengen syntes de hadde perfeksjonert thrash metal med “Master Of Puppets”, og akkurat dét er vanskelig å si deg uenig i.
Etter tre kvarters informasjon rundt hans samarbeid med bandet var det tid for en liten pause, også skulle vi få høre herligheten i sin helhet. Den trenger vel ikke noen nærmere anmeldelse, men i tilfelle du lurte står fortsatt låtene og produksjonen som en påle den dag i dag og hadde uten tvil fått fullstendig toppkarakter om jeg skulle ha anmeldt den nå. En liten fuck-up som gjorde at “Welcome Home (Sanitarium)” ble spilt sist tilgir vi lett.
Alt ble så avsluttet med noen få Q&A der de ivrigste kunne få svar på ting de lurte på, og det mest informative her var hvor til de grader dyktig Cliff Burton var, og hvor fornøyd Flemming var med at detaljene hans kom såpass godt frem i miksen.
Dette var en god kveld! Tidenes beste og viktigste thrash metal-skive fikk skinne, og vi nørder fikk triviaen behørig forklart. Så en meget underholdende og informativ aften går inn i historiebøkene som en særdeles finfin aften for oss metallnørder.
Tekst & foto: Sven O. Skulbørstad