ear Music
Hva i svarteste er det som har skjedd med Jeff Scott Soto? Mannen som er mest kjent for å synge melodiøs rock i band som Journey, Talisman og W.E.T., og soloskiver med ballader og Prince-inspirert soul og funk, klinker plutselig til med en knallhard metal-skive med nedstemte gitarer, doble basstrommer og et moderne lydbilde? “Inside The Vertigo” er uten tvil det hardeste han har gjort siden han først ble kjent via Yngwie Malmsteens “Marching Out” for 30 år siden. Nå markedsføres riktignok Soto som et nytt band, og ikke en soloskive fra JSS, men når bandet er døpt etter ham, og resten av bandmedlemmene er hentet fra hans soloband, er det vel liten tvil om hvem som er eneherskende der i gården. Spesielt når det kun er trommisen Edu Cominato som faktisk spiller på mer enn et par låter, som gitarist Jorge Salan må nøye seg med – resten av gitararbeidet gjøres av JSSs mer navngjetne kompiser, som Gus G (Ozzy), Jason Bieler (Saigon Kick), Al Pitrelli (Megadeth), Mike Orlando (Adrenaline Mob) og Joel Hoekstra (Whitesnake). Vi nevner også Kamelots Casey Grillo bak slagverket på tre låter. «Final Say» åpner ballet med hoggende metalgitarer a la Pantera (!) og en pumpende basslinje, den mørke og dystre «The Fall» er nærmest alt.metal, mens «Wrath» med Gus G er blytung og har nærmest en thrash metal-åpning – ved første gjennomhøring av skiva var det på dette tidspunkt at jeg måtte sjekke CDen for å se om det faktisk var Jeff Scott Soto jeg hørte på. Fjerdelåta «Break» har en moderne gitarlyd over en ellers tradisjonell power metal låt, mens «Narcissistically Yours» igjen høres ut som pur thrash i starten. Vi får et lite avbrekk fra hardkjøret i første halvdel av skivas niminutters epos, «End Of Days», en kompleks låt med mange partier -den har skivas første keyboardinnslag, barnekor og orkestrering. Tittellåta er mer tung og atmosfærisk, før et svimlende riff trør på gassen midtveis.
Vi er godt over halvveis i skiva før vi kommer til en låt som høres ut som god gammel Jeff Scott Soto, og melodiøse «When I’m Older» er også høydepunktet for undertegnede. JSS synger som alltid strålende, og Al Pitrelli kipper inn en nydelig gjestegitarsolo. Deretter er det tilbake til blytung nedstemt metal med «Trance». «Karma’s Kiss» er skrevet sammen med Jason Bieler, som også bidrar på gitar sammen med sin Saigon Kick-kollega Chris McLernon på bass og setter sitt tydelige stempel på låta. Totalinntrykket er noget forvirrende, en slik musikalsk U-sving så jeg virkelig ikke komme, men full kredit til JSS for å gjøre det han tydeligvis hadde lyst til selv.
3,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 13.januar 2015