LL Records
Svaret manifesterer seg altså her som Sorboses, og produktet viser seg som en tilåters reise gjennom et sonisk landskap som skapt for – eller nærmere sagt bevisst og direkte rettet mot – oss melankoholikere.
Aller først; jeg synes kanskje de bommer bittelitt med tanke på bandets/skivas premisser og intensjoner. Jeg tror så gjerne de sjøl føler at det progressive og komplekse skjæres vekk, og at det er låtskjelettenes struktur som bærer det hele, men for ører utenfra, i dette tilfelle mine, som har vært utsatt for begge de ovennevnte band ved en rekke anledninger tidligere, lykkes de ikke til fulle med å løsrive seg fra sine egne signaturmønstre. Jeg hører mange av de samme virkemidlene bli brukt, harmonisk som rytmisk så vel som i progresjonsstrukturer – skjønt alt dog i noe ‘enklere’ former. Jeg kunne lett ha blitt forledet til å tro at et hvert spor herfra kunne ha kommet fra de prokosmianske dåsetafserarkivene, og en kan kjenne igjen elementer som det noe barokkaktige i «Pro Tem» samt eksempelvis trikset med å ‘vri’ en 6/8-takt inn og ut av to- og tredelt betoning ved å ‘squaring the triplets’, slik jeg har hørt PF stadig leke seg med tidligere. Bandet spiller også i hovedsak slik vi kjenner dem fra tidligere, godt, bevegelig lekent og ‘godskranglete’, men jeg tror faktisk flere av låtene hadde kledd noe mindre intrikat rytmikk for å ivareta konseptets grunnidéer.
Når alt dette nå er sagt, det er like fullt en god variasjon gjennom det hele, selv om låtene åpenbart er hamret ut ved samme skomakerverksted. Tidvis Joni Mitchell-sart og ømt, plutselig som en eksperimentelt lekende Benny Andersson – over til psychobillysemipønk i «Life’s Discord» for å ende i grandios Muse-pastisj, stadig med solide tråder i diverse rødsjatteringer som binder det hele sammen til en solid enhet.Som beste spor tror jeg at jeg vil nominere avslutningssporet «The Jolt of Knowing», som i all sin messingkrydrede uforutsigbarhet stadig byr på nye vendinger rundt hver sving.
«Sorboses» har endt opp som ei godt likandes skive med flere lag og nivåer som stikker hodene opp etter noen gode lytterunder, men reint låtmessig sitter det ikke helt som knekk i tenna hele veien gjennom. Ingen direkte svake eller kjedelige spor, men ikke alt har det samme fandenivoldske stinget til å understreke og framheve de mørke mollstemthetene. Summa summarum; ei god skive, uten at jeg tar helt av ved noe tidspunkt, og jeg føler samtidig at det er noe uforløst over større deler av det hele. Like fullt en artig variant, paradoksalt nok i sin form noe av det mest eksperimentelle fra denne gjengen.
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 21. juni 2024