InsideOut
Første plate fra gutta i Sons of Apollo satte forventningene skyhøye om et mesterverk innenfor prog metal, noe de bare delvis klarte å oppnå. Med medlemmer som Mike Portnoy og Derek Sherinian (begge tidligere Dream Theater medlemmer) på henholdsvis trommer og keyboards, bassist Billy Sheehan (kanskje mest kjent fra Mr. Big), Ron “Bumblefoot” Thal (mest kjent for å vært gitarist for Guns N’ Roses) og vokalist Jeff Scott Soto (Yngwie Malmsteen og Talisman) er det ihvertfall ikke mangel på dyktige musikere i bandet. Men det må også til en solid dose med kjemi (og magi) for å få det til å klaffe helt. Og her innrømmer gutta selv at de nok ikke var helt på bølgelengde den gang.
Men etter å ha turnert med første plate, og med en live utgivelse med orkester fra Plovdiv, så har isen smeltet. Å spille på hverandres styrker er en essensiell del av å være et band, og det er ofte derfor supergrupper har en tendens til å bli litt platte. Og på forrige studioplate klarte de ikke helt å bestemme seg for om de skulle satse på prog metal eller tungrock, så den ble noe ufokusert.
Dette er en langt mer fokusert plate. De heller nok mer mot tungrocken med noen innslag av progga sprell innimellom, og det gjør helhetsinntrykket mer solid. Oppskriften er tunge, drivende riff med pulserende rytmer, og masse shred i både gitarsoloer og keyboardsoloer. Vokalen er bunnsolid, kraftig og god. De har rett og slett tatt essensen i hva som funket på debut-albumet, og rendyrket dette. Ulempen med en slik fremgangsmåte er at låtene glir litt inn i hverandre og høres litt for like ut. Men alt i alt er mye tøft her!
Om jeg skal trekke frem noe som negativt, så må det være at det er tendenser til selvplagiarisering fra bandmedlemmene. Her er det mye som ligner riff vi har hørt før fra gutta. Og bandet som helhet tilfører ikke mye nytt til sjangeren, her er det mye pløyd mark de beveger seg gjennom.
Av favoritter på platen må jeg trekke frem «King of Delusion», som beveger seg frem og tilbake mellom litt klassisk-inspirert piano og blytung rock. Det er spennende motsetninger som tiltrekker oppmerksomhet. «Desolate July» er den andre låten jeg vil trekke frem, og er en følelsestung ballade som handler om tapet av en god venn (Adrenaline Mob og Jeff Scott Soto’s bassist David Z som ble drept i en bilulykke sommeren 2017. )
«MMXX» er en verdig oppfølger til «Psychotic Symphony.» Likte du den første så er jeg sikker på at du vil like denne også. Her finner du masse ville gitarsoloer og keyboardsoloer, her er det tunge, drivende bass og trommer, og en vokalist med en utmerket stemme. En klar forbedring på den første, selv om den nok likevel ikke når helt opp. Men jeg står fortsatt for det jeg sa ved første skive; dette er et band som jeg vil anbefale at folk går og ser live, for jeg kan garantere at det blir et fremragende show.
4,5/6 | Kim Arthur Sakariassen
Utgivelsesdato 17.januar 2020