Mascot
Skiver merket Mascot/Provogue fører alltid ei fane av dyktighet, gjerne iblandet et anseelig antall år på aktørenes sitteredskaper, og denne er så visst intet unntak. Ei heller bør det overraske at vi snakker om kumønstret blårock av ymse formater. Landreths gitar er skivas førende element, spesielt slide-spillet bærer høy klasse, og dette framlekes over et komp som kan få ei froskerompe til å ville knipes enda tettere igjen i rein misunnelse. Skivas beste stunder er enten sugende tunge eller vakre melankolske, men jevnt over er materialet dessverre ikke stort å lette høyt på skinka for – det blir litt for pent, pyntelig og forutsigbart, og det de vinner på erfaring og fartstid taper de på manglende ungdommelig glød og søkende fandenivoldskhet. Det hele blir litt vel koselig og trygt, og skiva faller litt for lett i skuffen med Dymolapp: «Dyktig utført, glemt med siste tone».
3,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 21.februar 2020