– Jeg er en av de som oppdaget Living Colour da førsteskiva kom, og jeg håper det er ok at vi begynner med det.
– Wow, det er lenge. Klart vi kan, bare kjør på, du.
– Du er på turné med Living Colour for øyeblikket. Hvordan går den?
– Det stemmer, vi er i California akkurat nå. Fridag i dag, og spiller i St. Louis i morgen. Vi har vært ute sammen med Extreme nå i mange måneder. Vi spilte mye med dem i fjor, blant annet i USA på sommeren, og i Europa i desember, og er på denne runden nå, som varer til rundt midten av mars. Vi kommer tilbake til Europa i sommer, men da er det på egen hånd. Det blir noen jobber i Storbritannia og Nederland som det ser ut til nå.
– Jeg så at Will (Calhoun, trommer) går glipp av noen jobber. Hva driver han på med?
– Han har noen andre avtaler som han inngikk før vår turné ble planlagt, så han oppfyller bare avtaler han har gjort utenfor bandet.
– Og nå har dere 40-årsjubileum også, hvordan oppleves det?
– Ja, wow, det er ganske utrolig å se tilbake på så mange år. Det er brorparten av livene våre, og er ganske rart å tenke på. Vi har hatt både opp- og nedturer, så klart, men for det meste har det vært veldig givende.
– Jeg husker da jeg kjøpte “Vivid”, så kom den med kvalitetsgaranti; om du ikke liker den, får du pengene tilbake. Jeg kan ikke huske å ha sett det verken før eller siden. Hvordan gikk det til?
– Det vet jeg faktisk ikke, men jeg tror kanskje selskapet hadde så stor tro på plata at de lagde en gimmick på det, og la ved en “pengene tilbake”-garanti, noe jeg syntes var veldig modig av dem. Beklager gjespinga, men vi kom akkurat av bussen etter en lang tur, så jeg holder på å våkne. Håper jeg haha!
– Hehe, fullt forståelig. Det er vel neppe det samme å sove på en Nightliner som i en seng.
– Jeg liker det, faktisk. Bussens gynging vugger meg i søvn, og lyden av motoren og hjulene mot asfalten er beroligende for meg, så jeg sover godt på veien.
– Da er du en av de heldige. La oss hoppe til grunn til at vi faktisk prater i dag. Du har et nytt prosjekt gående, som har fått navnet Sonic Universe. Hvordan kom dere sammen?
– For et par år siden møtte jeg Mike Orlando (Adrenaline Mob) på et av disse rocke-cruisene, jeg lurer på om det var ‘ShipRocked’, og jeg ble mektig imponert over hvordan han trakterte gitaren, og som du vet, er jeg ikke ukjent med gode gitarister, og Mike er en av de beste jeg noensinne har møtt. Vi ble venner, og ble enige om å lage ei plate, og Mikes forte er jo en type nu-metal, kjapp gitarbasert greie, og han hadde lyst til å gjøre noe annet enn han har gjort tidligere, så vi satte oss ned og lagde noen greier, og de greiene er vi veldig fornøyde med. Og jeg må bare si at gitarsporene Mike gjør på denne plata er noe av det beste jeg har hørt i hele mitt liv.
– Alle leverer virkelig bra instrumentering på plata, det er det ingen tvil om, og jeg synes virkelig at stemmen din holder stand fremdeles. Du er jo snart voksen du også. Det er et par primalskrik der som jeg er usikker på om jeg har hørt deg gjøre før.
– Hehe, ja det er noen greier der. Jeg må si at denne studioerfaringen er noe av det fineste jeg har opplevd. Jeg har kunnet slappe av og bare gjøre det jeg har følt for, og det er jeg veldig fornøyd med.
– Hvordan foregikk skriveprosessen?
– Vel, for det meste så startet det med et gitarriff, for Mike har lassevis av dem, så vi forsøkte å finne hvilke riff som passet oss, og jobbet oss ut fra det, og jeg må bare berømme Mike og innsatsen hans, for i tillegg til å være en fantastisk gitarist, er han en fantastisk lydtekniker, en fantastisk produsent, og en fantastisk fin fyr. Han er hele pakken, faktisk.
– Du har jo årelang erfaring i studio selv også, skrur du lyd og produserer selv, eller foretrekker du å overlate det til andre?
– Jeg har gjort det i andre prosjekter, men i Sonic Universe er det 100% Mike Orlando, her fortjener han all heder og ære for alt han har gjort. I enkelte av prosjektene jeg har jobbet med, har jeg følt at studiojobbing har vært mer jobb enn moro, men sånn har det virkelig ikke vært denne gangen, det har vært en fryd, rett og slett! Jeg vil være så ærlig at jeg innrømmer at jeg har vært med i prosjekter bare for å ha inntekter, det har jeg.
– Hvor lang tid brukte dere på plata (som er anmeldt her)?
– Jeg vil anslå at vi brukte fire-fem måneder totalt, men det bunner mye ut i at vi har flere prosjekter mellom oss, så det gikk litt tid uten at noe skjedde, men så fort vi satte i gang gikk det greit unna.
– Vi kjenner godt til Mike og deg, men si litt om Booker King (bass) og Taykwuan Jackson (trommer).
– Taykwuan spiller i et band som heter Sworn Enemy, og er en monster-trommis etter min mening. Han har det vi behøver for å få grooven til å sitte som vi ønsker. Booker har jeg kjent lenge, han har spilt i solobandet mitt blant annet, og han er en latterlig bra bassist, og er en av de triveligste fyrene i verden.
– Du har et fryktelig tight band i ryggen, det må være deilig å synge over et komp som låter sånn.
– Du aner ikke! Du tok ordene ut av munnen på meg. Det er rett og slett herlig å høre bandet trøkke til bak meg, og de er en kraft i seg selv!
– “It Is What It Is” er ute 10. mai, men vi har allerede fått en smakebit, i form av en video til låten “I Am”. Hvordan har den blitt mottatt?
– Den ser ut til å gjøre det ganske bra, og vi har fått endel radiotid her i USA, i hvert fall, og folk ser ut til å respondere veldig positivt til hva dette faktisk er. Det er moro å kunne være så stolt av noe man har laget, og når jeg ser annonser for låten på sosiale medier, kan jeg ikke unngå å smile litt for meg selv, og tenke; ‘Hvem i helvete er den gitaristen? Drit i vokalisten!’, så og si, haha!
– Du har jo en ganske klar signatur i stemmen din, og selv om Sonic Universe er et hakk tyngre enn Living Colour, tok det ikke mer enn to toner fra deg før jeg hører hvem det er. Og når funken og rap-elementene også kommer, blir det enkelt å kjenne deg igjen. Hvordan skriver dere i Sonic Universe sammenlignet med Living Colour?
– I Living Colour jobber vi mer som en enhet, og vi har mer jazz og fusion-elementer enn vi har hentet fram i Sonic Universe, pluss at Mike har noen blues-elementer i spillinga si som jeg digger.
– Når Living Colour-turnéen er over, er det planer om å ta Sonic Universe ut på veien?
– Absolutt! Vi har prata om å gjøre noen jobber bare for å bli litt våte på beina, men det er planer om å få Living Colour inn i studio for å jobbe med nytt materiale så snart som mulig, men jeg kan ikke vente med å få Sonic Universe ut til folket; det skal bli moro!
– Jeg så det var en “Tour”-knapp på hjemmesida deres, så det ante meg at noe var i gjære; i disse tider er det utrolig mange band som bare settes sammen for å gi ut musikk, men som aldri gjør en eneste konsert.
– Når du hører denne musikken, så kommer du til å ønske å oppleve den live. Det tar jeg meg i å tenke når jeg hører på plata selv i hvert fall; ‘dette kommer til å være kult å oppleve live!’ (Men pr november 2024 har ennå ikke Sonic Universe spilt en eneste konsert, og på hjemmesiden deres står det fortsatt No upcoming event scheduled…)
– Det er ti låter på plata. Har dere flere låter på gang, for å fylle ut en konsert?
– Jada, vi har noen låter som ikke er helt ferdige enda, men de kan vi fullføre til vi kommer oss ut på veien, og vi kommer nok til å skrive flere låter etter hvert også. Det er alltid rom for mer.
– Nå når dere er opptatt med andre ting, som at du er på turné med Living Colour, sender dere låtidéer fram og tilbake?
– Jada, vi sender idéer fram og tilbake. Når man er på turné har man mye tid for seg selv, og jeg sitter gjerne med idéer og vurderer hvor de passer best. Noe passer best i Living Colour, mens andre ting passer best i Sonic Universe eller et annet sted, og det betyr at uavhengig av hvilke idéer jeg kommer opp med, har jeg alltid et sted jeg kan bruke det.
– Når jeg hører på Living Colour, er det ikke til å unngå å legge merke til at det er endel politikk inkorporert i enkelte av tekstene. Hvordan skriver du tekster?
– På mange måter er det på samme måte, men på “It Is What It Is” er det mer personlig politikk jeg tar for meg, og som du sier så har jeg holdt på med dette i 40 år, så det er mer personlige inntrykk og meninger som kommer fram i dagen enn det jeg har gjort tidligere.
– Så dette er et mer personlig album fra din penn?
– Den er naturlig nok ikke like personlig som solskivene mine, men joda, det er en personlig skive for min del, utvilsomt. Den er nok ikke like sosialt aktuell som jeg ville ha vært med Living Colour, men det er ei plate om meg og hvordan jeg er på verden.
– Er tekstene kun fra ditt ståsted, eller var Mike involvert i de også?
– Han har vært involvert i hele prosessen, og korer på plata, så han er helt med på tekstene også.
– Du nevnte at Living Colour jobber med et nytt album. Hvor langt har dere kommet i den prosessen?
– Når man har vært i et band så lenge som vi har vært i Living Colour, blir man veldig fokusert på hvordan musikerne tenker. Vernon (Reid) har sin egen måte å spille gitar på, Will har sin særegne måte å spille trommer på, og Doug (Wimbish) har sin måte å spille bass på. Alt dette må tas med i betraktningen når jeg skriver for bandet. Jeg må ha i bakhodet hvordan de vil løse oppgaven og hvordan det kommer til å låte, og ikke minst om dette er noe som passer Living Colour, og at jeg klarer å få fram det kollektive i bandet. Det er det viktigste for meg. Det er slike ting som lokker fram entusiasmen i meg, og at mine bidrag bygger opp om de større tingene. Det samme gjelder med Sonic Universe, om vi har vært borte en stund, så har Mike jobbet med tingene, eller Booker og Taykwuan har lagt på noe, så vokser det, og det fortsetter å vokse, og igjen; det er et bilde over hvilken fantastisk produsent Mike er!
– Etter plata var ferdig, og masteringa unnagjort; har du lagt den til side for så å plukke den fram igjen?
– Jada, og etter å ha hørt plata etter ei stund, så føltes det som om jeg hadde glemt hvor bra låtene er. Jeg tok meg selv i å tenke; ‘wow, dette var ganske bra, det der hadde jeg glemt at jeg gjorde!’ Man hører stadig nye detaljer på ei plate som dette. Som du sa tidligere om at stemmen min har en signatur, så er det slike ting jeg legger merke til selv også, og tar meg selv i å tenke at ting jeg ikke tenker på blir viktige elementer i låtene. For meg er det viktig å hvile låtene, så jeg kan høre de som om de var nye. På den måten klarer jeg å distansere meg fra produktet, så jeg kan se objektivt på det. Jeg gleder meg virkelig til å spille disse låtene live!
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Rob Shotwell
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024