BMG
Dette samarbeidsprosjektet så vi virkelig ikke komme. Herrene bak navnet Smith / Kotzen er Adrian Smith, mest kjent som en av Iron Maidens tre gitarister, og Richie Kotzen, gitarist og vokalist med en over tredve år lang solokarriere bak seg samt skiver med The Winery Dogs, Mr. Big og Poison på CVen. Disse to deler på både vokal og gitar, samt at Smith trakterer bassen mens Kotzen gjør trommene, som han også har gjort på nesten alle soloskivene sine. Og musikalsk ligger nok dette mye nærmere The Winery Dogs enn Iron Maiden, for her er overhodet ingen galopperende heavy metal. Det er mer bluesbasert klassisk hard rock, godt forankret i 70-tallet, men innslag av soul og pop.
Adrian Smith har gjort vokalen på skiver tidligere og vist at han er en habil sanger med bra stemme, men her blir han valset over av Kotzen, som synger aldeles fantastisk. Han minner sterkt om Chris Cornell til tider, og et større kompliment kan jeg nesten ikke gi. Her er det naturlig nok også et gitarfyrverkeri av dimensjoner, men igjen føler jeg at det er Kotzen som stjeler showet fullstendig – han er en gnistrende gitarist i ypperste verdensklasse. Selv om Smith er god han også, og han får her vist frem andre sider av seg selv som gitarist enn han får i Maiden, så er han ikke i samme divisjon som Kotzen. Jeg kan ærlig talt ikke komme på en eneste annen artist som er i verdensklasse både som gitarist og som vokalist – men der er Richie Kotzen.
Samarbeidsprosjekter og supergrupper har det gått inflasjon i de siste årene, men i de fleste tilfeller er det snakk om artister som knapt noensinne har møtt hverandre som lager skiver på bestilling fra et plateselskap. Det er derimot ikke tilfelle her – Smith og Kotzen har blitt gode venner de siste årene og har lagd denne skiva fordi de hadde lyst til å gjøre noe sammen, og spilte inn låtene på en karibisk øy i løpet av februar i fjor, så det fremstår som et organisk prosjekt fremfor et kommersiellt og økonomisk initiert fremstøt. De har produsert skiva selv, og fått Smiths gamle Maiden-produsent Kevin Shirley til å mikse den.
Det er bare ni låter på skiva, og de av dere som er tilstrekkelig interesserte har allerede før utgivelse hatt mulighet til å høre de tre første låtene på youtube; åpningssporet «Taking My Chances», den litt Kravitz-aktige «Running», og den mørke og bluesy «Scars» – en perle av en låt hvor Smith og Kotzen bytter på vokallinjene og supplerer hverandre med gitarlinjene.
«Some People» har muligens skivas mest fengende refreng, mens «Glory Road» avgir nesten en liten Lynyrd Eagles-stemning, og den spretne rockeren «Solar Fire» blir gjort enda spretnere med Maiden-trommis Nicko McBrain som gjestemusiker. Så tar de foten av gassen med skivas lengste låt, en stemningsfull og nedstemt «You Don´t Know Me» som bikker syv minutter, og ender med Adrian Smiths beste gitarsolo på skiva. «I Wanna Stay» er pur bluesy poprock, før de runder av med småfunky «Till Tomorrow» som ikke overraskende duelleres over målstreken.
«Smith / Kotzen» satt ikke med en gang, det krevde noen gjennomhøringer før jeg begynte å sette pris på den. Og det er heller ikke ny mark som pløyes her. Vi krysser fingene for at det skal by seg muligheter for å oppleve Adrian Smith og Richie Kotzen på en scene sammen en gang i fremtiden.
(Forøvrig har vi intervju med Richie Kotzen her og med Adrian Smith her!)
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 26.mars 2021