1981 vil for noen være det året da Norge slo England i fotball 2-1 på hjemmebane, og Bjørge Lillelien gikk bananas inn i evigheten og historiebøkene. Andre vil nevne at det var begynnelsen på jappetiden, ved at Høyre og Kåre Willoch for første gang fikk makten på Stortinget, et jordskjelv den gangen i sosialistiske Norge. I USA blir Ronald Reagan den 40. presidenten og MTV går på lufta for første gang med musikkvideoer 24 timer i døgnet. For mange er kanskje det aller viktigste som skjer, at tre nye band dannes; to i California og ett i New York. Disse tre bandene vil sammen forme en ny musikkstil, inspirert av engelsk hard rock og punk ble thrash født. Metallica, Anthrax og Slayer har sammen med Megadeth blitt betegnet som de 4 store innenfor thrash. Med unntak av Megadeth ble alle dannet i 1981. I 1986 ga Metallica ut «Master Of Puppets», og Slayer ga ut «Reign In Blood». Begge album regnes i dag som de to ypperste innen thrash, og «Reign In Blood» står kanskje som den største milesteinen av samtlige metalalbum gjennom historien. Metallica ble bassløse og deretter hyperkommersielle på begynnelsen av 90-tallet, mens Slayer fortsatte sin kompromissløse ferd inn i dypeste mørkeste helvete de neste 30 årene.
Det gikk over seks år fra forrige Slayer album «World Painted Blood» og til «Repentless», som ble sluppet i september 2015. I løpet av disse seks årene ble gitarist Jeff Hanneman bitt av en edderkopp, og han måtte igjennom flere hudtransplantasjoner på armen, og Slayer hentet inn vikaren Gary Holt fra Exodus. I april 2011 spiller Hanneman sammen med Slayer for siste gang, han klarer så vidt å komme seg igjennom to sanger på slutten av settet, siste låten Hanneman spiller sammen med sine kamerater i Slayer er «Angel Of Death». Det går så over to år før Jeff Hanneman dør i 2013 av skader leveren har blitt påført av et alt for høyt alkoholforbruk over alt for mange år. Rett før dette blir også originalmedlem Dave Lombardo sparket etter en krangel over penger og kontrakter, dette er tredje, og foreløpig siste gangen Lombardo er ute av Slayer. Lombardo ble nok en gang erstattet av Paul Bostaph som også hadde spilt med Holt i Exodus. Etter 20 år på plateselskapet American Recordings signerte Slayer med Nuclear Blast i 2014, og samtidig ble båndet til Rick Rubin brutt, et samarbeid som begynte med «Reign In Blood», og som sluttet i bitterhet og munnhuggeri. Andre band hadde bukket og sagt takk for seg av mindre motgang, men ikke Kerry King og Slayer. Kerry King vil for alltid være sjefen i Slayer, han har regjert siden bandet startet i 1981, og er kjent for å si hva han mener uten sensur. Norway Rock Magazine møter Kerry King før han skal gå på scenen foran et fullstappet Sentrum Scene i Oslo.
Tekst: Ørjan Wremer
Fotos: Annette Larsen, Arash Taheri
– Har det vært hardt å stå på fjelltoppen som Slayer de siste seks årene?
– Man skulle tro det, spesielt etter hva som skjedde fra forrige skiva til denne. Jeg var veldig klar for å få folk til å holde kjeft. Vi hadde god tid til å jobbe på skiva. Jeg begynte å jobbe fokusert rett etter at Jeff ble bitt, jeg jobbet mer eller mindre i fire år med skiva, kanskje ikke hver dag, men så og si hele tiden. Jeg brukte mye av tiden på turne til å endre på sanger, gjøre dem bedre i min mening, og å skrive tekster på turne er også viktig for meg.
– Er dette et nytt kapittel for Slayer?
– Jeg har hørt at vi nå er Slayer 2.0. Jeg blir ikke fornærmet når folk sier dette. Både Tom og jeg føler at om en av oss forsvinner fra bandet, så er det slutt. Når vi fremdeles har meg selv som skriver mye av musikken, og stemmen som er Tom, så vil folk høre at «Repentless» fungerer og at Slayer fremdeles leverer en vare som fansen vil ha.
– Mange, inkludert Tom Araya, uttrykte tvil etter Jeffs død i 2013, om Slayer kunne fortsette, og at Gary Holt kanskje ikke ville bli akseptert av fansen.
– Det med Gary skjønner jeg egentlig ikke, for han hadde allerede spilt med oss i 2 år. Og han passer like godt inn i Slayer som Brian Johnson passet inn i AC/DC. Han var mitt førstevalg, og jeg er glad at jeg slapp å lete videre. Jeg vet at Tom måtte få hodet på rett plass, han måtte finne ut om han likte å turnere, og å være i Slayer. At fansen fremdeles likte hva vi drev med, og at bitene fremdeles passet sammen. Det tok en stund for han å finne ut av dette. Jeg hadde ingen problemer med denne prosessen, jeg har ingen kløe som trenger å kløs, om jeg lager musikk så kommer det til å høres ut som Slayer. Om jeg ikke hadde lagd musikk med Slayer, hadde det fremdeles hørt ut som Slayer, bare med en annen vokalist. Derfor var det naturlig å skrive mer musikk for Slayer.
– Var du overrasket over at «Repentless» ble en såpass stor kommersiell suksess som den ble?
– Jeg var overrasket, helt klart, over suksessen til «Repentless». Færre og færre album selges for hvert år som går, og at fansen vår gjorde at skiva lå i toppen av albumlistene, viser at vi fremdeles har et produkt som fansen vil ha. Jeg hadde aldri trodde dette. Vi var nummer 1 i Tyskland, og vi var på scenen i Tyskland når dette ble annonsert, og det var superkult. Nuclear Blast var helt over seg. Vi kom til nummer 4 i USA, noe som også er det høyeste vi noen gang har vært på albumlistene. Oppdrag utført for å ha gitt ut en skive som fansen digget.
– Slayer har endelig gjort en bra musikkvideo til låta «Repentless», dere har ikke gjort mange videoer gjennom årene?
– Vi har ikke gjort mange, den siste vi gjorde var en jævla vits, et skikkelig makkverk. Vi burde lagd «Repentless»-videoen for 20 år siden. Nå har vi folk som gjerne vil hjelpe oss, gratis, bare for å være en del av Slayer. Det var fantastisk å se så mange folk som jeg har beundret være med i videoen. Danny Trejo som er en jævla legende og BJ McDonnell som regisserte og så videre. Vi kommer nok til å lage en video til fra «Repentless», men jeg kan ikke si til hvilken sang ennå. Den blir bra!
– Man skulle tro det, spesielt etter hva som skjedde fra forrige skiva til denne. Jeg var veldig klar for å få folk til å holde kjeft. Vi hadde god tid til å jobbe på skiva. Jeg begynte å jobbe fokusert rett etter at Jeff ble bitt, jeg jobbet mer eller mindre i fire år med skiva, kanskje ikke hver dag, men så og si hele tiden. Jeg brukte mye av tiden på turne til å endre på sanger, gjøre dem bedre i min mening, og å skrive tekster på turne er også viktig for meg.
– Er dette et nytt kapittel for Slayer?
– Jeg har hørt at vi nå er Slayer 2.0. Jeg blir ikke fornærmet når folk sier dette. Både Tom og jeg føler at om en av oss forsvinner fra bandet, så er det slutt. Når vi fremdeles har meg selv som skriver mye av musikken, og stemmen som er Tom, så vil folk høre at «Repentless» fungerer og at Slayer fremdeles leverer en vare som fansen vil ha.
– Mange, inkludert Tom Araya, uttrykte tvil etter Jeffs død i 2013, om Slayer kunne fortsette, og at Gary Holt kanskje ikke ville bli akseptert av fansen.
– Det med Gary skjønner jeg egentlig ikke, for han hadde allerede spilt med oss i 2 år. Og han passer like godt inn i Slayer som Brian Johnson passet inn i AC/DC. Han var mitt førstevalg, og jeg er glad at jeg slapp å lete videre. Jeg vet at Tom måtte få hodet på rett plass, han måtte finne ut om han likte å turnere, og å være i Slayer. At fansen fremdeles likte hva vi drev med, og at bitene fremdeles passet sammen. Det tok en stund for han å finne ut av dette. Jeg hadde ingen problemer med denne prosessen, jeg har ingen kløe som trenger å kløs, om jeg lager musikk så kommer det til å høres ut som Slayer. Om jeg ikke hadde lagd musikk med Slayer, hadde det fremdeles hørt ut som Slayer, bare med en annen vokalist. Derfor var det naturlig å skrive mer musikk for Slayer.
– Var du overrasket over at «Repentless» ble en såpass stor kommersiell suksess som den ble?
– Jeg var overrasket, helt klart, over suksessen til «Repentless». Færre og færre album selges for hvert år som går, og at fansen vår gjorde at skiva lå i toppen av albumlistene, viser at vi fremdeles har et produkt som fansen vil ha. Jeg hadde aldri trodde dette. Vi var nummer 1 i Tyskland, og vi var på scenen i Tyskland når dette ble annonsert, og det var superkult. Nuclear Blast var helt over seg. Vi kom til nummer 4 i USA, noe som også er det høyeste vi noen gang har vært på albumlistene. Oppdrag utført for å ha gitt ut en skive som fansen digget.
– Slayer har endelig gjort en bra musikkvideo til låta «Repentless», dere har ikke gjort mange videoer gjennom årene?
– Vi har ikke gjort mange, den siste vi gjorde var en jævla vits, et skikkelig makkverk. Vi burde lagd «Repentless»-videoen for 20 år siden. Nå har vi folk som gjerne vil hjelpe oss, gratis, bare for å være en del av Slayer. Det var fantastisk å se så mange folk som jeg har beundret være med i videoen. Danny Trejo som er en jævla legende og BJ McDonnell som regisserte og så videre. Vi kommer nok til å lage en video til fra «Repentless», men jeg kan ikke si til hvilken sang ennå. Den blir bra!
– Du er kjent for ikke å legge noe imellom når du skriver tekster, verden er for øyeblikket inne i en periode der både religion og miljøet truer med å utslette vår sivilisasjon. Er religion eller miljøet den største trusselen?– Bak begge disse problemene står en ting, mennesket, viruset. Kanskje mitt neste album skal hete «The Virus»? Låta «Implode» fra «Repentless» er innom litt av disse tingene, jeg skrev sangen etter å ha lest National Geographic, jeg leser dette mye samme med fotballmagasiner. Jeg leste en artikkel om fracking, om hvordan de får olje med en teknologi som totalt ødelegger miljøet for alle som bor i de områdene der dette pågår. Steder som ikke er kjent for jordskjelv, kanskje de har hatt to på 100 år, nå har 200 på seks år. Det er en grunn til alt dette, og det er mennesker. Mennesker som føkker med planeten, på måter de ikke bør. Jeg får ikke mange ideer til sanger fra nyhetene, men mer fra magasiner og bøker som sniker seg inn i hjernebarken min. Og så blir det sanger av det.
– Hvordan var det å jobbe med produsent Terry Date på «Repentless»?
– Fantastisk! Jeg hadde aldri møtt Terry, noe som synes rart siden jeg kjente navnet hans fra alt arbeidet han gjorde med Pantera. Gutta i Pantera er gode venner av meg, men jeg hadde aldri møtt Terry før vi satte oss ned sammen for å legge planer for ny skive. Når navnet hans kom opp, så visste jeg at han kunne gjøre metal siden han hadde gjort Pantera. Jeg er ikke en produsent-nerd, men jeg visste han var god, selv om det var lenge siden han hadde gjort min type musikk. Jeg visste ikke at han hadde gjort Soundgarden og alle de andre bandene. Vi hadde ikke gjort en skive på seks år, og jeg hadde ikke hørt navnet hans sammen med noe heavy de siste årene. Jeg tror at Terry gjorde Slayer bedre, og Slayer gjorde Terry bedre, uten tvil.
– Og han har gjort Sir Mix-A-Lot!
– Wow, det visste jeg ikke. Det er jo galskap, var det «Baby got back»? Hahaha, jeg skal gi han pes for den der! (Det var forøvrig «Swass» fra 1988, Sir Mix-A-Lots debutskive, uten «Baby Got Back»).
– Slayer er kanskje mest kjent som et band uten særlig kompromisser, som har holdt seg til sin sjanger uten særlige endringer i stil eller innhold de siste 35 årene. Unntaket er kanskje «Diabolus In Musica» fra 1998 der Slayer leflet med nu metal. Hvordan har dere klart å holde oppe dampen med kompromissløs thrash over en så lang periode som 35 år?
– Jeg er ikke sikker. Jeg har en vanvittig høy standard på hva jeg forventer av meg selv og alle andre rundt meg. «Repentless» kunne vært en fiasko, men vi tillot den ikke å bli det gjennom hard jobbing. Jeg var ganske sikker på at skiva var så bra som den kunne bli, og når vi slapp den, så ble dette bekreftet av massene som kjøpte skiva. Jeg er en musikkfan selv, jeg er heldig som har møtt de fleste av mine helter. Noen er venner, men jeg er fremdeles en fan av deres arbeid, men om de gir ut en dårlig skive, så vil fan’en i meg fremdeles ønske at bandet hadde gitt ut en bedre skive. Jeg tenker på det når jeg selv lager en skive, jeg vil ikke skuffe meg selv eller mine fans med et dårlig produkt.
– Hvorfor tror du at færre og færre kjøper komplette album, og i stedet bare kjøper bruddstykker av album?
– Mange band nå om dagen lager ikke komplette album, de gir ut tolv sanger, og kanskje bare tre av disse vil du høre på mer enn et par ganger. Jeg kunne spilt samtlige Slayer sanger live, jeg ville aldri sagt at denne sangen kan jeg ikke spille fra Slayers katalog. Vi kan selvfølgelig ikke gjøre dette, for det er så mye av vår historie og våre sanger som kanskje ville fremmedgjort mange av våre fans. Med mindre at om 10 år så spør noen ‘Hei, kan ikke dere spille hele «Repentless» på en konsert?’, det kunne jeg sikkert gjort, jeg liker «Repentless» så godt at jeg ser ikke noe problem eller utfordringer om dette skulle dukke opp en gang i fremtiden. Jeg likte «World Painted Blood» også, men jeg liker «Repentless» enda bedre.
– I 1990 gjorde de to største thrashbandene i verden hvert sitt album. Slayer gav ut «Seasons In The Abyss», produsert av Rick Rubin, som solgte til gull i både USA og England. Billboard hadde plata på 40.plass, og alle burde gledet seg. Hadde det ikke vært for at et par måneder tidligere slapp Metallica og Bob Rock «The Black Album» en plate som skulle bli en mastodon og et møllehjul i årene som fulgte for Metallica. Har du noensinne ønsket at det var Slayer, og ikke Metallica, som lagde «The Black Album»?
– Jeg digger «The Black Album» av Metallica, det er en superheavy skive. De får mye pes for den skiva, og det er ikke den skiva de bør få pes for, du kan plukke ut nesten samtlige album etter den skiva, og da er det berettiget med drittkasting over en lav sko. Vi kunne aldri gjort et «Black Album», jeg tror jeg hadde kjedet meg, og jeg tror ikke jeg kunne skrevet tolv tunge sanger, jeg trenger å brekke ting opp med thrash og punk. Det ville vært for mange aspekter med måten Slayer gjør ting på som jeg ville ha savnet. Den første sangen jeg skrev for «Repentless», ikke det som er første sangen nå, gjorde jeg med vilje ikke så kjapp som de andre låtene. Og den sangen endte til slutt ikke opp på skiva. Kanskje den ender opp på den neste skiva, vi har 6-7 sanger allerede som er ferdige til den neste skiva. Hvis ikke vi endrer noe på de sangene, så er de ferdige. Vi har aldri vært så frempå i forhold til en ny skive. Hvis jeg klarer å holde fokus, fortsette å skrive sanger, og hvis Tom føler for det, så tar det ikke seks år, men kanskje bare to eller tre år før det kommer en ny Slayer skive. Jeg vil gjerne gi folk en god høyre/venstre knyttneve i løpet av kort tid, noe vi ikke har gjort på lang tid. Seks år imellom album er alt for lang tid.
– Jeg er ikke sikker. Jeg har en vanvittig høy standard på hva jeg forventer av meg selv og alle andre rundt meg. «Repentless» kunne vært en fiasko, men vi tillot den ikke å bli det gjennom hard jobbing. Jeg var ganske sikker på at skiva var så bra som den kunne bli, og når vi slapp den, så ble dette bekreftet av massene som kjøpte skiva. Jeg er en musikkfan selv, jeg er heldig som har møtt de fleste av mine helter. Noen er venner, men jeg er fremdeles en fan av deres arbeid, men om de gir ut en dårlig skive, så vil fan’en i meg fremdeles ønske at bandet hadde gitt ut en bedre skive. Jeg tenker på det når jeg selv lager en skive, jeg vil ikke skuffe meg selv eller mine fans med et dårlig produkt.
– Hvorfor tror du at færre og færre kjøper komplette album, og i stedet bare kjøper bruddstykker av album?
– Mange band nå om dagen lager ikke komplette album, de gir ut tolv sanger, og kanskje bare tre av disse vil du høre på mer enn et par ganger. Jeg kunne spilt samtlige Slayer sanger live, jeg ville aldri sagt at denne sangen kan jeg ikke spille fra Slayers katalog. Vi kan selvfølgelig ikke gjøre dette, for det er så mye av vår historie og våre sanger som kanskje ville fremmedgjort mange av våre fans. Med mindre at om 10 år så spør noen ‘Hei, kan ikke dere spille hele «Repentless» på en konsert?’, det kunne jeg sikkert gjort, jeg liker «Repentless» så godt at jeg ser ikke noe problem eller utfordringer om dette skulle dukke opp en gang i fremtiden. Jeg likte «World Painted Blood» også, men jeg liker «Repentless» enda bedre.
– I 1990 gjorde de to største thrashbandene i verden hvert sitt album. Slayer gav ut «Seasons In The Abyss», produsert av Rick Rubin, som solgte til gull i både USA og England. Billboard hadde plata på 40.plass, og alle burde gledet seg. Hadde det ikke vært for at et par måneder tidligere slapp Metallica og Bob Rock «The Black Album» en plate som skulle bli en mastodon og et møllehjul i årene som fulgte for Metallica. Har du noensinne ønsket at det var Slayer, og ikke Metallica, som lagde «The Black Album»?
– Jeg digger «The Black Album» av Metallica, det er en superheavy skive. De får mye pes for den skiva, og det er ikke den skiva de bør få pes for, du kan plukke ut nesten samtlige album etter den skiva, og da er det berettiget med drittkasting over en lav sko. Vi kunne aldri gjort et «Black Album», jeg tror jeg hadde kjedet meg, og jeg tror ikke jeg kunne skrevet tolv tunge sanger, jeg trenger å brekke ting opp med thrash og punk. Det ville vært for mange aspekter med måten Slayer gjør ting på som jeg ville ha savnet. Den første sangen jeg skrev for «Repentless», ikke det som er første sangen nå, gjorde jeg med vilje ikke så kjapp som de andre låtene. Og den sangen endte til slutt ikke opp på skiva. Kanskje den ender opp på den neste skiva, vi har 6-7 sanger allerede som er ferdige til den neste skiva. Hvis ikke vi endrer noe på de sangene, så er de ferdige. Vi har aldri vært så frempå i forhold til en ny skive. Hvis jeg klarer å holde fokus, fortsette å skrive sanger, og hvis Tom føler for det, så tar det ikke seks år, men kanskje bare to eller tre år før det kommer en ny Slayer skive. Jeg vil gjerne gi folk en god høyre/venstre knyttneve i løpet av kort tid, noe vi ikke har gjort på lang tid. Seks år imellom album er alt for lang tid.
– Alder begynner å bli gjeldende for mange av vår generasjons store metalband. Du har selv bikket 50, og Kirk Hammett har sagt at han vil fortsette til han er 70 år. Hvordan ser du på fremtiden, og din egen alder, i et band som ikke akkurat er kjent for å stå som saltstøtter på scenen?– Hvis jeg kan, så ville jeg helt klart elsket å kunne stå på scenen når jeg er 70 og spille Slayerlåter. Når jeg ser mine helter i dag, og de gjør ikke et så bra show som de gjorde for 20 år siden, så begynner jeg å tenke på min egen musikalske dødelighet. Et Slayer-show har alltid vært noe man ikke burde gå glipp av, en begivenhet. Med Black Sabbath, så vet du at Tony kommer til å stå på samme plassen som vanlig, uten å bevege seg så mye. Og det er greit, for det er hva han alltid har gjort. Det er ikke noe annerledes enn for 35 år siden. Hvis våre konserter slutter å være noe man ikke kan gå glipp av, hvis jeg slutter å bevege meg, så er det ikke det samme. Tom har sluttet å bevege seg så mye, men det skjedde etter operasjonen som han hadde i 2010 (Tom Araya fikk operert inn en titanplate i nakken etter år med headbanging og windmills, derfor kan han ikke gjøre dette lenger). Gary, Paul og jeg beveger oss nå litt ekstra, siden Tom har blitt mer stillestående de siste årene. Når den tiden kommer at jeg ikke er så bra som jeg kunne vært, hvis jeg tenker at dette kunne vært bedre, er det fremdeles en begivenhet? Da hadde jeg tenkt meg om, og kanskje sagt at nå er det nok. Det er sikkert egoistisk å tenke slik, for fansen vil sikkert ha oss på scenen uansett. Det handler kanskje ikke om at vi ikke kan headbange i 2 timer. For noen år siden hadde jeg problemer med balansen, og Tom var nyoperert, da hadde jeg faktisk noen av de beste konsertopplevelsene jeg noensinne har hatt. Sikkert fordi at jeg ikke hev hodet og kroppen min rundt i alle mulige retninger, det gjorde at gitarspillingen min ble mer nøyaktig. Jeg vil hevde at Tom spiller bedre bass og synger bedre enn han har gjort på mange år, nettopp fordi at han er litt mer stillestående enn tidligere. Hvis jeg måtte slutte å headbange så hadde jeg blitt litt fortvilet, på samme måte som Tom ble det når har var tilbake på scenen etter sin operasjon. Det tok han en stund å få tilbake grooven. Han måtte gjenoppfinne seg selv på en måte.
– Det er i år 30 år siden «Reign In Blood» kom ut, et album som fremdeles står som en bauta for hele metalverdenen. 1986 var et kronår for metalen, tror du at det noensinne vil skje noe som dette igjen? Tror du det vil dukke opp så mange nye band og klassiske album på en gang som det gjorde på 80-tallet, og som vil bli så store som mange av dem ble?
– Det jeg har lagt merke til, jeg følger ikke så mye med, men min mening er at vi mangler gitarhelter, det finnes ingen nye helter. Når jeg begynte så var det drøssevis, Blackmore, Schenker, Iommi og så videre i mine tidlige tenår. Så kom Priest, Eddie Van Halen og Randy Rhoads selvfølgelig. Før jeg begynte med egen musikk, så fantes det noe å strekke seg etter, man ville bli som sine helter. Det er så mange band nå, og nå er jeg ikke kjip mot roadies, det er så mange band nå som ser ut som en gjeng roadies på scenen. Det er ingen vibber, ingen identitet, ingen ansikter, ingen stjerner som stikker seg ut i mengden. Og jeg mener at musikkindustrien trenger stjerner. Færre folk lærer å spille instrumenter, de er ikke inspirert til å lære, ingen stjerner som leder veien. Jeg blir fremdeles inspirert av mine venner, Zakk Wylde kan jeg se på og innse at jeg må bli bedre på min egen gitarspilling, han gjør at jeg må strekke meg, og det er bra. Vi var på en festival i Sør-Amerika, og jeg vil ikke si hvilket band som stod over oss på plakaten, men vi satt backstage og så på videooverføringen av konserten. Jeg så på han som spilte gitar, og jeg tenkte «jeg vil aldri være som han der», de er de mest androgyne, intetsigende, gitarspillende anonyme tullinger. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg skjønner ikke at noen liker slike band, de gir meg ingenting.
– Hva med band som Ghost?
– Jeg er berømt for å snakke om Ghost, så her må du huske å sitere meg riktig, for det er det aldri noen som gjør. I det minste så har Ghost noe ved seg, de har et image som jeg digger. Musikalsk så er jeg ikke deres største fan, men de er kule som faen. Jeg har sagt en million ganger, Ghost er kompiser, de er noen av de hyggeligste folka du kan møte. Imaget til sangeren er noe som tar pusten fra deg, når du ser bilder av dem så tenker du at dette bandet må være kult. Mine gamle helter Sherman og Denner fra Mercyful Fate, de ble aldri stjerner, men de hadde et image og de kunne spille bra, de skivene er fremdeles mine favoritter den dag i dag.
– Det jeg har lagt merke til, jeg følger ikke så mye med, men min mening er at vi mangler gitarhelter, det finnes ingen nye helter. Når jeg begynte så var det drøssevis, Blackmore, Schenker, Iommi og så videre i mine tidlige tenår. Så kom Priest, Eddie Van Halen og Randy Rhoads selvfølgelig. Før jeg begynte med egen musikk, så fantes det noe å strekke seg etter, man ville bli som sine helter. Det er så mange band nå, og nå er jeg ikke kjip mot roadies, det er så mange band nå som ser ut som en gjeng roadies på scenen. Det er ingen vibber, ingen identitet, ingen ansikter, ingen stjerner som stikker seg ut i mengden. Og jeg mener at musikkindustrien trenger stjerner. Færre folk lærer å spille instrumenter, de er ikke inspirert til å lære, ingen stjerner som leder veien. Jeg blir fremdeles inspirert av mine venner, Zakk Wylde kan jeg se på og innse at jeg må bli bedre på min egen gitarspilling, han gjør at jeg må strekke meg, og det er bra. Vi var på en festival i Sør-Amerika, og jeg vil ikke si hvilket band som stod over oss på plakaten, men vi satt backstage og så på videooverføringen av konserten. Jeg så på han som spilte gitar, og jeg tenkte «jeg vil aldri være som han der», de er de mest androgyne, intetsigende, gitarspillende anonyme tullinger. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg skjønner ikke at noen liker slike band, de gir meg ingenting.
– Hva med band som Ghost?
– Jeg er berømt for å snakke om Ghost, så her må du huske å sitere meg riktig, for det er det aldri noen som gjør. I det minste så har Ghost noe ved seg, de har et image som jeg digger. Musikalsk så er jeg ikke deres største fan, men de er kule som faen. Jeg har sagt en million ganger, Ghost er kompiser, de er noen av de hyggeligste folka du kan møte. Imaget til sangeren er noe som tar pusten fra deg, når du ser bilder av dem så tenker du at dette bandet må være kult. Mine gamle helter Sherman og Denner fra Mercyful Fate, de ble aldri stjerner, men de hadde et image og de kunne spille bra, de skivene er fremdeles mine favoritter den dag i dag.
– I år er det 35 år siden Slayer oppstod som band. Hva er største forskjellen på Slayer i dag og for 35 år siden?– Pokker, det har jeg ikke tenkt på, jeg visste at «Reign In Blood» ble 30 år, men ikke at bandet var 35. Den største endringen er uten tvil platebransjen. Vi var strålende fornøyde i det øyeblikket vi hadde råd til en turnebuss og hotellrom, da var livet bra. Vi har vært på det nivået siden 1986. Det er hardere å turnere nå om dagen, fordi vi har gjort dette i 35 år nå, og man blir ikke yngre. Jeg er sårere i kroppen nå etter et show enn når jeg var 25 år gammel, men det er sånn det er. Jeg bruker scenen som treningsrom, jeg trener også av og til med sånne strikk med motstand, når jeg har tid. Jeg prøver å ikke gjøre dette for tett opp mot konsertstart. Hvis jeg ikke prøver å få litt søvn så kanskje jeg prøver meg på treningsrommet på hotellet, men det har jeg vel klart kun én gang foreløpig på denne turneen. Halvannen time på scenen nesten hver kveld er ganske krevende.
– Hva er Slayers største utfordringer for fremtiden?
– Jeg vet ikke. Vi har svart våre kritikere. Utfordringen er å holde oppe intensiteten, lage et par tre skiver til, det kommer an på hvordan Tom føler seg etter at denne turneen er ferdig. Jeg har ingen annen agenda enn å gjøre dette, å være i Slayer, og gjøre en så god jobb som mulig. Jeg håper som sagt at vi fremdeles kan få lov til å gi ut 2-3 album til før vi kanskje sier takk for oss. Det er vanskelig å si, jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg er klar for å headbange til jeg er 60, hahaha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2016