Onsdag, 27.februar 2019
Syv måneder etter at Slash sto på scenen med Guns N Roses på et utsolgt Valle Hovin, er han tilbake i Oslo, denne gang på et like utsolgt Sentrum Scene med sitt eget band med det velklingende navnet Slash featuring Myles Kennedy and the Conspirators – heretter kalt SfMK&tC. Høstens utgivelse «Living The Dream» var en lunken affære med enkelte gullkorn, men vi vet jo at Slash til konsertene har et skattkammer av låter å plukke ifra – om han vil. Og i går ville han ikke. Av kveldens over tyve låter var alle utenom en hentet fra de tre SfMK&tC-skivene og hans selvtitulerte soloskive fra 2010. Ikke noe fra Slashs Snakepit, ikke noe Velvet Revolver og kun èn Guns N Roses-låt, «Nightrain». Greit nok, nå var jo dette en SfMK&tC-konsert og ikke en Guns N Roses-konsert, og vi fikk jo dosen av Guns på Valle i sommer – men jeg vil anta at 99% av gårdagens publikum er Guns-fans, og det er noe helt annet å få klassikerne servert fra en svett liten klubb med Slash rett foran deg, enn i fullt dagslys på en skøytestadion med Slash som en prikk i det fjerne.
Fokus var som sagt på «Living The Dream», og SfMK&tC startet showet med «The Call Of The Wild» herifra. Duoen Myles Kennedy og Slash er de som publikum hovedsakelig er der for å se og høre, men ingen av disse har interesse av (eller evne til) å være en engasjerende frontfigur, noe ethvert band trenger. Slash holder seg på høyre side av scenen, hvor han også står på Guns-konsertene, og med ansiktet skjult bak hår og solbriller innbyr han ikke veldig til publikumskontakt, han har fullt fokus på sin egen gitar. Myles Kennedy er utvilsomt en av de beste sangerne i bransjen pr i dag, men noen stor scenepersonlighet og massiv karisma kan ingen påstå at han har. Så da står vi i den pussige situasjonen at bassisten i bandet faktisk er frontfiguren og det fremste blikkfanget på scenen. Todd Kerns oppfører seg som verdens største rockestjerne, flikker plekter, shower og poserer til den store gullmedalje, og storkoser seg tydeligvis når han får overta mikrofonen og være vokalist på to av låtene fra 2010-skiva – «We’re All Gonna Die» som Iggy Pop synger på skiva, og «Doctor Alibi» med Lemmy. Likevel var tre av konsertens høydepunkter låtene fra denne skiva som Myles sang – «Back From Cali», «Ghost» og «By The Sword», samt at «The Great Pretender» fra nyskiva var et forfriskende avbrekk fra det ellers noe monotone rockekjøret med mange like og anonyme låter.
Men så kommer vi til det største ankepunktet ved denne konserten, som trekker karakteren kraftig ned. Hvorfor i svarteste helvete skal Slash bruke 15-20 minutter på totalt meningsløs gitarrunking på tampen av en låt (Var det dritkjedelige «Wicked Stone», tro?) midtveis i konserten, noe som fullstendig dreper flyten og får de fleste i publikum til å sjekke Facebook og Insta, mens resten av bandet står med krampeaktige smil og holder et monotont groove i bakgrunnen? En intetsigende gitarsolo som bare fortsetter og fortsetter og fortsetter og fortsetter inntil man får lyst til å dryle et ølglass mot Slash og skrike «GET ON WITH IT!!!». Jada, vi vet at Slash er en av sin generasjons beste rockegitarister, men han er ingen Steve Vai eller Joe Satriani som kan trylle frem de lekreste melodier mens de samtidig skaper et underholdende show og fascinerer publikum. Slash spiller masse toner fort fort fort, men det går ingensteds, og det er kjedelig og monotont allerede etter 20 sekunder. Når denne seansen deretter gjentar seg mot slutten, føles det som en halvtime av kvelden ikke bare er totalt bortkastet, men også irriterende og enerverende. En halvtime som for eksempel kunne vært brukt til å spille 5-6 kremlåter som «Lost Inside The Girl», «The One You Loved Is Gone», «Beggars & Hangers-on», «Serial Killer», «Fall to Pieces», «You Could Be Mine», «Welcome To The Jungle» – eller hva med et lite pusterom med «Patience»? Men nei, i stedet får vi intens gitaronani i en halvtime. Hvis vi hadde kjørt avstemning i salen om bandet skulle kjøre kremlåter eller om Slash skulle masturbere gitarhalsen frenetisk i en halvtime, spår jeg et overveldende flertall for alternativ A. Så hvorfor, Slash? Hvorfor får vi alternativ B?
Så joda, visst var det tidvis riktig trivelig, med et bunnsolid band som fremfører noen glimrende låter mens de koser seg på scenen, men altfor mange middelmådige låter og en overdose diabolske gitarsoloer på bekostning av de knallbra låtene som de kunne spilt, så ble det likevel en skuffelse totalt sett. (Les vårt intervju med Slash her!) 3/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
Relatert
