Skunk Anansie - "Drit i mobilene på konsert!"

Selv om britiske Skunk Anansie hadde sin storhetstid på siste halvdel av 90-tallet, har de på langt nær valgt å vandre nostalgiveien etter at de kom sammen igjen for ti år siden. De har gitt ut tre skiver etter gjenforeningen, og på scenen er frontkvinne Skin fortsatt en høyspent energibombe med en engels stemme. Sammen med gitarist Ace oppdaterte hun oss på status før de gikk i strupen på konsertgjengerne i Oslo i mars 2017. <

Tekst : Geir Amundsen
Livefoto: Arash Taheri

– Husker noen av dere første gang Skunk Anansie spilte på dette lokalet, Sentrum Scene i Oslo?
Ace: – Jeg vet vi har spilt her før, men usikker på når første gang var…
Skin: – På 90-tallet en gang?
– Ja, det var som supportband for Therapy? i 1995 – da var dere debutanter og de var på sitt største med «Infernal Love». Det virker ganske absurd i dag.
Skin: – Er det så lenge siden? Men jeg husker godt den turneen, det var vår første utenfor Storbritannia, så det var ganske stort for oss.
Ace: – Ja, jeg tror bare vi såvidt hadde gjort en konsert i Frankrike før vi fikk sjansen til å bli med Therapy? ut i Europa.
Skin: – Hva skjedde med Therapy? egentlig?
Ace: – De holder det fortsatt gående, ga ut ny skive i fjor tror jeg.

– Alle som var tilstede var uansett enige om at Skunk Anansie kjørte over Therapy? den kvelden. Og et halvår senere, i februar 1996, spilte dere i et lite kjellerlokale litt lenger bort i gata her, So What.

Skin: – Jeg husker So What! Det var et tett og dampende varmt lokale, egentlig mye mer min type sted. Vi startet Europaturneen med å spille arenaer med Therapy?, og avsluttet på små svette klubber på egen hånd. Utrolig gøy!

– Så hvor store steder spiller dere på årets turne?

Ace: – Det varierer veldig fra land til land. I Milano spiller vi på Mediolanum Forum for 12000 per kveld, og ned til større klubber som kanskje tar 1000 i land som…?

Skin: – Polen? Det er ganske interessant, for det er store regionale forskjeller i Europa, har vi innsett. Tidlige har vi gjort Europaturneer på to uker, og kun spilt de større stedene hvor vi vet at vi kan fylle brakka. Denne gang har vi strukket turneen over et par måneder, og dratt til mindre byer som vi ikke har spilt i på mange år – ikke bare de største metropolene og hovedstedene. Både Tyskland og Frankrike er så digre land at vi når ikke alle våre fans med kun èn konsert, men det er kult å spille på mindre steder også. Og når jeg sier mindre steder mener jeg plasser som tar 1800-2000 , vi har ikke vært nede på tresifret publikum.

– Så Sentrum Scene i Oslo er en av de minste konsertene deres på denne turneen altså?

Ace: – Ja, det er det faktisk.

– Noen rapporter sier at dere er større på kontinentet enn hjemme i England?

Skin: – Eh, vi spilte nettopp foran 7000 i London, og de tre konsertene vi har senere i vår er alle utsolgt, så jeg kjøper ikke helt den!

Ace: – Men det har alltid vært veldig opp og ned med oss! Vi kunne spille foran titusener på Glastonbury, og uka etter foran 50 stk på en klubb i USA, og så 8000 i Frankrike før 500 i Danmark, så det er ikke noe nytt for oss. Ingen band spiller konstant foran akkurat 10000 hver kveld alle steder på jord.

Skin: – Og jeg liker det sånn! Variasjon er bra! Det er selvsagt gøy å trekke mye folk, men jeg tipper til og med Bono vil si at det kan bli ensformig å bare spille stadionkonserter hver kveld, det er herlig å få fansen tett på deg i blant også, å kunne se folk i øynene – det er en helt annen konsertopplevelse.

– Har dere gitt opp USA?

Skin: – Vi har ikke gitt opp, vi spilte der på en festival i fjor. Men det er vanskelig, for det koster oss mye å reise dit. På 90-tallet ble de kostnadene tatt av vårt amerikanske plateselskap, som så på det som en investering for å få igang platesalget – den gang var det platesalg man tjente penger på! Da kunne vi spille i Australia, i Japan og steder i Asia. Nå er det ikke lenger så mye penger i musikkbransjen, nå er det konsertene band kan tjene til livets opphold med – men da kan man ikke bruke mye på flyreiser verden over for band og crew! Da må man ha en sponsor.

– Ville dere i det hele tatt vært interessert i å dra til USA nå, med den nye tyrannen ved makta? Spesielt deg, Skin, som en svart, biseksuell kvinne!

Skin: – Nå er det jo viktigere enn noensinne å si ifra, og ikke bare la ham ture frem uimotsagt!

Ace: – Folk i USA er jo de samme, det er bare ledelsen som er byttet ut.

Skin: – Vårt publikum kommer uansett for å se oss! Vi skal ikke la være å spille for Skunk-fans i USA på grunn av at det amerikanske folk har valgt en tulling til president! Boikott fører ingensteds, at vi spiller i et land betyr selvsagt ikke at vi støtter regjeringen i det landet. I såfall kunne vi like gjerne boikottet Storbritannia fordi vi føler at Theresa May er like ille som Trump! Vi spiller for de kule folkene i de landene vi besøker, uansett hvor.

– Dere har gitt ut tre skiver siden dere kom sammen igjen, selv om deres hovedinntekt sikkert er konsertene. Men i motsetning til mange andre band med storhetstiden godt bak seg, har dere ikke valgt nostalgiruten.

Skin: – Du blir ikke tatt seriøst som musiker om du ikke lager ny musikk lenger. Hvis man utelukkende baserer seg på servere sine gamle hits, så blir man et nostalgisk classic rock-band.

Ace: – Da er man bare underholdere, og ikke artister.

Skin: – Jepp. Og derfor kommer jeg aldri til å gå med på å bare spille låter fra førsteskiva, for eksempel. Det er ødeleggende for sjelen – i hvert fall for oss, jeg skal ikke rakke ned på band som velger å gå den retningen. Folk må få gjøre det de føler for musikalsk. Men det er viktig for oss å tiltrekke oss nye fans, i tillegg til å opprettholde status hos de som har fulgt oss fra starten av, det er like viktig.

– Helt siden «Stoosh» har dere hatt elektroniske innslag i musikken, men det har blitt tatt lengre enn noensinne på den nyeste skiva, 2016s «Anarchytecture». Har dere noensinne følt at dere må bremse litt, at dere ikke kan bevege dere for langt vekk fra det opprinnelige lydbildet?

Skin: – Nei. Haha!

Ace: – Ikke?!
Skin: – Nei, jeg synes ikke det! «Black Traffic» ble innspilt på en veldig elektronisk måte – den limte vi sammen. Men på den nye skiva, så er det totalt elektroniske låter. Samtidig er vi et rockeband, men vi er alltid klar over hvem vi er og hva vi gjør, og vi har lov til å eksperimentere. Men vi har et åpent sinn til hvordan vi skriver og hvordan vi fremfører låtene. Hvis du legger restriksjoner på deg selv som artist, så hindrer det deg i å være så kreativ som du kunne vært. Vi har skrevet låter som er så poppa at Justin Bieber kunne fremført de! Og selv om vi har likt de, så har vi innsett at det ikke passer for oss! Vi har alltid hatt rom for å prøve, for å teste ut ulike sjangere, og lære av våre feil. Vi er villig til å ta musikalske avstikkere, men vi vender alltid tilbake til de vi virkelig er.
– Er dere fortsatt en kvartett på scenen, eller har dere utvidet besetningen på scenen for å kunne gjenskape disse låtene?
Skin: – Vi har fått inn en ekstra musiker. Og det gir oss muligheten til å spille noen eldre låter som vi tidligere ikke har kunne gjøre. Ikke på grunn av keyboards, men på grunn av vokalen – mange av låtene våre har to overlappende vokallinjer, og det høres bare rart ut om den ene mangler – eller om en mann skulle sunget de! Og vi ville ikke ha den ene vokallinja på tape, det er juks! Derfor har vi fått med oss Erika, som vi har jobbet med før – ikke bare synger hun grisebra, men hun spiller keyboards, gitar og perkusjon, så hun fyller virkelig ut lydbildet!
Ace: – Og hun styrer samplingene av strykerne som vi nesten må ha med på låter som «Tracy’s Flaw». Så ja, hun gjør en viktig jobb på denne turneen.
Skin: – For meg er det viktigste at hun synger! Hun gir mange låter en ekstra dimensjon, så dette er noe vi fortsatt jobber daglig med å utvikle.
Ace: – Og så er Erika kona til Mark (Richardson, trommer), så da trenger ikke han å lengte hjem, og hun er ikke bare en belastning og kostnad hvis hun blir med på turneen uansett!
– Dere har nå gitt ut seks skiver – hvor vanskelig er det å velge ut en representativ setliste til konsertene?
Skin: – Det blir stadig vanskeligere! Og det har blitt min jobb nå, antar jeg. Vi har øvd inn rundt 45 låter til denne turneen, og vi begynte å øve i september. Men først skrev jeg ut titlene på samtlige låter fra alle skivene på hver sin papirlapp, og så fjernet vi de som vi absolutt ikke ville gjøre. Så hadde vi noen øvinger, og fjernet de låtene som vi innså ikke ville fungere optimalt. Vi øvde litt til, og fjernet enda flere lapper. Til slutt satte jeg meg ned og prøvde sette sammen en løs rekkefølge, med en åpning, et midtparti, en avslutning og ekstranumre.
Ace: – Men vi endrer setlisten fortløpende. Hvis en låt ikke funker, så bytter vi den ut til neste kveld. Og i noen land er enkelte låter veldig populære, mens i andre land er samme låt totalt ukjent. Hvis f.eks førsteskiva er vår bestselger i ett land, tar vi kanskje en gammel låt ekstra, som vi har allerede har øvd inn for en slik anledning.
Skin: – Vi har alltid åpninga og avslutninga klar, men vi aner oftest ikke hva vi skal gjøre som ekstranummer – det blir vanligvis ganske spontant! Der bare ser vi hva som skjer.
– Hvor mange låter har dere som dere føler dere MÅ spille på hver eneste konsert?
Ace: – Treogtyve!
Skin: – Jeg vil si ti. Vi har ti låter som vi vet funker, hver eneste gang. Man kan endre litt på setlista, men du kan ikke klusse den for mye til. I Polen f.eks. var vi aldri så store på 90-tallet, der er det mange som ikke kjenner alle de gamle låtene. Så vi må ha litt av hvert. Men det er ti låter jeg føler vi ikke kan droppe.
– Og gjør dere det, vil publikum korsfeste dere.
Skin: – Ikke nødvendigvis korsfeste oss, så lenge vi gir de noe de vil ha. Vi kan f.eks fint droppe «Secretly» bare vi spiller «You’ll Follow Me Down» i stedet. Men dropper vi begge, så blir det bråk! Og hvis vi ikke spiller «Hedonism», så ville mange gå forbannet hjem!
– Jeg vet at det ikke er en Skunk-låt, men det var likevel Skunk-fans som sendte «Carmen Queasy» opp på hitlistene. Har dere noensinne gjort den live?
Skin: – Nei, fordi det er kun meg som synger på en annen artists låt. Det er Maxim fra The Prodigy.
Ace: – Jo, vi har spilt den en gang, på en festival i Holland, da kom Maxim opp og gjorde den sammen med oss. Da var låta helt ny.
Skin: – Er du sikker? Jeg husker at jeg spilte den med ham, men ikke at vi gjorde den.
Ace: – Joda, jeg husker tydelig at jeg satt backstage på festivalen og lærte meg den! The Prodigy spilte samme dag som oss, og Maxim kom på med oss til ekstranummer.
Skin: – Jaha? Det har jeg helt glemt!

– Apropos samarbeidsprosjekter, så leste jeg et sted at dere planla å gjøre noe sammen med Lemmy!?

Skin: – Ja, jeg og Lemmy snakket om det. Vi hadde hyppig kontakt på mail og telefon.

– Jøss. Du slår meg ikke som en Motörhead-jente, akkurat!

Skin: – Pøh! Frekkas! Jeg har hoppet opp på scenen og sunget med Motörhead flere ganger, når vi har spilt sammen med de! De siste to årene av hans liv snakket jeg ofte med Lemmy, for han hadde lyst til å gjøre noe helt annet, en avslappet akustisk skive. Vi var i kontakt et par ganger i måneden minst, og ved tre anledninger møttes vi – men hver gang endte vi opp med å drikke oss dritings i stedet for å jobbe i studio, haha! Da vi omsider var klare til å spille inn låtene, hadde først ikke jeg tid, for jeg var opptatt med et TV-show i Italia. Da jeg ble ledig igjen, var han i ferd med å bli sykere, så det ble utsatt igjen. Så la Motörhead ut på en turne høsten 2015 som han hanglet seg igjennom, og tanken var å ta opp tråden på nyåret. Men som kjent døde han i julen. Det er nok det som kommer til å plage meg mest når min musikalske karriere er over – at det aldri ble noe av dette prosjektet med Lemmy. Og nå er det for sent.

Ace: – Lemmy var en venn og supporter av Skunk Anansie i over tyve år.

Skin: – Han sa flere ganger at vi var hans favorittband! Ikke bare til oss, men også i intervjuer dro han frem Skunk.

Ace: – Det var litt pussig da vi spilte på Brixton Academy i forrige måned – vi har spilt der mange ganger, men dette var første gangen at Lemmy ikke var til stede. Han pleide å komme og se oss når vi spilte i Los Angeles. Jeg tror han så oss minst 10-12 ganger.

– Og du Ace, hva var din Nær Lemmy-opplevelse?

Ace: – Jeg var blant annet gjestegitarist på 25-årsjubileumskonserten deres i Brixton i 2000, sammen med Brian May fra Queen. Det var utrolig gøy! Etter konserten spurte jeg Lemmy om han kunne signere noen plater for meg. Selvsagt, sa han – og så dro jeg frem samtlige skiver på vinyl. ‘Skal jeg signere alle?!’ spurte han? ‘Ja takk!’ svarte jeg. Han brummet litt, men smilte og satte i gang – han syntes det var litt stas!

– Hva tenker dere når dere står på scenen og ser halve publikum stå med mobiltelefonene høyt hevet? Uansett om de filmer, tar selfies eller sender Snapchats med dere i bakgrunnen?
Skin: – Jeg må si at det plager meg ikke så mye lenger, fordi jeg har blitt vant til det. Men et sted setter jeg grensen – og jeg ga f.eks klar beskjed til en dame i går – og det er de drar frem en forpult iPad for å filme. For helvete, dette er en rockekonsert! Hvis du ser den gjennom en iPad-skjerm, så sperrer den hele utsikten, du er faen meg ikke til stede lenger! En ting er med en telefon, den kan du holde diskret opp uten å forstyrre de bak deg alt for mye – men en føkkings iPad!?! Det er for mye, det er så nerdete! Det er greit for meg at du har en telefon i den ene hånda så lenge du har en drink i den andre – dette skal være gøy!
– Folk glemmer å oppleve konsertene der og da, de er opptatt med å dokumentere at de var der.
Skin: – Nettopp! Og det irriterer meg grenseløst, når folk først står og filmer hele konserten, og så bare legger det ut på Facebook for å vise at de var der, uten å noensinne se på det! Og hvor mange gidder å sitte hjemme å se på en venns kornete opptak med dårlig lyd fra en eller annen konsert som de ikke gadd å gå på selv!?! Hallo!?! Greit, film 30 sekunder av favorittlåta di og legg det på Facebook, men ingen er interessert i å se 10-15 låter med elendig lyd – ingen! Du oppnår kun å irritere både bandet på scenen, publikum rundt deg, og vennene dine på Facebook! Så drit i det! Du er på konsert! Vær tilstede der og da! Ferdig snakka!
– Merker dere noe forskjell fra land til land på dette feltet?
Skin: – Ja, veldig. Italia er verst. Og Frankrike er de flinkeste i klassen – der ser vi kanskje 2-3 i salen med telefonene oppe. Men i Italia står alle og filmer, hele tida! Jeg skuer ut over et hav av lysende skjermer og ser nesten ikke ansiktene på folk!

– Tror dere at dere uansett hadde kommet sammen igjen hvis dere ikke hadde blitt bedt om å lage et par nye låter til samleskiva «Smashes & Trashes» som kom i 2009?

Skin: – Det var vel ikke opplagt at vi skulle gjenforenes, men da vi kom sammen for å skrive nye låter til denne samleskiva, så gikk det helt smertefritt og naturlig. Det var veldig lett. Og det var vel den følelsen som fikk oss til å dra igang igjen. For hvis man som et band kan være kreative og skrive låter sammen så lett, så har man en fremtid. Men hvis det hadde vært et ork, hvis vi ikke hadde trivdes sammen og hatt det gøy i prosessen, så hadde vi nok ikke kommet sammen igjen, nei.

– Var det en konkret grunn til at dere i det hele tatt splittet opp den gang i 2001?

Skin: – Det var en utydelig masse av grunner til at vi ga oss, men når jeg ser tilbake på det nå, kan jeg ikke peke på en konkret enkeltstående grunn. Jeg får bare en litt dårlig følelse av å snakke om det, jeg har ikke lyst til å rive opp gamle sår som har grodd helt fint, om du skjønner.

– Da skal du få slippe.

Skin: – Det er som når du splitter med kjæresten din etter en massiv krangel, og så kommer sammen igjen etter en stund. Hvis dere da har det bra sammen, så starter du ikke den samme krangelen en gang til.

– Nå har dere jo vært sammen lengre enn dere var første gang. Men dere var tidlig i 30-årene da dere splitta – nå er dere atskillig voksnere og mer modne, og i slutten av 40-årene.
Ace: – Ja, men vi er fortsatt de samme fire menneskene. Vi har ikke endret personlighet.

Skin: – Jeg er ikke interessert i å være den samme som jeg var for 20 år siden – det ville vært ganske patetisk om det var null utvikling å spore.

– Er dere alle familiefolk med barn nå?

Skin: – Ace er.

Ace: – Mark og Cass har voksne barn nå, så de er ikke så bundet til hjemmet lenger.

Skin: – Og jeg har en ung stedatter, min partners datter.

– Hva er planene fremover?

Skin: – Vi avslutter denne turneen i Tyskland om noen dager, så har vi fri frem til mai med noen konserter i England og sommerfestivaler – og så begynner vi kanskje så smått å tenke på ny skive til 2018 en gang. Dere blir ikke kvitt oss med det første, vi er nok tilbake i Oslo i løpet av neste år en gang!

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #2/2017

Relatert