Skogsrøjet er en festival som siden oppstarten i 2006 har gått av stabelen i Rejmyre, en liten bygd på landet i distrikts-Sverige. Det er en trivelig og helt passe stor festival med rundt 4-5000 publikummere og to scener. Vi tok turen for å få med oss noen av de og da kom vi ikke utenom Glenn Hughes, Uriah Heep, Airbourne, Accept, Venom og Avantasia.
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
Oversettelse: Sven O. Skulbørstad
For å få det klart; Glenn Hughes hørte ikke hjemme på den mindre scenen med sitt enorme repertoar av Deep Purple-klassikere. Hele åtte av ni sanger kom fra den katalogen, med “Stormbringer” som starter og umiddelbart fikk publikum med på notene. Noen av låtene, som “Might Just Take Your Life” – ikke ukjent originalt sunget av David Coverdale beviste nok en gang hvilket enorme vokalkvaliteter herr Hughes besitter. Bandet låt ekstremt tight og spesielt gitarist Soren Andersen imponerte stort. Den ene låta vi fikk som ikke kom fra de mørke lilla var en ekstremt følelsesladet versjon av “Georgia (On My Mind)” som bidro til å sementere hans vokale prestasjoner ytterligere. Når det er sagt virket den litt malplassert i en konsert som ellers bestod utelukkende av Deep Purple, hvor vakkert den enn låt. Følelsene løp også løpsk under “Smoke On The Water”, den kjappe og mektige “Burn” og ikke minst avslutteren “Highway Star”. Glenn nølte ikke med å fortelle publikum hvor høyt han satte de og det fantes ikke tvil om at det var gjensidig. Jeg merket flere i front med tårevåte øyne, og det var synd at han ble avspist med såpass kort spilletid da alle ville ha mer. 5.5/6
Uriah Heep har som kjent holdt på i praktisk talt et halvt århundre med 25 album på samvittigheten, men deres fremførelse bar ikke preg av dette da de oste av entusiasme og energi, der spesielt frontfigur Bernie Shaw knapt sto stille i løpet av konserten. Vi fikk godlåter fra sju av albumene, sydd sammen til en nær sagt perfekt miks – der spesielt overgangen fra “Take Away My Soul” fra to år gamle “Living The Dream” til “Take Away My Soul” fra den 47 år gamle “Demons And Wizards” var sømløs. Sologitarist og originalmedlem Mick Box beviste at gitarister fortsatt kan rocke fra seg når de er i 70-årene og hadde en meget sterk tilstedeværelse på scenen. Ekstranummeret var nok en klassiker fra 1972, nemlig “Easy Livin’” som fikk de fleste tilstede til å bryte ut i sang og dans. Vær sikke, Uriah Heep har det fortsatt. 5/6
Australske Airbourne ankom scenen med et realt smell idet frontfigur Joel O’Keefe hoppet inn med mer energi enn et dusin kattunger på et juletre og satte igang “Ready To Rock”. Han har virkelig utviklet seg til et underholdende og lekende midtpunkt som konstant holder på oppmerksomheten til publikum. Som vanlig fikk vi presentert premissløs hard rock der influensene fra AC/DC er åpenbare. Et av høydepunktene var da O’Keefe crowdsurfet mens han som vanlig smashet en ølboks mot hodet under “Girl In Black”. Airbourne er et fantastisk band å ha på en festival hvis publikum er i feststemning. 4/6
Accept sin vokalist Mark Tornillo kunne informere om at dette var deres første konsert uten symfoniorkester siden februa (sjekk ut deres konsert på Operaen i anledning åpningen til Tons Of Rock her). Det holdt dem dog ikke tilbake da de startet med episke “Die By The Sword” fra deres siste album “The Rise Of Chaos”, der publikum umiddelbart svarte med nevene i været og allsang til refrenget. Nyere låter som “Stalingrad” fungerte utmerket ved siden av klassikere som “Balls To The Wall”, ikke uventet bandets ekstranummer. Setlisten var bra variert og presenterte låter fra seks skiver fra bandets enorme katalog. Tornillo slet litt til tider, men leverte alt i alt en adekvat fremførelse. Wolf Hoffman derimot var som vanlig kraften på scenen, både ved riff med også ren tilstedeværelse. De hadde nok også en av de største publikummene på hele festivalen. 4/6
Den karismatiske frontmannen til The Darkness, Justin Hawkins ankom scenen og stirret brått ned på fotopit’en under seg, tilsynelatende overrasket over hvor høyt det var. Hva gjør så en frontfigur av et pastisjerock-band i de situasjoene? Spytter, for så å se det falle. Liknende sarkastiske oppførsler fortsatte igjennom settet, der Hawkins hadde mye på hjertet mellom sangene. Dunderhit’en “I Believe In A Thing Called Love” var et klart høydepunkt sammen med ekstranummeret “Love On The Rocks With Ice”. Dessverre ble denne noe avstumpet da bandet hadde gått over deres tildelte spilletid, noe som gikk utover allsang og gitarsolo mot slutten. 3.5/6
Thrash- og black metal-legendene Venom tok Metallica ut på deres første Europa-turné som support i 1984, og selv om de ble dannet allerede i 1978 er de fremdeles en hit blant kidsa. Det var sjokkerende mange unge, spesielt helt foran scenen headbangende i tankt med heltene. Barn helt ned i seksårs-alderen satt på skuldrene til de voksne og banget med de og – helt fra åpneren “Black Metal” fra deres andre skive med samme navn. Til tross for deres lange karriere var mer enn en fjerdedel av konserten basert på deres siste skive “Storm The Gates”, inkludert et av konsertens absolutte høydepunkt, “100 Miles To Hell” – full av herlig doble basstrommepedaler. Kidsa fikk levert en ren historietime av thrash metal under ekstranumrene som bestod av “In League With Satan” og “Withing Hour” fra debuten “Welcome To Hell”. Helt klart en av de mest intense og populære fremførelsene under hele festivalen. 5/6
Metall/opera-prosjektets egen supergruppe Avantasia, power metallens eget svar på Broadway fikk æren av å headline hovedscenen på selve avslutningskvelden. De satte igang med “Ghost In The Moon” og “Book Of Shallows” fra sisteslipp “Moonglow”. Frontfigur Tobias Sammet (Edguy) inviterte flere gjester til å dele scene med han, blant annet Ronnie Atkins (Pretty Maids), Geoff Tate (Queensryche) og den ekstremt populære Jørn Lande. Bob Catley (Magnum) fikk også være med og fikk en av de største jublene da de fremførte “Story Ain’t Over” og “Mystery Of A Blood Red Rose”. Sammet hadde en fantastisk kjemi med gjestevokalistene og viste frem sine egne vokalprestasjoner sammen med de, selv om han allikevel lot de skinne. Noen av høydepunktene var den tolv minutter lange og episke “Let The Storm Descend Upon You” og ekstranummeret “Sign Of The Cross/The Seven Angels”. Avantasia er stappfullt av musikere fra øverste hylle og absolutt et band man bør se. 5/6
