Frontiers
I det italienske plateselskapet Frontiers sitt månedlige «Vilkårlig Band»-lotteri, har bandgeneratoren denne gang plukket ut bassistmagikeren Billy Sheehan (Mr. Big, Sons Of Apollo, The Winery Dogs), gitarhelt Brad Gillis (Night Ranger, Ozzy), trommis David Huff (Giant) samt den kraftfulle brasilianske vokalisten Renan Zonta fra Electric Mob, en mann som tydeligvis er uteksaminert med laud fra Romero-linjen på Ronnie James Dio-akademiet. Og fans av 80-talls tungrock får nærmest automatisk vann i munnen bare av å lese bandbesetningen – for hvordan kan en kombinasjon av Night Ranger, Giant og Mr. Big unngå å få disse bandenes fans i ekstase? Jo, med å få samlebåndsfabrikken i Napoli til å kverne ut en haug med middelmådige låter skrevet av den vanlige gjengen, og fjerne ethvert snev av særpreg fra noen av rockens mest særpregede musikere. Og for enhver pris unngå at de utvalgte musikerne faktisk møtes fysisk for å skrive egne låter eller oppnår noen form for bandfølelse eller musikalsk kjemi sammen.
Problemet er ikke at låtene er dårlige, hver for seg er de kurante nok, men man har liksom hørt det tusen ganger før de siste årene, i andre konstellasjoner fra samme låtskrivere, produsenter og plateselskap. Og det er så pregløst! Kun et par ganger i løpet av skiva tenkte jeg at ‘Ah, klassisk Brad Gillis!’ eller ‘Ja, der hører man tydelig at det er Billy Sheehan!’ – begge blant mine absolutte favorittmusikere som jeg har det aller meste av utgivelser fra i platesamlinga, og har fulgt tett siden 80-tallet. Dette kunne ha vært hvem som helst. Det skal innrømmes at jeg møter meg sjøl litt i døra her når jeg gir dette en treer etter å ha gitt lignende utgivelser med lignende prosjekter (Sunstorm, Giant, Revolution Saints, Black Swan, Groundbreaker osv.) en velvillig firer eller kanskje femmer, men nok får være nok – jeg er mett og orker ikke spise mer.
Musikalsk sett er dette nøyaktig det du forventer deg – melodiøs 80-tallsinspirert hardrock prikkfritt fremført på alle punkter, fra den Vanhalenske «Blame It On The Night» til den suppete powerballaden «Losing The Track». Noen gode låter er det, som åpningen «Escape Machine» og de to avsluttende «Hearts Of Stone» og «Don’t Break My Heart», men generelt må det kunne være lov å forvente seg mye mer av et slikt stjernelag. Legg lista høyere, karer, litt hjerte og sjel i arbeidet kan man kreve selv om det bare er for en engangs lønnsutbetaling for et sideprosjekt som aldri kommer til å spille en eneste konsert.
3/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 13.mai 2022