Et kvart århundre har gått siden amerikanske Skid Row skilte lag med sin ikoniske frontmann Sebastian Bach, og siden har en rekke vokalister fått prøve seg bak mikrofonen. Men Bachs skygge har vedvarende hengt over bandet, som konstant har blitt bombardert med spørsmål om når de skal gjenforenes. Arbeidsforholdene for de nye sangerne var mildt sagt krevende, og bandets popularitet stupte – her til lands gikk de fra Oslo Spektrum til John Dee på 12 år. Men i mars 2022 kom den overraskende meldingen om at en gammel kjenning fra Sverige hadde fått jobben – to år etter at han sluttet i H.e.a.t, er Erik Grönwall tilbake i manesjen. Vi fikk samlet bandets grunnlegger og gitarist Dave «Snake» Sabo og Grönwall for en felles prat på Zoom.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jenny Risher, Vic Chalfant
Erik Grönwall dukker først opp på skjermen, så vi benytter anledningen til å snakke svensk og norsk mens vi kan, om hans tidligere band.
– Erik, du og jeg snakket sist sammen backstage på Trädgården i Göteborg den 29.februar 2020, rett etter det som skulle vise seg å bli din aller siste konsert med H.e.a.t – for under to uker senere stengte hele verden ned. (Les det her!) Visste du allerede da at du og H.e.a.t skulle skille lag?
Erik: – Akkurat der og da tenkte jeg at det skulle være min siste konsert. Men i ettertid synes jeg det var litt leit, jeg ville spille mer, særlig de nye låtene. Underveis tok jeg likevel beslutningen om at det var på tide å prøve noe nytt. Jeg var rett og slett på vei til et annet liv. Men så fikk jeg litt perspektiv på det da jeg ble syk.
– Hvordan er egentlig tidslinjen her? Du sluttet på våren 2020, men det ble ikke annonsert før de hadde fått Kenny (Leckremo) på plass på høsten?
Erik: – Ja, stemmer. Det var ingen hast med å offentliggjøre det siden bandet uansett ikke kunne spille konserter, så derfor kunne fansen like gjerne få en god nyhet samtidig med den dårlige. Jeg skulle starte et helt nytt liv og flytte til Cape Town med familien. På et snarbesøk hjemme i Sverige for å fullføre visumprosessen oppdaget jeg at jeg hadde leukemi (blodkreft). Det førte selvsagt til ending i planene, og jeg måtte belage meg på ett år på sykehus. Det ga meg et nytt perspektiv på livet, jeg innså at jeg ville vært musiker, jeg ville synge og være artist, jeg ville stå på scenen resten av mitt liv. Jeg visste ikke hvordan eller når, men jeg lovte meg selv at om jeg kom ut av dette sykehuset i live, så skulle jeg vie meg til sangen. Og seks måneder senere tok Rachel Bolan fra Skid Row kontakt og lurte på om jeg kunne være vikar på et par konserter.
– Er du 100% frisk fra leukemien nå?
Erik: – Ja, det er jeg. Jeg føler meg i toppslag. Det har vært en lang prosess å komme til hektene igjen og få styrken tilbake. Det har vært tungt og krevende både fysisk og mentalt. Men muligheten til å bli den nye vokalisten i Skid Row har hjulpet meg i å få fortgang på prosessen. Nå hadde jeg et mål å jobbe mot.
På dette tidspunktet kobler Dave «Snake» Sabo seg på møtet, og begge bryter ut i en lang og intens plapreduell a la to Svenskekokker fra Muppetshow, før vi skjerper oss og bytter til engelsk.
Snake: – Jeg tror jeg kan snakke for hele bandet når jeg sier at når vi har sett Erik i denne prosessen, selv om vi ikke har tilbragt mye tid sammen, så føler vi at vi har kjent hverandre i evigheter. Det er helt sykt. Da jeg første gang møtte ham, i en lounge på flyplassen i New York City, så føltes det øyeblikkelig som om jeg hadde kjent denne fyren i årtier. Det var så enkelt, så lett. Og det er veldig inspirerende at han gjør det han gjør mens han samtidig er en genuint fin fyr. Når man vet hva han har vært igjennom, og ser ham opptre på scenen med en slik kraft og pondus, hinsides sin egen kapasitet – han bare sprenger grenser. Jeg står der på hans høyre side, og han får meg til å tenke ‘Shit, jeg burde kanskje gi jernet litt mer jeg også!’. Og når jeg ser ham snakke med fansen, og betrakter hans holdning og oppførsel, og hvor sømløst han passer inn i hele organisasjonen og vår måte å gjøre ting på – han har akkurat samme humor som oss andre. Vi har en humor som ofte kan være litt ukomfortabel om du ikke tar den, men han her passer rett inn, både med oss i bandet og med gutta i crewet. Det har vært en velsignelse og en inspirasjon, for han har sprøytet en elektrisitet og en positivitet inn i bandet, noe vi har savnet en stund. Vi er positive folk, selv om vi er sarkastiske og gir hverandre tyn, men til syvende og sist er vi alle veldig glade i hverandre. Det er det som har holdt Rachel, Scotty (Hill, gitar) og meg selv sammen så lenge. Og vår trommis Rob Hammersmith har jo vært med i bandet i tolv år nå. Vi elsker det vi gjør, og det var aldri noen tvil om at Erik også elsker det han gjør. Det så vi med en gang han grep mikrofonen på øvingslokalet i Las Vegas. Han gjør seg ikke til, han er aldri på autopilot, han har ekte karakter. Han har en misjon, og hver dag er et skritt fremover. Den historien hans de siste årene burde noen i Hollywood filmatisere.
Erik: – Takk, Snake!
– Når ble dere i Skid Row oppmerksom på Erik?
Snake: – Jeg la merke til ham på det første Kiss Kruiset. En venn av meg, en manager ved navn Robby Hoffman, sa til meg at ‘Jeg vet at dere har en vokalist, men om dere skulle trenge en ny, så sjekk denne fyren.’ Andre folk hadde tidligere vist meg klippet fra svensk Idol hvor han hadde audition med «18 And Life», så jeg var klar over ham. Rachel og Scotty hadde også sett det. Så hopper vi frem til 2019 da Skid Row turnerte i Europa, og hans band H.e.a.t var forband for oss. Da fikk vi høre ham synge hver kveld, og vi tenkte bare: ‘Helvete altså! Faen som den fyren synger!’. Men selv om vi turnerte sammen en stund, så hadde bandene egentlig ikke så mye med hverandre å gjøre da, ikke med meg i hvert fall. Og det var kanskje like greit, ellers hadde han aldri sittet her nå, haha! Etter hvert som det demret for oss at vi måtte gjøre en drastisk endring i bandet fordi ting ikke fungerte som det burde, så var Erik den første vi tenkte på. Vi så på klippene av ham som sang «18 And Life», og så gravde vi litt dypere og så på Black Sabbath-låtene han sang, og Iron Maiden-låtene som han sang. Og det er jo min hjemmebane. Jeg er metal-supporteren. Jeg har alltid elsket New Wave Of British Heavy Metal, jeg ble Black Sabbath-fan da jeg var fem år gammel selv om storebrødrene mine prøvde å skremme meg med platecoverne. Men da vi så dybden av hva Erik kunne gjøre – han taklet både Van Halen og Queen like bra – innså vi at vi måtte satse for fullt. Jeg og Rachel tok kontakt, da under påskudd av at vi trengte en vikar på noen konserter. Dessverre hadde han ikke anledning da, så da måtte vi prøve en annen vinkling, og sa at vi hadde skrevet en låt som vi gjerne ville høre hans stemme på. Han sa ja, vi sendte ham «The Gang’s All Here», og han sendte den tilbake i løpet av 24 timer. Jeg var på en flyplass på vei hjem da, så Rachel og Nick (Raskulinecz, produsent) hørte først på den, og Rachel sender meg en SMS og spør: ‘Har du fått hørt på låten? ‘. Jeg svarte: ‘Nei, jeg har mottatt den, men ikke fått hørt på den enda’, og neste melding fra ham, i store bokstaver, var bare: ‘DUDE! NEXT LEVEL!’. Jeg satt i en lounge på flyplassen med masse folk rundt meg, så jeg gikk ut på badet og holdt telefonen opp mot øret, jeg hadde ikke øretelefoner der. Og jeg turte ikke håpe på at det skulle være fantastisk bra, det ville være for godt til å være sant. Og jeg ble stående og lytte på den fire ganger på rad for å være sikker på at jeg ikke lurte meg selv. Så sendte jeg dem en SMS igjen og sa: ‘Dette er utrolig! Er det for godt til å være sant?’. Og Nick svarte: ‘Nei, dette er ekte greier, mann! Dette endrer ALT!’. Fortsatt ville vi ikke helt slippe jubelen løs, for vi er tross alt kyniske gamle jævler, så vi sendte Erik to låter til.
Erik: – Ja, stemmer, «Resurrected» og en til.
Snake: – Ja, var det «Not Dead Yet», tro? Og han sendte de tilbake i løpet av to dager. Og det var helt kanon, jeg kan ikke si det på noen annen måte. Stemmen hans, fremføringen … og han var tøff nok til å prøve ut noen egne idéer her og der. Han kopierte ikke bare det som var der fra før, han satte sitt eget preg på låtene. Det føltes for godt til å være sant. Så neste skritt var for meg og Rachel å få en prat med Erik på et Zoom-møte, slik vi gjør nå. Vi småpratet et par minutter før jeg sprutet ut med spørsmålet; ‘Vil du bli den nye vokalisten i Skid Row?’. Og det var et helt surrealistisk øyeblikk, for husk på at jeg hadde aldri vært i samme rom som denne fyren før! Vi hadde aldri hengt sammen og tatt noen glass sammen – jeg kunne jo ikke vite om han kanskje blir en bestialsk seriemorder når han drikker, haha! Men det føltes riktig, jeg fulgte bare instinktet som fortalte meg at dette var universet som ga meg en klar og tydelig melding. Og jeg trodde egentlig at han skulle si noe a la ‘Takk for tilbudet, men jeg har andre planer.’
Erik: – Hahaha!
Snake: – Så da han med en gang sa ja, trakk jeg et lettelsens sukk, og begynte straks å planlegge hva neste skritt burde være. For vi skulle spille åtte-ti konserter med Scorpions i Las Vegas om under en måned. Tre uker, kanskje!
Erik: – Jeg sa ja med en gang, men jeg brukte litt tid på å fordøye det etterpå, for det var helt surrealistisk. Her hadde jeg akkurat gjort en beinmargstransplantasjon, og jeg hadde bestemt meg for at jeg ville være på scenen og synge i et band. Og så tar selveste Skid Row kontakt og spør om jeg vil være med i bandet. Det føltes for godt til å være sant.
– Men du har en kone og en liten sønn, ikke sant?
Erik: – Ja, han ble født i 2020.
– Og det må være en veldig forståelsesfull kone, når du blir med i et band på den andre siden av Atlanteren.
Erik: – Haha, ja, men vi har vært sammen lenge, og hun forstår meg og støtter meg fullt ut. Hun forstår denne livsstilen, og vi matcher hverandre perfekt.
– Men dere har ikke tenkt å flytte til USA?
Erik: – Vel … kanskje! Det er et stort skritt å ta, så det krever mye planlegging. Vi snakker om det, hun er åpen for det. Og skal vi flytte, er det bra å gjøre det før vår sønn på to og et halvt knytter seg for mye til venner og skole i Sverige. Han kan bli tospråklig. Og for min karriere hadde det jo vært perfekt.
Snake: – Det som er bra med Skid Row er at vi finner alltid en måte å få ting til å fungere på. Eriks innstilling er upåklagelig, han har en åttetimers flytur over Atlanteren, og så fem timer til California eller Nevada eller hvor enn vi skal, og så går han på scenen neste dag – det er helt utrolig. Vi kommer tilbake til hans karakter og hans vilje til å lykkes, og hans ønske om å bli best på det han gjør. Og han er ikke tilfreds med det bandet har oppnådd frem til nå – det er alltid noe mer å strekke seg etter. Slik har vi alltid tenkt som et kollektiv også, og han har den samme entusiasmen og viljen til å jobbe fremtidsrettet, viljen til å gjøre det som kreves for å lykkes.
– Det høres ut som om du nylig har splitta opp med eks’en din fordi du har møtt en yngre og mer sexy babe.
Snake: – Hahaha! Nei, Erik dukket opp på akkurat riktig tidspunkt. Timingen var perfekt i dette tilfellet. Vi sparket ikke ZP (Theart, som sang i Skid Row fra 2016) fordi vi fant Erik. Det hadde gradvis blitt åpenbart for oss at en endring var nødvendig, av flere årsaker som jeg ikke ser noen grunn til å gå offentlig ut med. Vi gikk i hver vår retning. Jeg vet at det høres ut som en klisje, men i dette tilfellet er det sannheten. Det er ikke noe vondt blod mellom oss, jeg tror alle parter skjønte at dette var et grep som måtte tas. Denne historien er merkeligere enn noen fiktiv historie du kan tenke seg. Hadde du skrevet denne historien, ville folk ha sagt at det der blir altfor …
Erik:- …Hollywood.
Snake: – Nettopp! ‘Det der er totalt urealistisk, kunne aldri skjedd i virkeligheten!’.
– Du er klar over at dere nå er på deres sjette vokalist? Bare Black Sabbath har hatt flere!
Snake: – Vi er ikke helt på Black Sabbath-nivået enda, men vi jobber med saken!
– Det har også gått seksten år siden forrige skive fra Skid Row. («Revolutions Per Minute» fra 2006.) Hadde dere gitt opp hele albumformatet?
Snake: – Vi har jo gitt ut et par EPer. (I 2013 og 2014) Tanken bak var å kunne gi ut musikk oftere, med kortere intervaller. Men planene ble torpedert av livet, og livet går videre. Vi hadde en del turbulens i bandet i vår streben etter å gjøre ting på riktig måte, og det vingeklippet bandets kreativitet. Vi har aldri vært et band som produserer musikk hurtig. Og hensikten med EPene var å endre det, men det ble ikke helt som planlagt. Men jeg må si at den nye skiva, «The Gang’s All Here» som slippes 14. oktober, har satt i gang en kreativ prosess, for vi skriver allerede låter til neste skive. Og det er hovedsakelig takket være Erik.
– Var låtene på «The Gang’s All Here» skrevet før Erik ble med?
Snake: – Ja, musikken til alle låtene var allerede ferdig innspilt.
– Likevel har jeg inntrykk av at denne skiva er mer tilbake til røttene, den typen låter som fansen vil høre fra Skid Row. Dere mistet store deler av fansen rundt årtusenskiftet med en mer pønka og aggressiv stil. Nå er dere tilbake til den mer klassiske Skid Row-stilen.
Snake: – Det er hyggelig av deg å si.
Erik: – For å uttale meg som nykomlingen som bare har værti bandet noen måneder: Jeg sang i et band da jeg gikk på ungdomsskolen, og vi spilte flere Skid Row-låter. Og da jeg fikk høre disse nye låtene, var min første reaksjon at dette høres ut som god gammel Skid Row, men uten å låte retro. Denne skiva har en fot i den klassiske stilen, og en fot i den nye, og jeg føler at de har funnet den perfekte balansen her. Og etter min mening skal man alltid ha et visst pønka element i Skid Row. Det har alltid vært en del av bandets ingredienser. Jeg sang faktisk inn vokalen på de fleste låtene på skiva her i dette rommet hvor jeg sitter nå, uten å ha møtt de andre gutta eller produsenten. Jeg traff Nick første gang to måneder etter at skiva var innspilt og mastret. Men som sagt, jeg synes det er en ypperlig balanse mellom ny og gammel Skid Row på denne skiva.
– Jeg var ikke klar over før nå at det var Nick Raskulinecz (Rush, Foo Fighters, Alice In Chains, Mastodon, Ghost, Halestorm osv.) som hadde produsert denne nye skiva, men den låter jo killer – han har gitt dere et kontemporært lydbilde på klassiske rockelåtene.
Snake: – Nick Raskulinecz har jo et massivt navn i bransjen etter alle de fantastiske skivene han har gjort. Det var Rachel som ble kompis med Nick i Nashville, og de fant tonen med en gang de ble introdusert for hverandre. Begge to er veldig sosiale og pratsomme, så det var kanskje ingen overraskelse. Og Nick nevnte tidlig at han hadde lyst til å produsere en Skid Row-skive. Så da vi begynte arbeidet med «The Gang’s All Here», spør Rachel meg om jeg kjenner Nick. Jeg svarte at jeg kjenner selvsagt til ham, og Rachel sier at Nick hadde sagt at han gjerne ville produsere en skive med oss. Kanskje han bare sa det for å være hyggelig, sa jeg. Ja, mulig det, sa Rachel. Noen uker senere nevnte Nick det for Rachel igjen, da han fikk høre at vi skulle lage en ny skive. Og vi tenkte bare ‘Jøss, hvis han faktisk mener alvor, så hadde jo det vært helt fantastisk!’. Så vi tok ham på ordet, og sendte ham alle låtidéene og demoene som vi hadde jobbet med, og han sa til oss: ‘Jeg vil lage en ekte Skid Row-skive. Jeg har vært fan fra Dag 1, jeg har sett dere som forband for Guns N Roses, jeg har sett dere med Mötley Crüe. Jeg er nødt til å få dere til å bli kjent med dere selv igjen.’ Og det utsagnet var en utrolig øyeåpner for oss. For med vår historie, i likhet med mange andre artister med unntak av AC/DC, på hver skive forsøker du å gjøre noe annet enn du gjorde på din forrige skive, så man ikke repeterer seg selv og gjør deg overflødig. Og når man befinner seg tretti år ut i karrieren, så innser man kanskje ikke helt hvor langt man har beveget seg bort fra hvor man startet. Men essensen av din ånd eller sjel er fortsatt den samme. Men tretti år med liv har passert, og du har andre synsvinkler og perspektiver. Men det som ikke har endret seg, er ilden inni deg. Essensen av en sekstenårig guttunge som spiller gitar foran speilet og drømmer om å være Ace Frehley eller Michael Schenker eller Randy Rhoads eller Eddie Van Halen. Det er fortsatt kjernen av hvem jeg er, og de andre også, vil jeg tro. Vi har alle hatt lignende opplevelser mens vi vokste opp og ble musikere. Rachel, Scotty og jeg så alle Kiss på scenen, på tre forskjellige steder, i løpet av samme uke, og det forandret livet for oss alle tre, på samme måte som The Beatles’ opptreden på Ed Sullivan Show forandret livene til millioner av mennesker på 60-tallet. Og det hadde samme påvirkning på oss alle tre. Universet sørget for å føre oss sammen og danne dette bandet på 80-tallet, og vi gjør fortsatt det vi gjør. Nicks genistrek var å minne oss på om hvem vi er, han gjenintroduserte oss for oss selv. Og han gjorde det på en utfordrende måte, men det var en suksess. I denne prosessen måtte vi la egoene våre bli igjen utenfor studioet. Alt ego vi har fått påført oss i løpet av de siste tretti år, nei takk – de kan vente på parkeringsplassen. Du kommer inn her som en gitarist, som en musiker, sammen med dine beste venner, med noen låtidéer, og la oss se hva som skjer. La all tvil fare, ikke heng deg så opp i den originale idéen fra et egoistisk synspunkt at du ikke er villig til å lytte til en bedre idé. Så vi samlet oss bare i ett rom og begynte og spille, oss fire – Rob (Hammerschmidt, trommer), Rachel, Scotty og jeg, med Nick ved kontrollene i siderommet, og vi har forsterkerne skrudd på max og trommene er faen så høylytte, og spiller igjennom de låtene vi har. Og Nick grovsorterer det ‘Elsker den låta, og den her er kul – i dette partiet, hvorfor ikke gjøre noe a la det dere gjorde i mellompartiet på «Monkey Business»?’ Og plutselig tentes lyspæra over vårt kollektive hode. Det åpnet opp døra for oss, en dør vi har ansett som stengt i mange år, og plutselig bare veltet idéene ut fra alle sammen. Vi har aldri jobbet på den måten før, og alle bare skjerper seg til det ytterst, for vi vil alle gjøre Nick glad og fornøyd. Han har en slik massiv personlighet, han er inspirerende, og han er mer bevandret i musikken vår enn vi er selv. Han er helt utrolig, som et vandrende musikk-Wikipedia. Og han klarte å gi oss et klart fokus og en samlet retning. Han fikk oss til å finne oss selv igjen.
– Skiva («The Gang’s All Here», anmeldt her!) kom ut i oktober – hva er planene fremover? Skal dere turnere?
Erik: – Selvsagt.
Snake: – Det er livet vårt.
– Det jeg egentlig spør om er om dere skal spille i Europa, og Skandinavia spesielt.
Erik: – Ja, vi spiller i Europa i oktober og november, men det er hovedsakelig i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Sveits og Belgia. Men jeg vet at det jobbes med flere konserter til neste år, så hvis du tenker på Norge spesielt, så er jeg ganske sikker på at vi kommer dit i løpet av 2023. Korriger meg om jeg tar feil, Snake, men disse konsertene ble faktisk booket før pandemien.
Snake: – Ja, det stemmer. Vi prøver fortsatt å ta igjen tiden vi mistet.
– Dere burde jo legge opp til en massiv hjemkomstkonsert for den hjemvendte sønn i Stockholm på et tidspunkt.
Erik: – Ja, jeg gleder meg som en unge til å spille med Skid Row i Sverige, og det kommer nok til å skje neste år. Noe annet ville overraske meg.
Snake: – Det skjer!
– Det har vært interessant å lese kommentarfeltene på sosiale medier siden Erik gjorde sine første konserter med Skid Row. Først var det massiv kritikk om at ‘Ah, han høres ikke ut som Sebastian, han har kort hår, han er svensk, han prøver være Sebastian…’ ALT var liksom feil! Men sakte, men sikkert har tidevannet snudd, og nå virker det som om flertallet ikke bare har akseptert, men omfavnet og hyller Erik.
Erik: – Det er utrolig kult. Jeg digger jo å være i utfordrerposisjonen og å vise at folk tar feil. Og fra en fans synspunkt så skjønner jeg godt at de sammenligner sangere. Jeg elsker AC/DC, men jeg foretrekker Bon Scott-perioden. Og det å være i et band som folk føler så lidenskapelig for og snakker mye om, det er et privilegium som de fleste band ikke har. For min del viser det hvor stort dette bandet er. Men ja, jeg har registrert at fansen er mer positivt innstilt til meg nå, og med den nye singelen ute har vi også fått glimrende tilbakemeldinger.
– Det er vel fordi de har innsett at Skid Row har endelig en vokalist som er i stand til å synge de gamle låtene akkurat slik de skal synges.
Erik: – Hehe. Tusen takk for det.
Snake: – Jeg plukker opp det Erik sa om å være i utfordrerposisjonen. Og det er noe som har trigget dette bandet helt siden begynnelsen. For vi har alltid hatt surmagede kritikere, helt siden den første skiva kom ut, på grunn av vår forbindelse med gutta i Bon Jovi. Folk plukket alltid opp et eller annet som de mente var negativt, men vi har elsket å være i utfordrerposisjonen og måtte bevise at vi er et gnistrende bra rockeband. Og jeg tror det er derfor vi nå får så mye positivitet fra fansen med Erik i bandet, fordi vi elsker å være i denne situasjonen, hvor folk i starten av konserten står skeptisk med armene i kors og sier ‘Kom igjen, overbevis meg.’, og mot slutten er det armene i været og full fyr i teltet. Vi elsker å endre folks oppfatning av bandet fra en negativ til positiv.
– Du nevnte Bon Jovi. Var du faktisk med i Bon Jovi på et tidlig stadium før Richie Sambora kom inn i bildet?
Snake: – Jepp. Eller, ja, jeg spilte litt med de i starten. Jeg og Jon var bestekompiser og hjalp hverandre stadig, og han ba om min hjelp for å få bandet sitt i gang. Jeg var kompis med Alec (John Such, bass) og introduserte Jon for ham. Og med Alec kom Tico Torres. David Bryan var allerede i bandet, og vi gjorde noen konserter sammen. Men selv om jeg og Jon hadde noe felles musikalske sett, så hørte jeg mer på band som Judas Priest og Iron Maiden og Angelwitch og Aerosmith og Van Halen, mens hans smak lente mer mot Bruce Springsteen og Southside Johnny & the Asbury Jukes. Vår fellesnevner var AC/DC, men …
Erik: – AC/DC er alles fellesnevner!
Snake: – Korrekt! Men det ga fullstendig mening at Jon og Richie slo seg sammen. Det var ikke slik at jeg ble sparket fra bandet, jeg bare hjalp dem i starten mens de lette etter den riktige besetningen.
– Fra et skandinavisk synspunkt ble vi i Norge ganske oppskjørta da Skid Row fikk Tony Harnell inn i bandet i 2015. Men det varte ikke lenge. Hva skjedde?
Snake: – Det funket bare ikke, av mangfoldige årsaker. Vi har kjent ham i evigheter, men aldri jobbet med ham. Men det viste seg at bandet og ham jobbet på to helt ulike nivåer. Så dermed varte det bare i åtte måneder før vi skilte lag.
Erik: – Han sa nettopp fine ting om meg i et intervju, så jeg liker ham!
– Snake, hvis du hadde fått en dollar hver gang noen spurte deg «Når skal dere få Sebastian tilbake i bandet?» – hvor rik hadde du vært da?
Snake: – Hahaha! Jeg hadde vært søkkrik! Mangemillionær!
– Snakker vi Elon Musk-nivå?
Snake: – Jepp! Haha! Og hadde jeg fått en dollar til for hver gang jeg har svart «Det kommer faen meg aldri til å skje!», så hadde jeg vært dobbelt så rik som han. Haha!
Erik: – Jeg må få fortelle at da vi spilte i California for noen måneder siden, så kom det noen folk bort til meg etter konserten og sa: ‘Sebastian! Knallbra konsert, Sebastian, du synger fortsatt dritbra!’. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle dem at jeg ikke var Sebastian.
– Da må vi runde av, karer.
Snake: – Jeg håper vi kan treffes i Norge neste år, jeg elsker Bergen, nydelig by.
Erik: – Ja, vakker by! Kan dere bare senke ølprisene deres litt først, takk? Hvor mye koster det nå?
– Vær forberedt på 10 dollar for en halvliter.
Snake: – HVA!?!? Hahahaha! Det er ikke mulig! Og dermed strøyk vi Norge fra turnelista 2023! Hahaha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022