Sivert Høyem @ Oslo Spektrum

Lørdag 13. februar 2016

Det er litt over ti år siden jeg så Sivert Høyem spille i Spektrum for første gang, den gang som frontmann i Madrugada. Denne gangen overbeviste han et sittende publikum om at han står like stødig på egne ben. Forestillingen begynte med tittelsporet fra det nye “Lioness”-albumet. Ja, jeg sier forestilling, for dette føltes mer som å være på teater enn på en vanlig konsert. En kunstnerisk opp­levelse, med et hengivent publikum, som var der for å høre på Sivert, ikke for å skravle og drikke øl.

Under de fire første låtene måtte vi betrakte scenen gjennom et tynt gjennomsiktig sceneteppe, som lyskasterne lagde et fantastisk skyggeteater på. Da teppet ble borte ble det enda tydeligere hva slags musikere som akkompagnerte han på scenen. I tillegg til sitt faste liveband hadde han med seg to fioliner, en bratsj, en cello og all mulig slags perkusjon. Samt Cato Salsa på ekstra gitar. Hans faste gitarist, Christer Knutsen, vekslet mellom å spille gitar og ­piano denne kvelden. Vi fikk en reise ­gjennom hele Høyems karriere. Skjønt det medfører ikke helt riktighet, han spilte ­nemlig ikke en eneste låt fra hans første ­soloalbum “Ladies And Gentlemen”. Herfra kunne jeg gjerne tenkt meg å høre “Be For Real”. Et par andre låter jeg savnet var “Don’t Pass Me By” fra “Exiles” og “Under Admini­stration” fra “Long Slow Distance”. Begge disse albumene spilte han bare en låt fra.

Til gjengjeld fikk vi fem låter fra nye “Lioness”, og faktisk hele fem Madrugada-låter. Det var stor stas å høre disse live igjen. Blant annet “Honey Bee”, som han sa var hans favorittlåt fra hans tidligere liv. Muligens ikke helt uenig i det. I tillegg serverte han noen låter utenom albumkatalogen, som “Where Is My Moon?”, “Black & Gold” fra TV-serien “Okkupert” og TV-aksjonslåta “Prisoner Of The Road”. Sistnevnte levert alene på scenen med kasse­gitar, men han klarte til de grader å fylle rommet likevel. Et annet høydepunkt var hans nye duett “My Thieving Heart”, hvor Marie Munroe også inntok scenen. Hun klarte seg bra live. Det er vel unødvendig å nevne at Sivert Høyem synger like bra live som han gjør på plate. En nydelig fremførelse av låta, som fremkalte kveldens første gåsehud. ­

Etter “Majesty” og “Sleepwalking Man” var det ordinære programmet over, som han sa. “Vi vet jo alle at det kommer mer ekstra­ordinært, men dere kan jo klappe litt hvis dere likte det”, fortsatte han på småsjenert, sjarmerende norlandsdialekt. Selvfølgelig kom de ut igjen etter en liten pause, og dro så mye som fem låter til. De tre siste var “The Kids Are On High Street”, «Moon Landing” og “Silences”, som vel kan sies å være høydepunktet på den nye skiva. Når Siverts dype røst begynner å synge “Night Is My ­Favourite Time Of Day”, ja da er det vanske­lig å ikke være enig. Og når han i tillegg spiller på nostalgiske strenger, og man har fått ­ståpels opptil flere ganger i løpet av ­konserten, så kan jeg ikke annet enn å trille en ­sekser etter en to timer lang magisk fore­stilling.

6/6 | Marianne Lauritzen

Foto: Arash Taheri

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
•