Warner Music Group
Etter et ønske om å gjøre et enkelt og nedstrippet album landet det til slutt på å spille inn live i et gammelt bedehus som heter «Zoar» i Nyksund. Enkle, rustikke omgivelser og få hjelpemidler har ikke gjort musikken enfoldig. Tvert imot, har ideen preget albumet med nostalgi og åndelig føde. Høyem hadde med seg sine faste musikere Christer Knutsen og Børge Fjordheim. Resultatet er et levende, organisk og autentisk konseptalbum. Musikkstilen denne gangen minner mer enn før om nordgotisk folk rock og blues, iblandet gospel og en klype neo-noir. Høyem har latt seg inspirere av forfallet som preger den nordnorske øya etter fraflytting og bruker dette symbolsk i tekstene som omhandler rusten kjærlighet, begjær og forræderi.
«On An Island» innledes med tittelsporet som en ouverture med selsom, vakker klang. Neste låt ut er «Two Green Feathers». En anelse mer up-beat tempo låt inspirert av Hamsuns «Pan». «When Your True Love Is Gone» gir sterke assosiasjoner til Leonard Cohen, en ikke ukjent inspirasjon for Sivert Høyem. Dette er en kraftfull låt fylt av østeuropeisk folklore for dem som vet å sette pris på det. «In The Beginning» er en stor hjemsøkt ballade om kjærlighet hvor vi tydelig kan høre klangen fra lokalene når Høyem sårt messer «You bring meaning to the madness». I «Aim For The Heart» hører vi en lysere toneart på vokal, som til tider ligger ubehagelig høyt. Men det reddes inn fordi låten er poetisk vakker og har et midtparti med deilig barytongitar. Så, over til skivas absolutte høydepunkt, «The Rust». Låten innledes av en byssende hjerterytme som sender meg rett tilbake til episk trip-hop fra nittitallet. Låten er sparsom, men likevel enorm. En sanselig godbit av det sjeldne slaget. De to neste låtene «Keepsake» og «Now You See Me, Now You Don’t» seiler også opp som undertegnedes store favoritter. Førstnevnte med nydelig gitarspill, nesten litt kammerpop-ish, og sistnevnte en dramatisk og mektig blueslåt med rå og brutal avslutning. Høyem flexer her med stemmen sin, og hvis ikke denne blir plukket opp til å bli introlåt på en nitty gritty westernkrim så skjønner jeg ingenting. Albumet avsluttes med “Not Enough Light” som byr på godt gammeldags fiolinspill og fungerer som et plaster på alle sårene tidligere låter fikk til å blø. I innledningen av låten måtte jeg nesten stoppe opp litt og forsikre meg om at det ikke var en polert og roligere utgave av Eddie Vedder jeg hørte. Liten digresjon akkurat der, altså.
Når vi først er inne på det, stemmen til Høyem slutter aldri å sette dype spor selv i skarete snø, og det kan se ut som han bare blir bedre og bedre. Reint feinschmeckeri. Det slår meg denne gangen at han har litt av de samme kvalitetene som Jeff Buckley har, og Anohni Hegarty. Han glir igjennom oktavene på mesterlig vis og bruker stemmen helt bevisst til å sette stemninger i låtene sine ved å veksle mellom glødende varmt, og andre ganger iskaldt og mektig. Begge deler er henrivende. Selv om det er etablert at det er i de mørke tonene Høyem statuerer seg som en usedvanlig begavet vokalist, er det bare en av mange grunner til at Sivert Høyem i dag er en verneverdig nasjonalskatt vi nå deler med store deler av verden.
Om enn aldri så enkelt er altså vår Grand old man tilbake med full kraft og nådeløs tilstedeværelse. I en innspilling hvor mye er overlatt til skjebnen, vitner det likevel om at det tilfeldige i musikken er langt i fra tilfeldig. Det er her det blir tydelig for meg at han er en kunstner som skjærer relikvier ut av en trestokk, og akkurat derfor lar vi oss forføre av musikken – som denne gangen er brilliant. (Intervju med Sivert i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå for en skarve trettilapp!)
5,5/6 | Linda Cecylia Taanevig
Utgivelsesdato 26. januar 2024