– Hei! Takk for at du tar deg tid.
– Bare hyggelig!
– Du har jo nytt soloalbum i anmarsj, gratulerer!
– Takk!
– Når er det det slippes igjen? Januar, ikke sant.
– Det slippes 26. januar. (Og er anmeldt her!)
– Jeg har hørt igjennom «On An Island» på forhånd. Nydelig skive!
– Oi, så kult da! Tusen takk!
– Nylig avsluttet en stor europaturne med Madrugada, har du rukket å lande?
– Nja. Ikke helt. Det har jo vært mange år på veien med Madrugada egentlig. Og en veldig intens sommer for oss for oss helt frem til september. Det er litt sånn anti-klimatisk å være ferdig.
– Ja, det vil jeg tro. Hvordan har du egentlig rukket å produsere et soloalbum nesten parallelt med det som skjer med Madrugada? Var det Covid?
– Ja, det var vel egentlig det. Plutselig fikk man ganske mye fritid. Låtmaterialet er stort sett skrevet i 2020 og 2021. Det var vel ei låt eller to som ble ferdig i 2022. Men det var stort sett de pandemiårene rett og slett.
– Jeg har en sterk tilknytning til Vesterålen, familien min er fra Litløya, og jeg drar kjensel på den nordnorske naturen der oppe i låtene dine. Er det du alene som skriver tekstene til låtene?
– Ja. Jeg skriver alle tekstene. Jeg skriver som regel all musikken også, bortsett fra en sang. «In The Beginning», nummer fire på skiva er gjort av alle sammen i samme rom. Men jeg skriver alltid tekstene.
– Ja, for det var oppfølgingsspørsmålet mitt, hvordan prosessen rundt det å skape musikken din er, men da har jeg fått svar på det. Du får selvfølgelig hjelp til arrangementet og …
– Ja, og instrumentering også videre … Det gjøres i samarbeid med de folkene jeg til enhver tid jobber med da. Og kanskje særlig Christer Knudsen da som er min faste samarbeidspartner. I det daglige.
– Ja, det har jeg skjønt. Det er han som spiller barytongitar på albumet?
– Stemmer det!
– Jeg synes det er et kjempekult instrument. Det gir litt sånn Twin Peaks og Leonard Cohen-vibber.
– Ja. Kult!
– Litt om bakteppet for albumet og måten å spille inn på. Dere har jo spilt inn live i god akustikk på bedehuset «Zoar» i Nyksund. Sjeldent å overlate all kontroll til skjebnen i dag. Hvor mye har omgivelsene påvirket musikken og lydbildet?
– Jeg vil tro ganske mye. Vi hadde jo en relativt klar ide om hva vi hadde lyst å gjøre og hva vi forventa å oppnå med å dra dit. Du sier jo noe om at man i dag kanskje ikke vil overlate så mye til tilfeldighetene, og det var jo veldig poenget med å dra opp dit. At tilfeldigheter kan få skje. Og at det miljøet vi spilte inn en plate skulle få påvirke skiva, så det hadde nok mye å si. Og det å få noen få folk sammen i samme rom over lengre tid og leve tett på hverandre. Det var en ting jeg hadde veldig lyst til å gjøre. Det er jo klart det, som vi snakket om innledningsvis her, at det å ha små barn og sånne ting, det setter jo endel styringer for hvordan en kan jobbe. For å virkelig komme inn i materien så er det rett og slett sånn at man må …
– … inn i bobla?
– Ja. Og helst der man brukte å leve før i tida. Det hadde mye å si. Det var sikkert mange ting vi prøvde å få med som vi ikke fikk til også. Altså, det var mange ting som ble vanskelig for oss ved å gjøre det sånn som det her.
– Ja, selvfølgelig.
– Men jeg likte det at det var begrensninger, i hvor mange folk vi var, at vi ikke kunne gjøre hva som helst. Vi kunne ikke få tak i alle mulige instrumenter og så videre. Det lå noen enkle begrensinger som jeg tenker bare var sunt, samt at de folkene jeg jobber med er ekstremt ressurssterke musikere som kan gjøre hva som helst og da er det kanskje like greit at man ikke kan gjøre hva som helst, men at man gjør det beste ut av det som finnes der og da.
– Tøft, og det gir musikken en litt annen dimensjon når den er levende og autentisk. Jeg har hørt du har brukt uttrykket umiddelbar, og det er jo det den blir. Apropos lydbildet, «When Your True Love Is Gone» skiller seg litt ut musikalsk sett. Hvordan kom den til?
– Prosessene med å skrive disse sangene her begynte med at jeg hadde en prat med Bjarne Stensli som har spilt inn det her. Han er en tekniker her i Oslo som jeg har jobbet med i 13 år nå, kanskje. Det var vi som kom opp med ideen om å reise et sted og liksom lage et improvisert studio, og rett etter det kom han på tanken om at hadde det ikke vært kult å la seg inspirere av der du kommer i fra for en gangs skyld. For det har jeg aldri gjort før. Rett etter det møtet ble jeg veldig inspirert, og samme kveld skrev jeg flere av disse låtene. Det var en god periode for meg. «When Your True Love Is Gone» er faktisk en sang jeg allerede hadde skrevet før dette igjen. Så det er en sang som både tematisk og musikalsk er litt på siden av det her. Den har liksom ingenting av det nordnorske over seg. Men den er jo spilt inn i Nyksund, så den kom jo inn i soundet på skiva.
– Det er en nydelig låt! Den har et østeuropeisk folkemusikalsk preg over seg og personlig flyr tankene mine til nettopp Vesterålen og pomorhandelen som forgikk der.
– Ja, ikke sant. Og du nevnte jo Leonard Cohen her. Hans musikk føler jeg virkelig er en del av meg. Jeg har hørt på hans plater siden jeg var liten gutt. Det har nok vært med på å påvirke hvordan jeg tenker musikk. Hans akkorder og melodiføring. Han er kanadier og jøde. Du hører mye av det jødiske og alle typer europeisk folkemusikk hos ham. Alt fra franske ballader til tja, alt dette har jeg med meg. Så det er kanskje noe av det Cohenske som har noe østeuropeisk eller jødisk i seg.
– Ja, kanskje det. Utrolig vakkert og spesielt. Nå har du jo egentlig allerede sagt litt om det, men jeg lurer også på hvilke følelser som dukker opp ved å spille inn i et bedehus, fordi jeg opplever det er synlig i musikkbildet. På en måte noe sakralt. Kjenner du deg igjen i det?
– Absolutt! Det er jo en veldig viktig side ved musikk, selv om jeg ikke er religiøs selv, så er jeg jo veldig, veldig glad i gammel gospel som Mahalia Jackson for eksempel. Og den spirituelle siden av musikken føles som noe av den eldste bruken vi har hatt for musikk. Det er jo liksom litt der det kommer i fra. Det er vanskelig å sette ord på, men det er en kvalitet ved musikk som jeg selv tenner på og liker, som inspirerer meg. Det er kanskje derfor vi fant opp musikk, den spirituelle føden det gir oss. At vi føler vi kan kommunisere noe til hverandre som er noe mer enn det dagligdagse. Derfor liker jeg nok den opphøyede stemningen i musikk som man finner i religiøs musikk og i for eksempel gospel, men jeg er som sagt ikke religiøs i det hele tatt selv.
– Nei, det regner jeg nesten med at vi hadde fått med oss om du var. Men det koker altså ned til at du har tatt med deg kvaliteter ved musikken som er litt i ferd med utvannes i mye av dagens musikk.
– Jeg håper vel at det ikke er det, men det er bare vanskelig i dag å få et godt bilde av hva den kontemporære musikken egentlig er, fordi det er jo så sykt mye musikk og det er sykt mye popmusikk som man nå utsettes for hele tiden, enten man vil eller ikke. Men det er heldigvis fortsatt mange folk som holder på med musikk av de rette grunnene.
– Dere har valgt å benytte dere av et finurlig instrument under liveinnspillingen, nemlig Phillicordia. Kan du fortelle litt mer om dette klenodiet?
– Det er et gammelt legendarisk orgel eller keyboard som Philips laget i sin tid. Som jeg alltid har likt lyden av veldig godt. Jeg husker første gang jeg så noen spille på et sånt, det var vel Martin Hederos i Soundtrack Of Our Lives, jeg husker de hadde et sånt i studioet sitt. Vi hadde også et sånt i studioet til Madrugada i sin tid, så vi tok det med. Vi har brukt det mye i stedet for bassgitar. Vi var jo bare tre folk der, så vi måtte legge på det vi hadde av andre ting. Men det viktigste instrumentet vi hadde med var nok likevel barytongitaren som er veldig fremtredende gjennom hele albumet.
– Ja det er noen utradisjonelle valg som former musikken og gjør den veldig interessant. Et konseptuelt album, ikke sant?
– Ja, jeg vil si den plata her er veldig ulik noe av det jeg har gjort før. Jeg har gitt ut ganske mange plater nå og har gjort mange plater i et relativt tradisjonelt band-format. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet, og det er egentlig litt rart at jeg ikke har strippet det mer ned før, og gått bort i fra den gitar-bass-tromme-band-oppsettet, men det har vel kanskje litt å gjøre med nettopp fraværet av Madrugada, og at jeg fikk lyst å gjøre noe annet. Så det ble nesten en slags sånn restart for meg som soloartist, egentlig. Og ta det litt mer tilbake til en soloplate, enn en band-skive.
– Det synes jeg du bør være veldig fornøyd med resultatet av. Jeg må snakke litt mer om innholdet i låtene. Det er jo rom for tolkninger i alle låtene, men jeg opplever de også som dypt personlige. Kan du, i grove trekk, røpe litt hvilke følelser eller historier som har fått lov å manifestere seg i dette albumet?
– Det jeg kanskje har gjort med den skiva her, er å lete litt i minner og det ble jo litt naturlig når vi skulle opp dit å jobbe. Også har jeg bygd litt nye historier ut ifra ting jeg husker, ting jeg har opplevd, ting jeg har hørt og ting jeg har lest som har gjort inntrykk på meg. Og stokket litt om på ting. Det er plausibelt at det er jeg som forteller eller den som har opplevd det, men det er aldri opplevd akkurat på den måten, om du skjønner hva jeg mener. Så jeg har prøvd å lage noen ting som er personlig, men som også kanskje har en viss distanse i seg. Det er vel det jeg har prøvd å oppnå. Hvis man skulle være hundre prosent sjølbiografisk hele tida kan det bli litt klamt. Så det er det jeg har gjort, og prøvd å knytte det til det stedet vi var. Tidligere romantiske opplevelser og sånne ting. Men veldig mye dreier som om at stedet vi er på, altså Nyksund, som i seg selv er en katalysator. Som i for eksempel åpningslåten «On An Island», den er jo veldig enkel. Jeg hadde lyst på et eller annet som var en slags ouverture til hele albumet som på en måte satt stemningen, på en ganske bred måte. Den for meg føles litt sånn mytisk. Det er noen navnløse personer som har en veldig kort affære på et ikke navngitt sted på ei øy liksom, også tar vi det derfra.
– Ja, for du forteller mange historier igjennom albumet, og det er kanskje det jeg vil ha litt tak i.
– Ja. Og det føles og litt nytt for meg. Jeg har vel ofte brukt å være litt sjølbiografisk og kanskje litt mindre håndgripelig i tekstene mine enn jeg er nå. En del tekster så er jeg veldig, sånn som «The Rust» er jo veldig klar tale…
– Ja, jeg skulle til å spørre om den. Det er jo en enorm låt. Jeg får frysninger av den altså.
– Åh, så bra!
– Den har gode lyriske metaforer, også er den så sparsom musikalsk sett. Kan du gjengi hva som foregår i den låten?
– Det er mange ting! Når man er fra Nord-Norge så er det så mange plasser man kjenner til og som preges av forfall. Det skal jo utrolig mye jobb til for å holde ting i stand. Det er noe med det, det har alltid rørt meg veldig å se hus som detter ned. Da jeg vokste opp var halve Sortland bare skur, kanskje et bilverksted, og rundt så var alt bare forfalte bygninger, og lite aktivitet.
– Ja, du finner mye symbolikk i disse tingene.
– Ja, og det gjør noe med meg. Jeg vet ikke helt…
– Ja, jeg hører jo at du har sett disse tingene, også klarer du å lage en historie.
– Og den historien er jo litt hvordan det er i negativ forstand, hvordan det påvirker deg når den infrastrukturen du har i livet ditt bare faller sammen. Og den maktesløsheten som det fører med seg. Hvordan det tærer på en. Så det er vel det sangen handler om. Det er vel ikke så mye av den søtladne nostalgiske følelsen, men det er mye drama. Jeg jobber fremdeles med å klare å finne gode forklaringer på hva som ligger i den sangen. Men jeg tror også det er nettopp det som gjør det litt bra.
– Ja, det er noe magi der.
– Ja, jeg føler det. Jeg er veldig stolt av den sangen. Det er jo ofte når man sitter og skriver sanger at jo mer tydelig det blir jo dårligere blir det. For det magiske forsvinner med en gang du begynner å skal snevre det ned til ord.
– Ja, det er sant. Det blir så mye fattigere. Vi lar den låten stå som den er! Den har rom for så mye. I presseskrivet om deg står det at du betrakter hele pophistorien som et bibliotek der det bare er å låne det man liker. Er det noe spesifikt du har valgt å ta med deg?
– Det er litt forskjellig. Det er ting her i fra britisk folkemusikk som jeg har hørt litt på. Richard Thompson og Sandy Denny og sånne ting, som var veldig til stede på den første soloskiva mi og som har kommet litt tilbake på denne. Særlig den første og den siste låten. Også måten refrenget kommer inn på «The Rust». Litt igjen, det opphøyde, det anthemiske. Det er en viktig ting. En annen ting, som satte det i gang og inspirerte det musikalske til den sangen var den vampyrfilmen til han Jim Jarmusch («Only Lovers Left Alive»). Filmen var så som så, men musikken var helt fantastisk.
– Vi må snakke om stemmen din, Sivert. Jeg har i tidligere anmeldelser referert til deg som Grand Old Man og det er ikke for at du er gammel, men på grunn av avtrykket du har satt i norsk musikkhistorie. Du har en lang karriere bak deg allerede, og stemmen din har utviklet seg, blitt mer moden og dramatisk, mer vibrato. Jeg får litt sånn ice & fire følelse igjennom albumet, tidvis glødende varm og andre ganger iskald og mektig. Bruker du det bevisst?
– Oi! Takk. Ja, det tror jeg. Jeg har vel i de senere år begynt å bli obs på å bruke spennet i stemmen min. Ehm, og jeg kommer jo fra et band hvor det var litt justis innad, hvor det som var med måtte være kult nok. Ting skulle være rock & roll og sånne ting, og jeg er kanskje mye mere frigjort fra det nå. Det trenger ikke være så veldig tøft lengre. Jeg la nok tidvis mere bånd på meg før, og det er heller ikke plass til å synge så voldsomt mye i et rockeband. Jeg benytter meg nok mer av alt jeg kan gjøre i dag. Men det er søren meg tungt da, jeg er ikke ung lenger heller, så det spørs … En del av de sangene her kan jeg sikkert ikke synge om tjue år.
– Jo, det velger jeg å tro!
– Hehe, ja. Sangere er vel i hvert fall det som inspirerer meg mest innen musikk. For min del skal musikk skal være ekstremt interessant hvis jeg skal gidde å høre på sangere som ikke har noe spesielt ved seg.
– Jeg er også vokalfantast, og er enig. Din stemme er veldig effektfull, og setter stemninger. Og jeg skjønner nå at du også er klar over hvordan du bruker akkurat det.
– Kult å høre! Jeg er inspirert av store sangere. Vi nevnte Mahalia Jackson, Cohen er stor på sin måte. Dylan er stor på sin måte. Joni Mitchell, PJ Harvey…
– …Jeff Buckley!
– Jeff Buckley, ja! Alle som var unge på den tiden der da han kom husker hvor mye det forandret alt, over natta. Det brakte jo inn en sånn lidenskap. Han kom inn på den tiden da jeg startet å synge i band, og er en som virkelig bare har fortsatt å inspirere meg. Det var synd han ikke fikk gjort mer. Men på andre måter så har det bidratt til at det første albumet har fått stå alene som et ubesudlet mesterverk.
– Absolutt! Jeg føler at han er litt opphøyet over tid. Han slo ned som en bombe, og gjorde sitt eget. Når det er sagt, jeg føler du også har en sånn tilstedeværelse og klarer å formidle på et sånt nivå. Det har jeg sansen for.
– Det jeg liker med ham er at det er ikke bare rolig, og det er ikke bare rocka. Det er alt, innafor hver låt. Han har et enormt emosjonelt spekter. Og dynamikk – for han var alt mulig. Det er veldig, veldig inspirerende som sanger å høre på han. Jeg tipper han er en av dem som har påvirket meg mest. Og der er jeg nok ikke alene, det tror jeg gjelder nesten alle.
– Jo, men så er det ikke alle som er utstyrt med det instrumentet du har.
– Jeg følger ikke opp med noe svar der.
– Nei, du trenger ikke det. Litt tilbake til inspirasjon og omgivelser. Du bor i Oslo, ikke sant?
– Ja!
– Hva gjør det med deg som låtskriver og artist å bo i Oslo?
– Vanskelig å si, for jeg har nesten alltid bodd i Oslo, men jeg vil ikke si det er plass som inspirerer meg voldsomt. Men jeg har fått gjort mye godt arbeid. Noe er jo praktisk med å være her, men det er ikke lett å holde på med musikk i Oslo, og det er vanskelig å finne lokaler å jobbe i. Der kunne kulturpolitikken vært noe mer på offensiven.
– Hva setter du på av musikk hvis du er alene hjemme?
– Det varierer litt. I senere år har det vært mye The Blue Niles skive «Hats». De fremstår veldig uflinke og ukompliserte. Enkle soul/pop låter på et vis, absolutt litt mer i den art pop-tradisjonen. Han synger litt som en litt mindre flink og mer desperat Morten Harket. Jeg har stor respekt for Morten Harket, altså. Men han har kvaliteter i stemmen sin som er litt lik.
– Hvordan ser det kommende turnelivet ut?
– Det blir en relativt lang norgesturne først nå. Vi starter med to konserter i Operaen den 11. februar. (Anmeldt her!) Også blir det noen ting i Europa som vi driver og konstruerer nå. Det blir noen overraskelser i løpet av neste år, håper jeg. Det blir kanskje litt andre type festivaler fremover.
– Er Madrugada lagt på is i uviss fremtid?
– Vi får se. Nå skal jeg først holde på med det her litt. Noe av sjarmen, for oss med Madrugada, er at vi kan samles uten å ha kniven på strupen.
Tekst: Linda Cecylia Taanevig
Foto: Andreas Hornoff
Livefotos: Geir Kihle Hanssen, Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023
