Søndag 11. februar 2024
Sivert Høyem starter beskjedent turneen i alle konsertarenaers mor, nemlig Operaen, og det på selveste morsdagen. To konserter samme dag, og vi var der for å sjekke tempen på premieren. Med seg hadde han Cato Salsa på gitar, Christer Knutsen på baryton/gitar og keyboard, Børge Fjordheim på trommer og Øystein Frantzvåg på bass/keyboard.
Naturlig nok ble konserten innledet med introen og tittelsporet på den nye plata «On An Island». Deretter fulgte deilige «Two Green Feathers» fra samme plate. Låt nummer tre var «Blown Away», muligens det fineste sporet fra skiva «Long Slow Distance» (2011). Etter dette vartet han opp med tittelsporet «Lioness» fra skiva med samme navn. Fin og ektefølt låt, men det satte liksom ikke i gang festen, hvis man kan kalle det det. Det gjorde derimot låten «Black and Gold», som er en real energibombe med store instrumentalpartier og latinske rytmer som fikk salen til kjenne litt på kribling i rockefot. Etter denne dabbet det litt av igjen da de valgte å spille «Long Slow Distance», «Devotional» og «My Thieving Heart». Sistnevnte en duett med Hilde Marie Kjersem. Fint, flott og alt det der, men det er jaggu meg Sivert Høyem som står der, og jeg forventer en eklektisk opplevelse.
Etter en halvakustisk, nedpå og vakker versjon av «Into The Sea» med grandios avslutning ble liksom endelig stemningen satt. Så, gikk lyset av og frem trådte en enkel Høyem i spotlight, med gitar, som gir oss et vanvittig gåsehudøyeblikk med det som må sies å kanskje være hans aller største sololåt, nemlig «Prisoner Of the Road». Vokalen der er sjelsettende, og salen bevrer av nytelse. Høyem høyner deretter med «Now You See Me/Now You Don`t», et gjenhør med ferskeste skiva, og kveldens absolutte høydepunkt. For en brutal og sinnssykt rå låt. Sivert, dette vil vi se mer av! Videre duret det i vei i kjent form med up-tempo låten «Give It a Whirl» og kjente «Moon Landing». Begge publikumsfavoritter og salen nikket og gynget. Deretter fremførtes «Not Enough Light» som er siste og avsluttende spor på nye skiva. En herlig folk-rock låt som av en eller annen grunn alltid får meg til å tenke på «Society» med Eddie Vedder, som jo er himla fin. Nok om det, den inneholder originalt sett en sekvens med fiolin, noe som i dette settet ble erstattet av Cato Salsa på trekkspill. Ikke at det ikke var kult, men jeg skulle ønske de hadde tatt med fiolinen på scenen her da jeg mener det gir låten et helt annet oppbrudd og dimensjon. Etter dette kom endelig «The Rust» som mange i salen hadde ventet på. En stor låt fra det nye albumet, men pussig nok var det altså ikke den som skulle løfte taket av Operaen denne kvelden.
Resterende var ren plankekjøring med «Sleepwalking Man», og ekstranumrene «Majesty», «Run Away» og «Don`t Pass Me By». Madrugadas «Majesty» ble fremført i enkel form av Høyem alene. En nydelig og hudløs akustisk versjon av en av tidenes fineste norske slow-rock låter. Vi takker og bukker for den etterlengtede opplevelsen.
Alt i alt var dette, som forventet, en fin og nostalgisk opptreden av Sivert Høyem og hans eminente musikere, men det sparket liksom ikke inn døra. Det er jo en kjensgjerning at å se rock fra sitteplasser fort kan bli en litt daff affære for både for sender og mottager, og det var jo faktisk et godt voksent publikum der, men jeg synes likevel at han safet litt vel mye. Sivert Høyem som soloartist har på en måte nådd en slags apeks med den siste skiva og kan etter sigende stå både godt og bredbeint på scenen med dette nye materialet. Publikum er i hans hule hånd nå, det er det ingen tvil om, og det er absolutt fortjent! Vi gleder oss til fortsettelsen. 4/6
Tekst: Linda Cecylia Taanevig
Foto: Geir Kihle Hanssen