Tirsdag, 23.oktober 2018
Anført av en viss ex-Slipknot Joey Jordison bak trommene og en like viss Frederic Leclercq fra DragonForce på gitar er det ikke til å komme unna at Sinsaenum har et visst supergruppe-preg over seg, men etter to knalle skiver og EPer i baklomma begynner de allikevel å føles som et fullverdig band. Nå var turen omsider kommet til å få sett de i vært gamle furet værbitte, og selv om spenningen ikke var helt til å ta og føle på i et meget tynt besøkt Parkteatret fikk de allikevel en varm velkomst av de få fremmøtte da de entret scenen.
Fullt øs fra første sekund kan man trygt se da de startet med tittelsporet og åpningskuttet fra den rykende ferske «Repulsion Of Humanity». Joey har så visst ikke tapt seg det minste grann siden avskjeden med Slipknot – heller nesten motsatt. Blastbeats fra øverste hylle og ikke et slag utight igjennom hele konserten ga et fint bakteppe til et band som var – bokstavelig talt – satans samspilte. Meget imponerende med tanke på sykdommen han har måttet kjempe seg igjennom og var den faktiske grunnen til at han ble avskjediget fra sitt forrige band.
Stemningen mellom band og publikum var litt avventende i starten, og det kunne virke som gjengen på scenen kanskje hadde håpet på flere tilskuere i salen. Men når det er sagt virket de som faktisk var tilstede til å kose seg denne kalde tirsdagskvelden. Noe som føltes veldig rart for min del var å se trommisen til et av verdens største metallband spille foran et meget glissent Parkteatret, men det hørtes ikke ut til å plage han noe særlig.
Vokalist Sean Zakorsky, forøvrig med et skjegg lengre enn gutta i ZZ Top, ble etterhvert varm i trøya og mante liv i publikum, noe som kviknet til stemningen en smule. Og noe som løftet stemningen ytterligere var da Attila Csihar, som bidrar på begge skivene deres, brått ble introdusert for å gjøre et knippe låter med de. Den så jeg ikke komme, så det var en skikkelig kul overraskelse og fikk jubelen til å gå fullstendig i taket. De avsluttet settet med Attila med den som de pleier å avslutte hele settet med, nemlig undertegnedes personlige favoritt «Army Of Chaos» og akkurat her var alt perfekt. Et meget teknisk habilt band serverte gromlåt etter gromlåt møysommelig utvalgt fra deres to album, i tillegg til «Ashes» fra EPen med samme navn og Melvins-coveren «Hooch».
Bandet også ble mer komfortable på scenen etterhvert som publikumresponsen økte, og fra halvveis og ut var det en real metallfest de serverte oss. Jeg la også brått merke til en ekstra medhjelper som av og til kom ut og dundret på en tam som ga en fet effekt ved siden av tordentrommene til Joey. En ekstremt stor kudos fra meg forøvrig at de ikke falt for fristelsen kalt «trommesolo», noe jeg kan tenke meg er ganske lett når du har med en trommis av det kaliberet. Sean fikk også en kul attitude der han styrte showet etterhvert som selvtilliten kom på plass også, og viste seg som en bra frontfigur også i tillegg til en rå metallvokalist.
Sinsaenum kan så absolutt si seg fornøyde med kvelden på Parkteatret, og det er veldig synd at såpass få fikk med det med seg. Jeg frykter at det kan bli lenge til neste gang. 4,5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Synne Nilsson
