Phantom Recordings
Fusion, eller jazzrock, er sjelden kost i Norway Rock Magazine, men når mannen bak prosjektet heter Simon Phillips, og har lånt lender til artister som The Who, Jeff Beck, Judas Priest og Toto, bare for å nevne noen ekstremt få, rydder vi plass åkkesom. «Protocol V» er, som navnet tilsier, album nummer fem i Protocol-prosjektet til den engelske herremannen, eller ‘te-posen’, som han har omtalt seg selv som. Den første skiva var et en-mannsprosjekt som ble sluppet i 1988 (eller 1989, om man måler etter første utgivelse på et eksternt selskap.) Siden lå prosjektet på is helt til 2013, da «Protocol II» ble utgitt. Nå har vi altså kommet til utgivelse nummer fem, og musikken har blitt endel mer teknisk krevende siden den spede starten. Det starter så enkelt i 4/4-dels takt, men allerede fra første trommeslag, er det særdeles enkelt å høre hvem som sitter bak trommesettet, for Phillips er kjent for sin åpne trommelyd, der tammene synger åpent, i motsetning til svært mange rocketrommiser, som har en mer kontrollert tone. Man kan sikkert mene så mye om akkurat dette, men at Phillips har en fantastisk trommelyd er det ingen som kan ta fra ham. Åpningssporet, «Jagannath» er inspirert av den indiske guden med samme navn, og nok en gang er det interessant å se titlene komponister av instrumental musikk velger. Historiene bak titlene er utvilsomt interessante når låtene heter «Jagannath», «Nyanga» og «When The Cat´s Away». Allerede i første låt må Simons medmusikere stå med tunga rett i munnen når hovedpersonen legger ut på eventyr bak trommene. Det er så kreativt, musisk og lekent gjennomført at man må bare glise, og la seg fascinere hvor dyktige enkelte musikere har blitt gjennom årene. Gitarist Alex Sill og saksofonist Jacob Scesney er begge pur unge, så vidt fylt 30, men henger enkelt med på de unisone partiene sammen med keyboardist Otmario Ruiz og bassist Ernest Tibbs (sistnevnte har vært med siden Protocol II»-eraen) mens far sjøl hiver seg rundt settet.
Det er tydelig at melodi ligger i førersetet, til tross for at både rytmikk og arrangementer er nøye gjennomtenkt, og Phillips´ kreativitet virker som vanlig å være endeløs. Spesielt «Undeviginti» (latinsk for tallet 19), som går i spreke 19/16-dels takt treffer denne skribenten akkurat der det kiler mest. Å treffe 1-eren i slik musikk er ikke for den lettskremte, og å i tillegg spille solo over slike taktarter er intet mindre enn imponerende. Melodilinja legger seg rett inn i minnebanken, og har hatt for vane å dukke opp når jeg minst venter det, slikt må man bare like! Pustepause får man dog underveis, mens Scesney fører sin sopransax med eleganse over en sløy shuffle i velkjente 4/4 igjen, før gitarist Sill fører an i en duell med Scesney, igjen i 19/16. Underholdning på høyt nivå! «When The Cat´s Away» er en leken, funky sak, som igjen gir hjernen en liten avkobling etter de musikalske leker vi opplevde i det foregående sporet. Markeringene til keyboardist Ruiz underveis er spretne, og lekent plassert. «Dark Star» kan kategoriseres som albumets ballade, og har et nydelig hovedparti. Hva er det med sopransaksofonen som er så hypnotiserende? Avslutningssporet «The Long Road Home» starter så pent med flygel og gitar, men strekker seg så fullt ut i et 9/8-parti, før det roes mer ned til et hovedtema i 6/8. Phillips´ evne til å lage intrikat musikk, men likevel med forståelige temaer er velkjent for den som har fulgt hans karriere, der han i to instruksjonsvideoer har instruert oss i alt fra 5/4 til 33/8-dels takt. Om man skal trekke for noe, savnes komposisjoner i samme gate som «Octopia» fra «Protocol II», der Phillips virkelig leker seg med sine ambidekstriøse lemmer, og strekker seg ut i fri utfoldelse, men man kan ikke forvente full kreativ utfoldelse hver gang. Eller kan man det…? «Protocol V» er akkurat der vi forventer at Simon Phillips skal være i 2022, og vi gleder oss til å oppleve musikken live om ikke så alt for lenge. Og selvfølgelig håper vi at «Protocol VI» ikke er langt unna.
5,5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 04. februar 2022