Søndag 30. april 2023
Det var klassens time for landets trommeslagere da monstertrommis Simon Phillips kom til Oslo med sitt Protocol V-band søndag kveld. Det var tydelig at det ble ført oppmøte, for gjenkjennelsesfaktoren var høy av trommeslagere fra fjern og nær som hadde tatt turen for en leksjon i såvel trommer som bass, gitar, keyboards og saksofon, for her var nivået skyhøyt, noe vi oppdaget allerede fra introen på «Jagannath». Faktisk ble det en aldri så liten tellefeil på opptellinga, for saksofonist Jacob Scesney bomma en smule på første tone, noe som virkelig ble satt pris på på scenen, og hos de i publikum som var årvåkne nok. Bandets siste utgivelse, som selvfølgelig heter «Protocol V» fikk vi i sin helhet, og med to runder i Stockholm i dagene før Oslo-konserten, var bandet kommet i form, til tross for såvel jet-lag, som diskomusikk utenfor hotellrommet natta før. Lekent, tight og samspilt er bare forbokstaven på hvor bra dette bandet sitter. Phillips sjøl er jo et unikum både i lyd og fremførelse, og ingenting er nytt under solen der heller. Svært få trommeslagere innehar den musikalske forståelsen han har, og ikke minst teknikken og fantasien. Kreativiteten vil nesten ingen ende ta, og allerede i første soloparti, på nevnte «Jagannath» tar det av. All ære til bandet, som ligger i unisontema mens sjefen sjøl drar ut på eventyr over tammene. Spesielt bassist Ernest Tibbs må få kred for måten han holder bandet i tømmene underveis i galskapen. Hans nikkende hode viser akkurat hvor beaten ligger, og ingen av de andre viker fra hans side underveis. Det er faktisk bare å ta av seg hatten, for hvor Phillips finner på å legge 1-eren, er det ingen som vet.
«Isosceles» startet svært så dynamisk, med svært lavt volum. Lyden var aldeles strålende fra start til mål, og ikke spesielt høyt heller, man kunne til tider høre trommene direkte fra scenen. Kudos til en fantastisk lydmann! Phillips er selverklært lydnerd, så jeg vil anta at han ikke tar med seg tøysegutter til å kjøre lyd, og det var tydelig under lydsjekken at han ikke slipper kontrollen der heller. Detaljstyringa var tydelig bak trommene. Etter en fantastisk utført «Dark Star» fikk gitarist Alex Sill slippe seg litt løs på sin halvakustiske gitar, som sto på stativ på scenen. Nydelige klangfarger og melodilinjer viste en gitarist i verdensklasse, selv om han er en av unggutta i bandet, såvidt over 30 år gammel. Det var fascinerende å se fingersettingene hans underveis i konserten, det var akkorder man ikke opplever til daglig, uten tvil. Ikke rart at han må strekke litt på fingrene underveis. Ståpelsen på armene kom snikende under soloen hans, så lekent og lekkert var det. Han hadde også et par dueller med saksofonist Scesney, som er jevngammel med Sill. For noen musikalske egenskaper disse gutta har! Det var en fryd å se Scesney fremstå som mer fokusert da Sill hadde sin runde, før Scesney fikk blåst unna sitt parti. Tibbs fikk også et lite soloparti, men det var grooven som sto i førersetet hos ham, ingen tvil om at dette er ryggraden i bandet. Måten han holder bandet i tøylene på er imponerende. Man formelig ser hvordan han holder timen underveis. Jeg har sjelden opplevd en så tight bassist som den godeste Tibbs. En fryd å både se og høre.
Så var det keyboardist Otmario Ruiz´ tur til å slippe seg løs, og for en pianist han er! Ti fingre som gikk i ti forskjellige retninger, og en uavhengighet som virkelig var imponerende. Mens venstrehånda spiller ett tema, legger han et fullstendig annet ostinat med høyrehånda, uten at det ser ut til å påvirke ham nevneverdig. Det ble riktignok litt mer trafikk i baren akkurat på dette tidspunktet, men jeg ble fjetret over musikaliteten denne karen innehar. Imponerende! «You Can’t But You Can» kunne Simon fortelle var skrevet til Mike Stern, men den endte opp på «Protocol III» istedet, ettersom Stern ‘ikke likte låta’. Latter på scene og i sal nok en gang. En funky liten sak, der vi kunne ane et hint av Steve Gadds umiskjennelige groove fra Paul Simons «50 Ways To Leave Your Lover» underveis. Og endelig var det sjefen sjøl da, som skulle slippe løs sine indre krefter. Å gjøre en trommesolo interessant er et kunststykke Simon Phillips behersker bedre enn de fleste. Tre skarptrommer er alt han behøver det første minuttet, før tammene får være med på ballet. Ikke én cymbal blir rørt på de første tre minuttene, men det er like fullt akk så moro å høre på. Kontrollen er 100% hele veien. En kreativ og morsom solo nok en gang, før han dro i gang introen på «Manganese», en av undertegnedes absolutte Phillips-favoritter. Scesney fikk en solospot med kun sjefen i ryggen, og igjen reiste hårene på armene seg. Virkelig nydelig utført! Eneste ekstranummer ble låta «Pentangle», og da må det strekkes litt ekstra på scenen, for nå er det nesten over. Phillips kjørte show, og lekte seg såpass at trommestikka satte seg fast i rimmen på den ene tammen, og fløy til værs, til stor latter både på scene og i sal. Det var utvilsomt svært godt stemning på scenen under hele seansen, og humoren satt løst de gangene Simon var fremme og pratet. Britiske tørrvittigheter treffer alltid.
Det var stor stemning i salen, som ikke var så langt unna å være fullsatt denne søndagen. Applausen satt løst etter solopartiene, og det var bare å reise seg i beundring da bandet takket for seg. Jeg hørte superlativer uansett hvor jeg snudde meg etter konserten, så det var utvilsomt et fornøyd publikum som dro fra Cosmopolite. Og arenaen skal også få skryt i dag, for mottakelsen vi fikk da vi ankom stedet var uovertruffen! Vi ble vist rundt på arenaen, fikk tips om fine steder å stå, og generelt fantastisk oppfølging fra vi kom til vi dro. Slikt er sjelden vare å oppleve for journalister, så dette kan mange arenaer ta lærdom av!
5,5/6 | Jan Egil Øverkil
Foto: Geir Kihle Hanssen