Shinedown fra Florida har hatt en rett oppadgående kurve her til lands de siste par år, og fjorårets skive ”Attention Attention” har fått mange til å åpne øyne og ører for Brent Smith & co. Så da Shinedown besøkte Oslo i november, benyttet vi anledningen til å slå av nok en prat med den sympatiske amerikaneren.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker, Geir Kihle Hanssen
– Velkommen tilbake til Oslo, det er ganske nøyaktig ti år siden sist. I 2008 var dere her som forband for Disturbed. Er dette deres første headlineturné i Europa?
– Tja, jeg tror ikke vi har gjort Europa siden 2012…
– Men da var det hovedsakelig Storbritannia og Tyskland som fikk besøk.
– Det stemmer nok. Nå har vi jo seks skiver å plukke fra når vi skal spille i hundre minutter. 2018 har vært et veldig spesielt år for oss. I fjor hadde vi fokus på å lage den nye skiva, men så fikk vi også muligheten til å turnere sammen med Iron Maiden i Europa, og det kunne vi selvsagt ikke takke nei til. Så vi måtte avbryte innspillingen av ”Attention Attention”, og fortsette da vi kom hjem igjen. Men det var egentlig bare en fordel, for det ga oss et bedre perspektiv. Tidligere har vi jobbet i studio nærmest uten stans i ett år, og knapt registrert om det var natt eller dag ute, og man stirrer seg blind på enkelte aspekter ved skiva.
– Hvordan har turnéen gått så langt, etter to måneder på europeiske veier?
– Jeg er helt målløs over mottagelsen vi har fått. Det har vært utsolgt og smekkfulle hus over hele linja. I Storbritannia ble alle billettene revet vekk på 51 minutter, og konserten i Manchester var den nest kjappest utsolgte på den arenaen, Academy, noensinne – kun slått av Noel Gallagher. Denne Europaturneen er viktig for oss, for vårt marked vokser mye raskere her enn i statene nå. Der er vi etablerte, her har vi fått et voldsomt oppsving etter at vi gjorde 44 konserter med Iron Maiden i fjor. Da fikk vi spille foran nesten en million mennesker, og heldigvis klarte vi å verve mange nye fans blant de!
– Kom dere godt overens med gutta i Maiden?
– Absolutt! Både med de og med karene i crewet deres – faktisk så godt at vi har med oss Janick Gers’ gitartekniker på denne turnéen! Da vår egen tekniker måtte bli hjemme på grunn av barnefødsel, steppa Edward øyeblikkelig inn nærmest som en vennetjeneste, fordi han kjente og likte oss allerede!
– Merker du noe forskjell på det amerikanske publikummet og det europeiske?
– Uten å si noe negativt om våre amerikanske fans, synes jeg at den største forskjellen er hvor lidenskapelig opptatte den europeiske fansen er av musikk. Musikk er som luft for mange her – dere trenger det for å overleve! Musikk engasjerer europeere mer enn amerikanere, dere tolker og analyserer musikken og tekstene. Og dere er lojale – så lenge vi kommer tilbake med jevne mellomrom, så vokser publikumsantallet fra gang til gang.
– Har vi andre favorittlåter her også?
– Siste låta på nye skiva, ”Brilliant”, er også siste låta på konsertene nå. Og den har virkelig slått an i Europa. Publikum går fra vettet da! De overdøver nesten bandet! Og den reaksjonen fikk vi aldri i Statene. Mulig at den fortsatt var for ny, men kontrasten er massiv. Men den låta ble inspirert av publikummet vi møtte på Iron Maiden-turnéen – det mest fantastiske publikummet jeg har sett i mitt liv! Og her snakker vi om et band som har holdt på i 40 år og som har fanatiske tilhengere som ikke alltid gjør det enkelt for supportbandene.
– Noen andre låter som er større her enn i USA?
– ”Devour” fra ”The Sound Of Madness” er et sikkert stikk her i Europa. I USA er den en pannekake.
– ”Pannekake”?
– Haha, ja, det er et uttrykk vi har. Du vet, av og til har vi frokostretter til middag i USA. Noen foreslår pannekaker til middag, og du svarer ’Ja, kjempeidé!’ – men når du faktisk setter deg ned for å spise pannekaker til middag, innser du at det ikke var en god idé! Og det har vi nå som slang for en låt vi tror vil funke, men som faller flatt til jorden når det kommer til stykket. ”Devour” i USA = paddeflatt. ”Devour” i Europa = galehus!
– Har dere noen pannekaker på ”Attention Attention”?
– Ja. ”Pyro”. Vi har prøvd, men vi får ingen respons på den. Det er pussig, når vi møter fansen, er det en av låtene som oftest blir etterspurt. Men de få gangene vi har spilt den, så går lufta litt ut av publikum. Det kan være vanskelig for oss å vite hva som funker og hva som ikke funker – vi fire i bandet har selvsagt et dypt forhold til alle låtene, men vi kan jo ikke forvente at alle i publikum har det samme. ”Pyro” har et bra driv, den har intensitet, men den treffer ikke publikum i salen. Heldigvis har vi ikke mange pannekakelåter – og når vi har lokalisert disse, så tar vi de ut av settet og erstatter de med noe vi vet funker.
– Hvor mange låter har dere som dere aldri kan skippe, som dere må spille hver gang?
– ”Second Chance” kan vi ikke la være å spille. Jeg tror ikke vi kan droppe ”Simple Man” heller, selv om det ikke er vår egen låt.
– Og den er heller ikke på noen av studioskivene deres?
– Jo, den er på de nyere utgavene av debuten, ”Leave A Whisper”. Den har fått sitt eget liv, og mange av våre yngre fans vet ikke engang at det er en Lynyrd Skynyrd-låt. Ellers tror jeg heller ikke det er noen god idé å ikke spille ”Sound of Madness”. Og ”Diamond Eyes (Boom-Lay Boom-Lay Boom)” må vi alltid ha med.
– Det er en låt som heller ikke var på noen studioskive, men opprinnelig fra en film. Og ’Boom-Lay Boom-Lay Boom’ er jo ikke akkurat noe typisk Brent Smith-tekst! Hvordan oppsto den låta?
– Den er på Deluxe-utgaven av ”The Sound Of Madness”, den med det svarte coveret – originalen var hvit. For å gjøre en lang historie ikke fullt så lang: Sylvester Stallone var i ferd med å lage en film, ”The Expendables”, og en av døtrene hans var fan av oss og maste på Stallone om at han burde få Shinedown til å lage en låt til filmen. Vi befant oss på The Beverly Hills Hotel i Los Angeles da vi fikk beskjed om at det var telefon til hele bandet, vi ante ikke fra hvem. Filmen var fortsatt på planleggingsstadiet og litt hysj-hysj. Så vi sto der og fikk en stemme på høyttaleren som sa at ’Hei, dette er Sylvester Stallone, jeg vil gjerne at dere lager en låt til min kommende film, ”The Expendables”, og datteren min sier dere er et bra og kult band.’
– Så første kontakten var en telefon fra ham personlig? Ikke via managements? Er ikke det litt uvanlig?
– Jo, han liker visst å engasjere seg direkte! Og han var veldig hjelpsom, for vanligvis når man blir bedt om å lage en låt til en film, så har den allerede en historie som låten må tilpasses, og i Shinedown skriver vi låter og tekster ut ifra personlige opplevelser og erfaringer. Men han ville bare at den skulle ha et bra driv med fire flate, ellers la han ingen føringer. Han ga oss noen eksempler på hvilken type låt han var ute etter, og det var ”Razzmatazz”, ”Black Betty” og ”Fortunate Son”! ’Noe sånt,’ sa han, ’og dere må bruke uttrykket Boom-Lay Boom-Lay Boom.’! Jeg spurte hvorfor, hva greia bak det var, og hele konseptet bak ”The Expendables” baserte seg visst på et kontroversielt dikt, og mellom hver setning sier oppleseren ’Boom Lay Boom Lay Boom’. Så vi måtte bruke de ordene i teksten for at det skulle passe inn i filmen. ’Greit’, sa vi og la på. Øyeblikket etter stirret jeg og Eric panikkslagne på hverandre, og det første jeg sa var ’Hvordan i helvete skal vi få Boom Lay Boom Lay Boom til å høres kult ut?!?’ Men jeg føler at vi gjorde en grei jobb!
– Ja, den har jo blitt en klassiker!
– Til tross for at du ikke hører låta i den opprinnelige versjonen av filmen som gikk på kinoene. Men seks måneder senere, da vi var i California igjen, så inviterte Stallone oss til sitt studio for å se en alternativ versjon av filmen, en slags Directors Cut, og Sylvester ville at vi skulle gi ut ”Diamond Eyes” for promo. På det tidspunktet hadde vi akkurat sluppet siste singel fra ”The Sound Of Madness”, og det var ”The Crow And The Butterfly”, så plateselskapet vårt ville ikke avbryte sin markedsplan med å gi ut en ekstern singel som ikke var på skiva. Derfor puttet Sylvester den inn i DVD-utgaven i filmen, to steder faktisk! Det pussige er at da vi begynte å jobbe med det som skulle bli ”Amaryllis”, så begynte flere radiostasjoner å spille ”Diamond Eyes”, og det ble en #1 på rock-listene, uten at vi i det hele tatt hadde gjort noe som helst! Vi fikk bare høre at ’Vet du at du har landets #1 rock-låt akkurat nå?’, og vi bare ’Hva?!?!?’. Det førte til at plateselskapet innså at en ny versjon av ”The Sound Of Madness” ikke var så dumt!
– Dere har turnert med både legendariske band som Iron Maiden og Van Halen, og med mer moderne band som Halestorm og Godsmack – hvilke band har dere funnet best tone med?
– Interessant spørsmål! Hmmmm… det som har vært mest spesielt for oss er definitivt Iron Maiden. Jeg var ikke noen stor Maiden-fan da jeg var tenåring, men vår trommis Barry var så til de grader Maiden-fan, og ble introdusert for de av sin fem år eldre bror – og hans far er også fan. De siste konsertene på turnéen i fjor var i Londons O2 Arena, og Barry fikk flydd sin bror og sin far over på første klasse, hvor de var på konserten og ble igjen noen dager i London og hadde en skikkelig guttehelg med far og sønner. Det var skikkelig emosjonelt for Barry, og nå er han jo kompis med Nicko McBrain, som sa at de kunne stå på siden av scenen og se det derifra. Det var enormt for dem.
– Så de har blitt venner selv om de er tyve år eldre enn dere?
– Ja, absolutt!
– Hva med deres jevnaldrende?
– Det er så mange som har vært viktige for oss… Jeg må kanskje trekke frem en av våre første turnéer, etter at vi hadde gitt ut debuten ”Leave A Whisper”, så tok 3 Doors Down oss under sine vinger. Da var de enorme i USA, andreskiva deres hadde solgt rundt åtte millioner. Vi skulle være med på to uker av turnéen – vi endte opp med å turnere sammen med de i ni måneder. Vi startet som det første av tre supportband, og de siste to månedene var vi hovedsupporten, som spilte rett før de gikk på. Det førte til at ”Simple Man” ble en hit. Og jeg lærte mye av Brad Arnold, vokalisten i 3 Doors Down. Han er et fantastisk menneske, og han fikk meg til å skjønne det grunnleggende i musikkbransjen. Ikke bare det å lage skiver og spille konserter, men den store sammenhengen. Han pleide å si at ’Du har hele livet ditt på deg til å lage din første skive – hvis den slår an, så får du seks måneder til å lage den andre. Og hva enn du gjør, ikke glem hvem du er.’ Og det var et verdifullt råd, for han fikk eksakt rett. ”Leave A Whisper” ble etterhvert en suksess – for et par uker siden ble den sertifisert dobbel platina i statene. Da den ble sluppet, fikk vi ikke spesielt bra kritikker. Noen anmeldere skrev at vi var forferdelige, vi var et dårlig band, vi var stygge, og vi kom aldri til å selge mer enn fem skiver. De fleste som skrev det, jobber ikke i musikkbransjen lenger.
– Hevnen er søt?
– Nei, jeg var aldri hevngjerrig, jeg ønsker de ikke noe vondt. Jeg husker godt i starten, da jeg trodde at ’Nå har vi gitt ut skive, da blir vi spilt på MTV, vi skal vinne Grammys og havne på forsiden av magasiner!’. Det skjedde ikke, og jeg hadde sikkert ikke vondt av å bli jekket ned et par hakk. Men noe mye viktigere hendte. Jeg måtte spørre meg selv om hvor langt jeg var villig til å gå for Shinedown. Og svaret var at der har jeg ingen grense. Men for å komme tilbake til spørsmålet ditt: Ja, vi kommer strålende overens med gutta i 3 Doors Down, de er skikkelig festlige! Five Finger Death Punch har vi også et nært kameraderi med.
– Det virker også som om dere har et nært samarbeid med Halestorm. Dere har turnert mye sammen, og så vidt jeg vet samarbeidet på i hvert fall tre låter…?
– Ja, vi turnerte nærmest konstant sammen rundt de to første skivene. De er herlige folk. De har vunnet Grammys, så all respekt til de. Meg og Lzzy har kjent hverandre i alle år – den jenta der altså, hun er så viktig i dagens samfunn! Jeg har utelukkende dyp respekt for henne.
– På konserter fremstår du veldig opptatt av at alle har det bra, du snakker mye om medmenneskelighet og samhold, du hyller sikkerhetsvaktene, og pleier å be alle om å hilse på den som står ved siden av seg. Hvor viktig er det egentlig for deg at alle i salen har en forbindelse med både hverandre og med bandet?
– Vi leverer en opptreden. Folk har betalt for å komme å se oss og for å ha en fantastisk kveld. Jeg, Eric, Zach og Barry skal levere et show som Shinedown. Vi har spilt foran fem mennesker, og vi har spilt foran femti tusen. Mange har spurt meg hvordan jeg tør å gå ut i salen til publikum, for det gjør jeg i hver eneste konsert. For min del er det en av de viktigste delene av konserten, for der viser jeg at jeg er villig til å krysse barrierene som settes opp mellom band og fans. Jeg vil at fansen skal vite at det de ser er ikke kalkulert, det er ikke falskt. Også med tanke på låtene – vi skriver ikke om noe som ikke er reelt og ekte. Jeg tok ikke disse temaene ut av løse luften – de er en del av meg. Selv om vi har fremført en låt hundrevis av ganger, må jeg ta meg selv tilbake til der jeg var da jeg skrev den. Fordi de fleste i publikum ser oss antagelig for første gang. Og de folkene vil da, når vi da kommer tilbake ett år eller to senere, ofte ta med seg ti venner. Det å gå ut i salen bryter isen. Jeg er der for publikum, ikke omvendt. Jeg er der for å gjøre deres kveld så spesiell som jeg bare kan. Jeg vil ikke gjøre folk nedbrutte – jeg vil bare løfte folk opp. Jeg sier ikke at du ikke må gå igjennom tunge dager og mørke tider i livet ditt, for det er hva mange av låtene handler om – det er tunge låter, ikke bare musikalsk men også lyrisk. Jeg pleier å si at du må falle ned i hullet et par ganger for å vite hvordan du skal komme deg ut av det. Og det er derfor jeg føler at det er et unikt bånd mellom band og publikum. Vi er ærlige, og jeg tror de ser at vi er seriøsiteten i låtene og respekten vi har for publikum.
– Jeg må forresten fortelle deg om den 16-årige sønnen til en kompis av meg i England. Han har det siste året blitt stadig mer innesluttet, depressiv, fåmælt og gått med selvmordstanker. Han har lenge vært fan av Shinedown, og da dere spilte i England for halvannen måned siden, fikk far og sønn muligheten til å møte dere i bandet. Du, Brent, tok deg god tid til å prate med gutten på tomannshånd, til å støtte ham, fortelle ham at han ikke var alene og at livet kan være tøft, men det er verdt å leve det. Siden da har han kommet ut av skallet sitt, smilt og ført samtaler, og er mye gladere nå som han vet at hans forbilder har opplevd det samme – og kommet gjennom det.
– Jøss! Det er jo fantastisk! Jeg husker den gutten, fin fyr!
– Han har hørt mye på ”Attenton Attention”, og spesielt tekstene på låter som ”Get Up” og ”Devil”, samt ”Bully” har betydd mye for ham. Han får ut aggresjon i musikken, men finner trøst i tekstene.
– Utrolig å høre at vår musikk og mine tekster og innspill kan ha en så positiv effekt på andres liv! Jeg elsker det!
– Musikk kan ha helbredende kraft, mann!
– Helt klart! ”Get Up” har hatt en global effekt de siste månedene, jeg har fått lignende historier fra hele verden i år. Det er vår tjuesjette singel, men kanskje den viktigste, for den kommer fra hjertet – jeg skrev teksten om Eric (Shinedowns bassist og produsent), som også har slitt med depresjoner. Jeg tror folk kjenner seg igjen i teksten, den sier at i løpet av livet kommer du til å feile, og det er egentlig bra for deg, for det er bare slik du kan bli bedre på visse områder. Spesielt for den yngre fansen vår, tenåringene, så er det viktig å vite at du ikke kommer til å bli vurdert ut ifra at du går på trynet nå og da – du blir vurdert ut ifra at du gang på gang kommer deg på beina og ikke gir opp. Om du får alt servert på et sølvfat, så har du ikke gjort deg fortjent til det. Vi får stadig spørsmål om dette fra fans, og det har vi ikke noe imot. Og det høres kanskje kynisk ut når du står der med et tonn av bekymringer og depresjoner, men leter man etter løsninger i stedet for problemer, så vil det som oftest ordne seg etter hvert. Det er kanskje tøft akkurat nå, men det kommer til å bli bedre.
– Hva var den første skiva du noensinne kjøpte?
– Det var ”Girls Girls Girls” av Mötley Crüe. På en platebutikk som het Record Bar i Knoxville, Tennessee hvor jeg vokste opp. På den tiden kostet en skive rundt fem dollar, og det var rett før Tipper Gore og PMRC begynte å sette stickers med advarsler om språkbruk på skiver.
– Og da var du rundt ti år?
– Ja, ni eller ti. Og jeg husker at da jeg gikk opp til disken for å betale, var jeg ikke sikker på om de ville la meg kjøpe den. Det var første gang at jeg følte at jeg var i ferd med å gjøre noe farlig, noe opprørsk. Det var som å prøve å kjøpe øl uten å være gammel nok! Men det var en helt vanlig transaksjon for de, og jeg var mektig stolt da jeg gikk ut derifra med skiva i posen.
– Liker du den fortsatt?
– Skiva? Javisst! Den låter fortsatt kanon!
– Har du noen skiver i samlinga som ville overraske Shinedown-fansen?
– Ja, det er det nok, selv om det ikke er noen hemmelighet at min far hadde en stor innflytelse på min musikksmak da jeg var rundt fjorten år. Da hørte jeg mye på thrash metal, engelsk punk, og band som The Dwarves, The Exploited og GG Allin… Men min far kom inn på rommet mitt en kveld, ristet på hodet og sa at han skjønte ikke hva disse karene skreik for, men jeg burde virkelig høre på dette – og ga meg en kassett med det beste fra en fyr som het Otis Redding. Og det endret hele mitt liv. For fra Otis begynte jeg å utforske Al Green, og så Percy Sledge og Sam Cooke og Marvin Gaye. Og fra de karene oppdaget jeg Nina Simone, Ella Fitzgerald, Billie Holiday… Det var Henry Rollins som sa at han kunne sette på Billie Holiday, og føle at hun sang kun til ham. Ellers er jeg utrolig glad i Madonna! Mange som kjenner meg har kommentert at det er merkelig, men jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være rart. Hun har mange fantastiske låter! Så jo – mye soulmusikk og Motown, 80-talls pop har jeg alltid likt, som Roxette, noe som også sjokkerer folk.
– Husker du første låt du noensinne fremførte foran et publikum?
– Ja, det var ”Outshined” av Soundgarden, på en fest på ungdomsskolen. Men jeg var aldri særlig interessert i å spille cover av andres låter. Allerede fra jeg var liten, visste jeg at jeg ville bli en sanger, og jeg ville stå på en scene, men jeg visste ikke at jeg ville bli en låtskriver før jeg var rundt ti år. Jeg kunne få ut følelsene mine i tekstene. Jeg skrev ikke lange historier, men jeg beskrev øyeblikk, allerede da. Så nei, jeg har aldri spilt i coverband hvor man klemmer inn et par egne låter som publikum egentlig gir blanke i. Jeg ville alltid skrive knallbra låter. Selv om jeg har skrevet mange dårlige også. Man må skrive mange nok låter for å lære seg å skrive en virkelig bra låt!
– Hva er den eldste låten din som Shinedown har spilt inn?
– Ooh! ”Save Me”.
– Selv om den er på ”Us And Them”, som er andreskiva deres? Hvor gammel er den?
– Førsteverset og refrenget skrev jeg da jeg var seksten. Jeg husker da jeg skrev den. Jeg har fortsatt opptaket, med bare meg og en akustisk gitar. Over ti år senere, da vi lagde ”Us And Them”, kom jeg til å tenke på denne låta, og vi lagde nytt arrangement og gjorde den ferdig som aller siste låt på skiva. Så det er jo litt artig at den ble første singel.
– Og en solid hit for dere?
– Ja, det var vår aller første #1 på Alternativ Radio i USA. Det skjedde uka før jul i 2005. Litt av en julegave!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019