Roadrunner
Bestående utelukkende av samtlige album de gjorde mens de hadde en viss Max Cavalera på vokal er dette på mange måter en boks som definerer oppveksten for meg. Det er vel ingen videre vits i å gjøre noe mer poeng av påvirkningen denne æraen av bandet hadde på resten av metallverdenen, så la oss bare ta et høyst trivelig tilbakeblikk på det som etter hvert skulle bli et av historiens største og viktigste metallband.
Debuten Morbid Visions/Bestial Devastation er vel mer en samling demoer enn en fullverdig skive meg bekjent, men hvis vi først ser på det som Sepultura sin debut er det interessant å sammenligne den med et par andre titler som kom samme år, nemlig «Reign In Blood» og «Master Of Puppets». Satt ved siden av disse to er skiva som en meget flau bris i musikkhistorien å regne, og du måtte vel ha bodd på riktig gatehjørne i Belo Horizonte, Brasil skulle du i det hele tatt ha hørt om de på den tiden. Men sett i lys i hva som skulle komme de neste årene fra samme band er det allikevel en meget viktig utgivelse i deres egen historikk, og allerede her kunne man kjenne små tegn på hva som skulle bli Sepultura sin helt særegne definerte sound. Også har den så absolutt sine sjarmerende sider med smått ustemte gitarer og en purung Igor Cavalera som tydeligvis sliter med å følge tempo.
Vi spoler et par år frem i tid, til Schizophrenia, og hører her klart et band som begynner å finne sin form. Andreas Kisser har kommet på plass og bidrar fra første stund med sin signatur, og albumet er i det minste forsøkt produsert selv om de fortsatt ikke er helt på samme nivå som sine mer renommerte amerikanske kolleger. Den har sine snutter med klassikere, men ingenting jeg setter på for å kose meg med gammel døds, sett bort i fra ren nostalgi.
Dette skulle imidlertid endre seg kraftig når 90-tallet begynte å gå mot slutten og metallen generelt hadde på mange måter sitt kreative toppnivå her, med historiske utgivelser fra omtrent samtlige band som kunne krype og gå – og da også Sepultura med sin Beneath The Remains som fortsatt står som en påle i dødsmetall-historien den dag i dag. Sepultura hadde gått over til langt mer politiske tekster, noe som var temmelig uvanlig for band i samme genre på den tiden og lente seg en god del mer på hardcore og punk enn sine samtidige frender. Max Cavalera begynte å gå mer bort ifra standard growling til hans mer karakteristiske brøl, og scenen var her satt for det som skulle komme.
Nemlig 1991 sin Arise. Det finnes ingen superlativer dekkende nok til å beskrive viktigheten av denne skiva i livet mitt, og ei heller i metallverdenen generelt. Det var ikke helt death, det var ikke helt thrash – men det var ekstremt Sepultura. Max hadde også finspisset sitt særegne brøl ytterligere og begynte å låte sånn som vi kjenner ham i dag. Ikke et eneste dødpunkt fantes, knall produsert av ikke ukjente Scott Burns – vel så viktig for metallgenren rundt tiårs-skiftet som bandene selv – og den kunne blitt utgitt i dag og fortsatt vært et enormt metallalbum.
Her skjer et lite skille i metallverdenen – Slayer har nådd sin kreative topp og begynt nedturen med ny trommis, Metallica og Megadeth hiver thrashmetallen på båten og blir radiovennlige og multimillionærer til mange av sine blodfans store fortvilelse. Og her tror jeg Sepultura på mange måter vant enda flere fans, for de svarte med kanskje sin créme de la créme-skive igjennom hele sin levetid, Chaos A.D. Vel var det ikke mye igjen av hverken death eller thrash på denne heller, men måten de blandet inn brasiliansk kultur inn i sin helt egne metallform var rett og slett unik. Hissige riff, dundrende trommer, brasilianske rytmer og bitende politiske tekster utført av en snerrende og forbanna Max Cavalera i absolutt toppform og ikke minst «Kaiowas» – i realiteten en brasiliansk trad.låt utført av et metallband av ypperste klasse med stor respekt for sitt eget lands kulturelle historikk – og en fullstendig sjokkerende uvant ting å gjøre for et band i den genren på den tiden gjør at skiva står til evig tid helt i toppen av tidenes beste metallskiver.
Hvilket bringer oss til Sepultura sitt mest omdiskuterte album med Max i front, nemlig Roots. Ikke et snev av spor av thrash og death var igjen, men de hadde latt seg påvirke enormt av et visst annet bands enorme suksess på den tiden, nemlig Korn. Det falt mange av bandets diehard-fans tungt for brystet, men den står nå fortsatt som deres absolutt største internasjonale suksess, høyt hjulpet av singelen «Roots Bloody Roots» og gjorde Sepultura så nært et husstandelig navn som de kunne komme uten at de hadde solgt seg til mainstream radio. Tungt nedstemte gitarer, riff så tunge så de kunne riste fjell og en Max i front så ifra seg av vrede at han kunne skremme fanden til veggs. I ettertid lå det nok mer enn politikk i det sinnet – det hadde begynt å riste kraftig i grunnvollene til Sepultura på den tiden som de fleste nå har fått med seg, og skiva skulle vise seg å være en ende på en tung æra i metallhistorien da Max forlot bandet under et år etterpå. Ikke en av Max-æraskivene jeg oftest setter på skal sies, men den fortjener så absolutt sin plass på pidestallen den og. Og tar vi bryet med å sammenligne den med sin samtidige «Load» og «Undisputed Attitude» er den joggu ikke så aller verst allikevel.
Alt i alt har vi her ikke bare en boks med Sepultura sine beste utgivelser, den fungerer vel så mye som rent pensum i metallhistorien. Et monster av en boks. Obrigadíssima.
Sven Olav Skulbørstad
Utgivelsesdato 27.januar 2017