Onsdag 22. november 2017
De tyske veteranene fra Hanover er stadig på sin evigvarende avskjedsturne, men det er vel all grunn til å tro at dette var det siste vi så av Scorpions på norsk jord. Og det førte igjen til at det var ganske så fullt i Oslo Spektrum. Som vanlig når man snakker om band med 40+ års fartstid i bransjen, er det vokalistens stemme som er usikkerhetsmomentet.
Men i kveld var det like et like stort spørsmålstegn ved sangeren i supportbandet, vårt eget TNT som skilte lag med Tony Harnell for et par måneder siden. Siden har spekulasjonene gått om hvem som skulle fronte bandet i Spektrum. Ryktebørsen har nevnt store navn som Jørn Lande eller Sebastian Bach, norske vokalister som Nils K Rue eller Jan Thore Grefstad, mens andre har tippet at Tony Mills var tilbake – og på showdagen svirret hardnakkede rykter om at Harnell allerede var tilbake igjen, igjen. Igjen. Forvirringen i salen var dermed stor da Tekrø & co dro igang med «Invisible Noise», og en svartkledd langhåra kar som absolutt ingen dro kjensel på kom inn på scenen og begynte å synge. Lyden var ganske ullen, og nivået på vokalen gikk opp og ned før den druknet i musikken.
Under andre låt «As Far As The Eye Can See» høres ironisk nok Harnells karakteristiske stemme på de samplede koringene, før den mystiske mannen får den utakknemlige jobben med å introdusere seg selv som TNTs nye vokalist, og de færreste i et avventende publikum får med seg det spansk-klingende navnet. Så er det eksamenstid, for «Desperate Nights» og «Northern Lights» går begge sykt høyt og er særs vanskelige å synge. TNT gir oss ellers en optimal setliste på sine 40 minutter, med «Forever Shine On», «My Religion» og «Everyone’s A Star» (hvor det første forsøket på allsang falt paddeflatt i bakken) før en glitrende finale med «10000 Lovers (In One)» og «Seven Seas». Ingenting fra «Atlantis» der altså.
I ettertid har vi funnet ut at herren med mikrofonen lyder navnet Baol Bardot Bulsara, og er et forholdsvis ubeskrevet blad fra Spania. Han fikk jo en særdeles vanskelig ilddåp med å bli slengt ut på dypt vann i Oslo Spektrum, og det er altfor tidlig å felle noen dom over debutanten, spesielt når lyden var så ullen at det var vanskelig å få et korrekt inntrykk av ham. (Og gjør nå for all del ikke tabben med å bedømme ham ut ifra dårlige mobilopptak fra Spektrum på Youtube eller Facebook…) Kudos for å huske alle tekstene uten å ty til jukselapper eller teleprompter. Bulsara har samme type stemme som Harnell, og har utvilsomt et stort potensiale, men han er fortsatt uerfaren og uprøvd på dette nivået, og noen vokale feilskjær var det. Det setter vi på kontoen for debutnerver. Det skal bli riktig spennende å høre hva han kan prestere på den kommende skiva, med låter som vi formoder var skrevet for og med Harnell. Vi avventer å komme med noen konklusjon inntil vi har hørt skiva og sett dem på konsert i januar, men jeg tror ikke dette blir så halvgæernt. Dette kan faktisk komme til å låte riktig bra i riktig setting, bare fansen gir Bulsara en sjanse.
Så var det tyskernes tur. Kritikken haglet over Scorpions etter sommerens festivalopptredener, og spesielt Klaus Meine fikk tyn for tynn og skingrende vokal, så vi hadde ikke veldig høye forventninger. Først kan det nevnes at sceneproduksjonen var aldeles fantastisk, det så rett og slett lekkert ut. Lyden var det verre med, men det låt naturlig nok bedre enn TNT. Åpningslåta «Going Out With A Bang» var en av fire låter fra deres nyeste «Return To Forever», men ellers fokuserte de naturlig nok på gullperioden 1979-1990, pluss en medley av låter fra 70-tallet, som «Top Of The Bill», «Steamrock Fever», «Speedy’s Coming» og «Catch Your Train».
Så hvordan klarte Klaus Meine seg? Jo takk, bare bra. Mannen blir jo snart 70, og har naturlig nok mistet det meste av trøkket i stemmen, men han traff tonene, og særpreget i stemmen er intakt. (Det er selvsagt helt greit at man blir eldre og ikke synger som man gjorde for 40 år siden, så lenge man innser det og holder seg innenfor rammene av hva man fysisk kan prestere. Problemene oppstår når man gønner på som om man fortsatt er 25 og bommer på 80% av notene. Hører du, Paul Stanley?) Meine trenger en del pauser underveis, og det får han allerede under fjerdelåta, instrumentalen «Coast To Coast», samt under solonumre fra både gitarist Matthias Jabs og bandets nye svenske trommis Mikkey Dee, som har lang fartstid i Motörhead. Og apropos Motörhead, det er ikke noen god idé at Scorpions skal hylle Lemmy ved å la Klaus Meine synge «Overkill», hvor ektefølt det enn måtte være. Det låt helt grusomt, men heldigvis var det fort overstått.
At Meine trenger pauser er forståelig, litt merkeligere var det at også Rudolf Schenker forsvant av scenen under Jabs’ solonummer, og en anonym gitartekniker (antar vi) steppet inn på rytmegitar.
Et akustisk parti med en overflod av ballader, med hele bandet på catwalken ut i publikum, ble kanskje litt for langt, men utrolig å se at Schenker til og med har sin elskede Flying V i kassegitarversjon! Han holder stilen selv om han også har passert pensjonsalderen for et par år siden, og er vel nærmest å regne som den eneste rytmegitaristen (Ok da, han spiller enkelte soloer) som også er sitt bands frontfigur. Avslutningen med «Blackout» og «Big City Nights» satt som en kule, og de to obligatoriske ekstranumrene «Still Loving You» og «Rock You Like A Hurricane» sendte et særdeles eklektisk publikum forholdsvis fornøyde ut i snøføyka. Med unntak av at de ikke spilte «No One Like You» da. 4/6
Så joda, det var en fin kveld som gjorde oss spente på hva fremtiden holder for TNT, og det var trivelig å få tatt et skikkelig farvel med gamle helter som alltid har vært der. Men kanskje like greit at de gir seg nå.
Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
Les også: Scorpions – tar én drink til og TNT – intervju med Tony Harnell.
