Bandet som var med på å definere en helt ny bevegelse innenfor heavy metal-sjangeren tidlig på 80-tallet kom ut med sitt enogtyvende studioalbum 16. oktober, «Battering Ram». Saxon er aktuell på flere fronter og på telefon fra Washington D.C. forteller en avslappet frontfigur om ny-utgivelsen. Biff Byford er en mann av få ord, men garanterer at han og våpenbrødrene i Saxon skal blåse hodet av fansen med den ferske utgivelsen.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
Livefotos: Geir Amundsen
– Når man ser på turneplanen for Saxon de siste årene, virker det som om at dere har vært på veien mer eller mindre konstant siden 2012.
– Ja, det kan kanskje virke sånn. Men det stemmer ikke helt. Vi har spilt mye, men det er vel tre år siden vi spilte i Oslo. Vi liker Norge veldig godt. Vikingenes land…aaaaah, det skal bli godt å være tilbake. Vi kommer til å spille en god del av det nye materialet.
– Før vi kommer mer inn på ny-utgivelsen, «Battering Ram», la oss gå litt tilbake i tid. Dere har vært en stor inspirasjon for band som Mötley Crüe, Skid Row og Metallica. Men hvem var din inspirasjon når du startet som vokalist?
– Jeg var opprinnelig bassist og ble vokalist ved et uhell. Vel, egentlig gitarist først, så bassist, så vokalist. Jeg likte og liker fortsatt mye av den musikken som var på 70-tallet, men skal jeg trekke frem noen band må det bli Black Sabbath og Led Zeppelin.
– Saxon er en del av New Wave of British Heavy Metal- bandene og var med på å definere den nye bølgen tidlig på 80-tallet. Dette sprøe tiåret er jo også kjent for å ha vært sinnssykt vilt for de bandene som slo igjennom. Var åttitallet like ”sykt” for Saxon som det var for mange andre band med tanke på stoff og alkohol?
-Vel, man kan vel trygt si at det er en grunn til at perioden produserte mange virkelige store band og at mange av heavy- klassikerne ble skrevet da. Jeg vet hvorfor, he he, kanskje noen gav oss superkrefter av et slag? Det jeg kan si er at 80-tallet var fantastisk. Spesielt for rockestjerner. Ja, det var en ny bevegelse på den tiden som ble verdensomspennende. Judas Priest. Motörhead, Saxon, Scorpions, Iron Maiden. Alle de bandene opplevde en enorm suksess i den tiden.
– Men det har ikke bare vært moro. I 1999 prøvde dine gamle våpenbrødre, Graham Oliver og Steve Dawson, å registrere navnet Saxon som sitt. Det må ha føltes som et bakholdsangrep?
– De prøvde å gjøre det ja, men det er faens mange år siden nå. Vi bryr oss ikke lengere om at gamle medlemmene ikke forteller sannheten, vi har kommet oss videre. Det var en periode som de prøvde å sikre seg navnet Saxon, men klarte det ikke, så vi tenker ikke så mye på det nå. Det dem prøvde på var ulovlig og det endte som kjent med at vi fikk stilt dem for retten og dem måtte betale oss masse penger. Det var idiotisk, var det ikke? Du kan rett og slett ikke gå til retten 3-4 år etter at du sluttet i bandet – for så å forlange at du skal ha navnet. Dem trudde riktignok at dem kunne gjøre det. Men uansett, det skjedde for flere år siden. Gammelt nytt nå.
– Hvordan er forholdet til de to i dag?
– Får å si det sånn, jeg inviterer dem ikke på middag. Men vi må snakke sammen fra tid til annen for vi har jo Saxon- businessen som vi må forvalte. Noen ganger blir dem dog litt for frekke og da må vi rett og slett gi dem et klaps over fingrene, he he he.
– Vel, over til Battering Ram.– Nyplata ja. Den vil jeg gjerne prate om.
– Et presseskriv slår fast at Saxon ikke vil noe annet enn å knuse fansen med deres egen, håndlagde, ikke – trygt- for – barn, helt nye plate, Battering Ram (Rambukk). Ikke. Noe. Problem. Hvor voldsom er den nye platen egentlig?
– Dere journalister kommer som vanlig til å si at: «Klart dere sier at det er et godt album, det sier dere jo alltid.» Men sannheten er vi blir svært begeistret av den nye platen. Vi har 36 år å feire og vi mener at vi fortsatt lager gode plater. Jeg syntes at folk burde fokusere på det, og ikke bare på at det er enda et Saxon- album. Men på at det er et forbanna bra album. Vi er riktignok 60 år gamle, men lager fortsatt musikk som blåser av den forbanna skallen din. Det er dét folk burde fokusere på. Det er faktisk ikke så lett å lage gode album.
– Jeg skjønner.
– Ja, jeg mener ikke deg, men folk generelt. Folk sier: «Et bra album, ja, som vanlig er det et bra album». Men det vi vil er å få folk til å kjøpe det, det er det vi trenger. Men om vi klarer det, det gjenstår å se.
– Det skjer mye i verden for tiden. Påvirker det deg når du skriver tekstene?– Det påvirker meg, men ikke bestandig på vanlig måte. For eksempel så handler en låt på plata som heter «Eye Of A Storm» om en katastrofe som skjedde for noen få år siden, mens låta «Devil’s Footprints» er fra et tohundre år gammelt engelsk sagn. Jeg er ikke opptatt av et spesielt tema, men vil at folk skal lytte til sangene og lese tekstene mens de tenker: ‘Det var kult, og jeg skjønner hva han prøver å si.’ Men vi gjør heller ting fra fortiden enn nåtiden. Det blir på en måte for tidlig å skrive om ting som skjer nå, for man vet ikke hva som skjer i fremtiden.
– Har du noen personlige favoritter på platen?
– Har du noen?
– Min er den nevnte «Devil’s Footprints». Jeg bare elsker drivet i den, samtidig som at den er melodiøs.
– «Devils Footprints» ja, den er skikkelig heavy. Min favoritt er «Queen Of Hearts». Jeg er litt prog fan og den er veldig prog. Jeg syntes i det hele tatt at den er veldig kul. Men klart, jeg liker «Devil’s Footprint» også. Det er litt vanskelig å ha favoritter akkurat nå. Det blir uansett spennende å se hva folk liker for det er mange gode låter på albumet.
– Albumet er av god, gammeldags heavy metal kaliber. Men «Kingdom Of The Cross» skiller seg veldig ut. Den er som et lite mysterium og tar deg med til et helt annet landskap. Det er vel knapt nok noen gitarer på den heller?
– Ja, sånn sett er det en snodig låt, «Kingdom Of The Cross». Den handler om 1. verdenskrig. Det er Nigel som spilte den først på synthesizer. Vi syntes at den fungerte så godt at vi tenkte med oss selv: ‘La den være sånn, så ser vi hva folk syntes.’ Det er litt gitarer på den, men stort sett består den av synth, trommer og bass. Den er nok sånn sett litt drastisk, men med et så alvorlig tema syntes jeg at det ikke gjør noe. Kanskje vil yngre folk, ja, folk generelt tenke på krigen og skjønne hvilket forbanna mareritt krig er.
– Albumet er produsert av Andy Sneap (som også har produsert Megadeth, Testament, Judas Priest og Accept) og selvfølgelig er du fornøyd med arbeidet hans, er du ikke?
– He he he….Jeg liker lyden på albumet, den er virkelig flott. Tidligere har jeg produsert og han stått for miksingen. På dette albumet tenkte jeg at jeg skulle la Andy ta seg av hele produksjonen. Plata har mye 80-talls greier i seg, men med en moderne vri. Jeg syntes at han har fanget soundet til Saxon veldig bra.
– Noen vil si at dere går mer tilbake til røttene på de to siste albumene?
– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror vi alltid har holdt oss til røttene.
– Det er mange herlige og heftige soloer på plata og de to gitaristene Paul Quinn og Doug Scarret ha fått mye plass til å boltre seg på.
– Ja, dette er skikkelig kompakt rock. En plate som er definitivt mye hardere enn tidligere, om man kan si det sånn, og med mange fantastiske riff.
– Jeg nyter «Battering Ram» for øyeblikket og nå gleder vi oss veldig til å høre hva Saxon har å by på i desember når dere kommer til Oslo. Men en venn av meg fortalte meg at da dere var på det aller største på 80-tallet, da spilte dere aldri i Oslo. Stemmer dette, og hvorfor ble det slik? (Nei, det stemmer ikke, Freddy! Det er jug! Red.anm.)
– Sier du at vi aldri spilte i Oslo på 80-tallet? Vi gjorde sannsynligvis ikke det. Hvorfor vet jeg ikke, for jeg liker Norge veldig godt. Faktisk så liker jeg hele Skandinavia og jeg kan huske at vi gjorde noen veldig store konserter i Danmark og Sverige. Du må fortelle kameraten din at når vi kommer til Oslo i desember skal vi sørge for at vi gjør opp for at vi ikke kom til Oslo på 80-tallet.
– Sier du at vi aldri spilte i Oslo på 80-tallet? Vi gjorde sannsynligvis ikke det. Hvorfor vet jeg ikke, for jeg liker Norge veldig godt. Faktisk så liker jeg hele Skandinavia og jeg kan huske at vi gjorde noen veldig store konserter i Danmark og Sverige. Du må fortelle kameraten din at når vi kommer til Oslo i desember skal vi sørge for at vi gjør opp for at vi ikke kom til Oslo på 80-tallet.
.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2015