Tirsdag 18. oktober 2022
Så var det endelig klart for et gjensyn med Saxon. Mange hadde nok sett frem til denne konserten som ble utsatt en rekke ganger, og nå var det endelig dags for skikkelig “Heavy Metal Thunder” og andre kremlåter. En aldri så liten “overraskelse” var det også at Saxon denne gangen hadde dratt med seg et annet klassisk NWOBHM- band som ikke har hatt like stor suksess kommersielt sett som sine våpenbrødre, og da snakker vi om legendariske Diamond Head. Udødeliggjort mye takket være Metallica, men det er en helt annen historie. Så hva ville denne kvelden bringe med en gjeng forholdsvis aldrende langhårede menn med sine beste år bak seg?
Sannsynligvis var det nok mange som også hadde latt seg friste til å ta turen for å se Diamond Head. Et av de virkelige klassiske og sagnomsuste NWOBHM-bandene fra 80-tallet som ga oss mesterverkene “Lightning to the Nations”, “Borrowed Time” og undervurderte “Canterbury”. Skiver som fortsatt gruser det meste annet som ble gitt ut i samme tidsepoke. Når bandet i tillegg har klart å gi ut to nyere skiver av god kvalitet i form av “Diamond Head” (2016) og “Coffin Train” (2019) var det ikke til å stikke under stolen at ihvertfall undertegnede hadde store forventninger til Diamond Head. Og det til tross for at det kun er igjen gitarist Brian Tatler fra den opprinnelige og klassiske besetningen. Så leverte de britiske diamantene til forventningene? Tja, det var gøy å se restene av Diamond Head, eller nærmere bestemt Brian Tatler, og ikke minst at det korte settet i hovedsak bestod av låter fra den udiskutabelt sterkeste skiva “Lightning to the Nations”. Som sagt var det et forholdsvis kort sett og det var forsåvidt ikke mye å utsette på fremførelsen. Diamond Head virket spillesugne og foruten Tatler leverte resten av bandet en så og si prikkfri opptreden. Lyden kunne sikkert vært enda bedre, men alt i alt var det morsomt å både se og høre blant annet kremlåtene “In the Heat of the Night”, “The Prince”, “Sweet and Innocent” live og helt til slutt kom selvfølgelig “Am I Evil”. En godt gjennomført oppvarmingsøkt før sakserne entret borgen Rockefeller. 4 / 6
Omsider entret evigunge Saxon scenen og anledet av hærføreren selv, Biff Byford, låt det kuler og krutt allerede fra første låt “Carpe Diem”. Det var ingen tvil om at Saxon hadde store planer om å gi Rockefeller en kveld de sent ville glemme. Stemningen var like god blant publikum som på scenen og nok en gang viste Saxon at de definitivt både har spilleglede og energi, til tross for at de har holdt det gående i en mannsalder. Vel og merke begynner stemmen til Biff å eldes, men han holder fortsatt et bemerkelsesverdig høyt nivå, for ikke å snakke om Nigel Glockler, som kanskje er en av de mest undervurderte og stødigste trommeslagerne gjennom heavy metalen sin historie. For en maskin han er i en alder av 69 år! “Ungfolen” Nibbs Carter på bass var som vanlig i fyr og flamme og tilbakela et formidabelt maratonløp på scenen. To-spannet på gitar, Paul Quinn og Doug Scarratt, låt fortsatt like samspilte som før, og da får det heller være at de forholdt seg forholdsvis rolig på scenen.
Settlista bød på gamle klassikere men også gledelig nok for de fleste en rekke låter fra årets glimrende “Carpe Diem”. Jeg tenker det er helt innafor å dra noen nye låter når du fortsatt klarer å hoste opp låter som “”Dambusters”, ”The Pilgrimage” og “Black is the Night” for å nevne noen. Men selvfølgelig fikk vi også et gjenhør med gamle klassikere som “Wheels of Steel”, “Denim & Leather”, ”747 (Strangers in the Night)”, “Heavy Metal Thunder” og ikke minst Saxon-låta over alle låter “Princess of the Night” helt avslutningvis av andre runde av ekstranummere, og da tok Rockefeller nesten fyr. Så får jeg for min egen del bite i det sure eplet og tilgi Biff & co. for at de utelot en av mine favorittlåter “Power and the Glory” denne gangen. Kort oppsummert ble det et kjærkomment og ikke minst imponerende gjensyn med Saxon som virkelig ikke har gått ut på dato. Saxon er fortsatt kongene på haugen. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker