Navnet skjemmer ingen, eller gjør det kanskje det? Da engelske Satan slapp sin debut «Court In The Act» i 1983, fikk den så hard medfart at det ikke er noen selvfølge at bandet fortsatt eksisterer – og nå slipper sin sjette plate «Earth Infernal».
Tekst: Ronny Østli
Foto: Stefan Rosic
Jeg avtaler dette intervjuet med bandets europeiske labelmanager hos Metal Blade, Andreas, og begge kan skilte med corona etter første pubtur etter verden at åpnet opp. Han dro til Skottland på fotballtur, for meg holdt det med en tur på den lokale puben. Jeg er spent på hvordan gitarist Steve Ramsey klarte å takle et åpent samfunn.
– Hehe, det gikk ganske bra. Med hele bandet faktisk.
Jeg jobber som lærer og fikk min runde covid på skolen i september da
høstsemesteret startet.
– Nå har riktignok covid havnet litt i bakleksa. Det er krig i Ukraina, noe
Satan så klart ikke kunne forestille seg da dere lagde deres sjette album, men
tittelen «Earth Infernal» er jo riktig så passende.
– Ja, dessverre så er den det. Tittelen henviser til global oppvarming og
hva vi observerte under nedstengingen. Pandemien fikk folk mer opptatt av å
tenke på regler og restriksjoner fremfor det faktum at planeten smelter. Det er
ingen av låtene på plata som bærer tittelen, men flere av dem omhandler temaet,
som eksempelvis «Earth We Bequeath». Den er om en tidskapsel hvor vi unnskylder
oss for kommende generasjoner om hvordan vi behandlet planeten mens den var i
våre hender. Så har du «Twelve Infernal Lords», som er en skrekkhistorie om
tolv høyesterettsdommere i form av demoner som skal spre løgner og kaos gjennom
konspirasjonsteorier på internett om at alt er i skjønneste orden her på
jorden.
– Nå er det vel i grunn disse «Twelve Infernal Lords» i høyeste grad levende
rundt på nettet. Spesielt i kommentarfeltene.
– Jada, det er mulig å få folk overbevist om absolutt alt mulig der ute, ved
kun noen få klikk. Å fornekte vitenskapen ved og tro på det en leser online. Vi
har en låt på skiva om det også vi, «From Second Sight» heter den.
– Satan ble gjenforent i 2011 etter over tjue år i dvale. «Earth Infernal» er bandets fjerde etter comebacket, og som vanlig snakker vi knallfete riff og gode melodier. Det første som slo meg da jeg hørte på plata var; stopper det seg aldri å komme opp med fete riff?
– Tydeligvis ikke, hahaha. Fra debuten «Court In The Act» til oppfølgeren “Suspended Sentence” tok det fire år, og deretter tjueseks til «Life Sentence», så vi har jo hatt god tid til å komme opp med nye riff, hehe.
– Godt gitararbeid kjenner vi godt fra Satans tidligere skiver, og denne gangen kjører dere også på med tostemte soloer, ved siden av sine velkjente harmonier.
– Selv om det kan kalles utvikling er det egentlig å rykke tilbake til start. Jeg og Russ satte oss ned for å jobbe med et harmoniparti og hørte for oss noen gitarsoloer som ville passe på dette. Så kom vi på ideen å prøve og spille samme solo begge to. Det slo oss at dette må være jævlig fett live. Begge går frem på scenen og spiller samme solo, med kun trommer og bass under. Og da ble det selvsagt å gjøre det sånn på plata også. Så begynte vi å spørre oss selv, hvem andre gjør sånt? Vi kunne ikke på stående fot komme på noen gjør dette som en naturlig greie i dag. Da måtte vi tilbake til da vi lærte oss å spille gitar til «Freebird» av Lynyrd Skynyrd. Dette er gitarister som lekte på denne måten, både med riff og harmonier, og jeg tror nok det er dette som murret i bakhodene våre. Vår nye ide stammer nok fra tiden vi lærte å spille gitar, haha.
– Lyden er veldig klassisk og passer Satan godt. Av slik type jeg ville tro dere har oppdaget på en gammel skive og tenkt at ‘Dette er lyden vi vil ha og studioet vi vil bruke. Koste hva det koste vil.’ Sannheten er at First Avenue Studios, som er brukt på alle platene etter comebacket, er i hjembyen Newcastle.
– Det er et bittelite studio i etasjen over øvingslokalet vårt. Egentlig et øvingsstudio. Det ser egentlig helt bedritent ut, tviler på at noen med litt penger på bok ville satt sine bein i det studioet, haha. Tekniker Dave Curle er selv trommis, og dermed har vi et godt utgangspunkt for god trommelyd. Sean er i hvert fall veldig fornøyd. Gitarer og bass er stort sett bare mikket opp og kjørt rett inn. Enkelt og greit. Med andre ord er lyden på skiva den samme som lyden vår live. Forskjellen fra tidligere er at denne gangen mikset vi selv. Mest for å spare tid, men også fordi vi syntes det ikke var nødvendig å sende det av gårde. Dario Mollo har gjort en god jobb tidligere med siste finishen, men vi gikk altså for en intern løsning denne gangen. Vi hadde jo selvsagt våre utfordringer under pandemien vi også. Vi startet innspillingen i oktober 2020. Nøyaktig ett år senere ble vi ferdige. Og da må jeg presisere at normalt sett gjør vi unna alt som har med en innspilling og gjøre på tre uker. Så du kan si det ble noen veldig drøye tre uker denne gangen, haha. I tillegg til lockdown så var Dave veldig syk og gjennomgikk et par operasjoner. Han var jo avhengig av oksygenflasker og gass, så det var veldig til styr. En dag måtte studiooppholdet avlyses da han ikke hadde fått oksygenflaskene sine, haha. Ikke noe kult for han der og da, men det blir jo litt artige historier av sånt i ettertid.
– Jeg må dvele litt med trommis Sean Taylor. Vi snakker ikke noen som nevnes i kåringene over tidenes trommeslager, men jeg synes han gjør en kul figur. Det er lite dilldall, men veldig effektfullt.
– Jeg og Russ er veldig nedpå med vår gitarstil, mens han er mer frempå og pusher oss. Jeg tror det er med på å gjøre musikken spennende. Det er sånn vi føler det, og jeg håper jo det smitter over på lytterne. Live er gjerne han i teten og vi andre må prøve å henge på, haha.
– Når min gjeng samles for øl og metal kjører vi
gjerne metalquiz. På min forrige runde var Satan et av temaene og et av
spørsmålene var hvor mange av de fem medlemmene fra debuten «Court In The Act»
som spiller i bandet i dag. Det er ganske unikt at svaret er alle fem. Den kom
tross alt i 1983. Riktignok sluttet vokalist Brian Ross etter debuten, men dere
fikk ham på rett spor igjen etter hvert.
–
Grunnen til at Brian Ross sluttet og det tok fire år til neste plate var at
«Court In The Act» fikk veldig dårlige anmeldelser. Vi sleit med å få
spillejobber og var helt sikre på at vi gjorde noe galt. Vi trodde på det vi
leste, og tenkte vi måtte forandre oss. Vi skulle så klart aldri gjort det.
«From Second Sight», ikke sant, hehehe. Vi var skikkelig demotiverte, men vi
var venner med Brian hele tiden. Vi andre holdt jo sammen gjennom hele
åttitallet og ga ut en plate til under navnet Satan før vi byttet navn til
Pariah. Da det ble oppløst startet jeg og bassist Graeme Skyclad. Da ideen om
gjenforening dukket opp igjen var det som om ingenting hadde skjedd, det gikk
utrolig smidig.
– I dag tror jeg de fleste er enige om at «Court In The Act» er en klassiker.
Jeg mistenker at bandnavnet hadde sitt og si om tilbakemeldingene.
– Ja, det hjalp oss nok ikke. Med et slikt navn hadde de god grunn til å
slenge dritt. I dag er det jo ingen som tenker negativt om et band har Satan i
navnet, men i 1983 var jo thrash og black metal noe som ikke hadde nådd
overflaten i særlig stor grad. Så vi gjorde nok storeslem med å motta all
hetsen der ja. Plata kom ut mot slutten av NWOBHM og Saxon var et band som var
veldig populært akkurat da, og «Court In The Act» ligner ikke Saxon, så vi var
nok litt forut for hva folk kunne akseptere. Kerrang! skrev at vi var dårlige
musikere, hehe. Ok, vi var atten år, men sammenlignet med mange andre synes jeg
ikke vi var så dårlige, hehe.
Steve ler godt gjennom hele dette tilbakeblikket, så jeg tror ikke anmeldelsene har gitt så dype sår.
– Vi har oppnådd alle drømmene vi hadde som band på den tiden, så det endte jo godt.
– Og som et spark i ræva til alle som har mislikt dere, så legger dere opp til at alle skal gå rundt å synge på den særdeles fengende «Luciferic» i sommer.
– Hahaha, nei. “Luciferic” er om den astrologiske perioden da folk ble smarte og tilegnet seg språk og vitenskap. Og Lucifer er jo lysbringer, så ved å bruke en djevelsk tittel er faktisk handlingen positiv. Flere mener vi har kastet oss på den okkulte bølgen, men vi har altså ikke det. Det har vi egentlig aldri gjort.
– Høsten 2019 spilte Satan på Røverstaden i Oslo. En ganske spesiell aften, da gitarist Russ Tippins ikke rakk flyet og kom seg til Oslo.
– Hahaha, for en kveld det var. På et år gjorde vi en konsert uten Sean, en uten meg og da en uten Russ. Med meg og Sean var det helsemessige årsaker, noe operasjoner og styr, og dette visste vi ville komme, så i de tilfellene hadde vi det minste sikret oss folk i back up. Men denne med Russ, den var verre å forutse, haha. Vi klarte å unngå altfor store omrokkeringer i setlisten, men Russ starter de fleste låtene og er mer «rifferen», mens jeg spiller mer chorder og harmonier. Utfordringen min ble da på kort tid å lære meg hvordan låtene starter. Sean mente det var bra, da han alltid har Russ i monitoren, siden de starter låtene.
– Jeg kan også bekrefte det låt bra. Så har du jo selvsagt vokalist Brian Ross sine anekdoter.
– Ja, han er svært eksentrisk. Det kan bli lange konserter hvis han plutselig begynner å snakke med noen i publikum, hehe, men det er en del av pakka. Det kunne like gjerne være han som ikke rakk flyet hvis han begynte å snakke med noen på flyplassen, men det har heldigvis ikke skjedd.
– Har dere turt å legge noen planer for dette året?
– For et mareritt det har vært å være liveband de siste årene. Vi har en USA turne som nå har vært utsatt tre ganger. Første gangen var vi London og gjorde intervjuene for visum på en onsdag, torsdag stengte alt ned. Så det ble et stort økonomisk tap. Så har jo alt blitt utsatt et par ganger til, så nå får vi se om vi omsider kan gjennomføre dette. Siden alle sommerfestivalene stort sett er blitt utsatt et par år nå, har jo plakaten vært full og vi har tenkt at løpet er kjørt for i år, men jammen har det kommet inn noen telefoner, så nå har vi faktisk en gig i måneden fremover, samt at vi tar oss en Europarunde mot slutten av året.
– Hvordan står det til i Skyclad, det er jo fem år siden forrige slipp?
– Ja, vi begynte også å skrive litt under pandemien. Vokalist Kevin har startet et nytt prosjekt som tar en del tid, men jeg har sendt ham en del materiale han kan skrive tekster til når han får tid. Med Skyclad hadde vi et veldig press i de første årene, vi ga ut en skive i året, og når man har gjort det i ti år blir man litt smågal. Når du så spør om det ikke stopper opp med å spytte ut fete riff, så er vi nå på plata nummer seks med Satan, mens Skyclad har gitt ut fjorten. Satan har den normale bandsyklusen med plate og turne, mens Skyclad tar vi nå frem når vi har lyst. Vi samles og lager noen låter. Så kan det gå noen måneder til neste gang. Veldig behagelig, og vi stresser ikke med å komme med noe nytt. Ny plate kommer, men den kommer når vi har lyst og er klare. Det kan bli i sommer. Eller neste sommer, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022