Etter å ha tilbrakt noen år i arienes rike, har rebell-prinsen Wainwright funnet tilbake til populærmusikkens univers. Hans nye verk, «Unfollow the Rules» er kompositoriskt rikt og sammensatt, og er nok hans mest orkestrerte plate (foruten operaene hans). Artistisk opplever man ham i mer fullmoden form, og plata vitner om ustoppelig skapertrang. At Wainwright har vært bergtatt av operasjangeren helt fra 13-årsalderen nyter man godt av, for musikken ville neppe vært den samme uten denne underliggende inspirasjonen.
Tekst: Anja Ulvær
Foto: Tony Hauser
– Jeg så din spektakulære «All These Poses»-konsert i Oslo i fjor, der du fremførte de to første albumene dine. Hvordan vil du oppsummere den turnéen etter å ha gjort to operaer?
– Å, takk. De siste to årene har vært interessante med tanke på operaverdenen. Jeg fikk utrettet mye, jeg skrev to operaer og produserte dem begge, og nå skal faktisk den første operaen settes opp i Sverige i september. Så det forgår litt i den verdenen, og jeg feiret selvfølgelig 20-årsjubileet for karrieren min, som var «All These Poses«-turnéen. Denne tiden har i grunn vært et krysningspunkt mellom handling og refleksjon. Dette albumet kommer definitivt på et kreativt fruktbart tidspunkt.
– Jeg hørte at «Primadonna» skal settes opp på Stockholmsoperaen, og ble ganske overrasket, særlig med tanke på tidspunktet.
– Ja, jeg vet ikke om jeg er enig i Sveriges håndtering av korona-situasjonen, men jeg er selvsagt glad for at operaen skal settes opp der. Jeg skal forsøke å dra dit, men det gjenstår å se hvordan det går med viruset her i Amerika.
– For meg var det fantastisk å se de første albumene dine bli fremført live. Gav turnéen impuls til å gjøre et nytt såkalt populærmusikkalbum?
– Ja, jeg tror i utgangspunktet at den gav meg lyst til å vende tilbake til den verdenen. Det var en utmerket måte å bli gjenforent med pop-sfæren på. Som ung var jeg svært bevisst på å jobbe med sangene og med produksjonen av plata. Jeg fikk ikke alltid imaget mitt så godt til, jeg fikk ikke alltid til tv-opptredener og intervjuer skikkelig, energien min var rettet mot selve produktet. Så da jeg dro på denne turnéen og ble forsikret om at sangene fremdeles holder mål, at de fortsatt utmerker seg og at det enda finnes folk som elsker dem, så var det svært betryggende. På mange måter er den nye platen forbundet med det første albumet. Sammen er de som den første akten i karrieren min.
– La oss snakke om det nye albumet ditt, «Unfollow the Rules». Henspiller tittelen på et ønske om å bryte løs fra opera-verdenens strenge regime?
– Nei, egentlig ikke. «Unfollow the Rules« var en frase som datteren min fant på. Hun kunngjorde en dag at hun ville «unfollow the rules.« Jeg tror hun hørte «unfollow« mye gjennom Instagram og Facebook, og hun hørte «regler«, og slo ordene sammen på en brilliant måte. Selve sangen handler nok mer om psykoanalyse, om å gå tilbake i tid mentalt og til og med åndelig, og undersøke stedet du er på i livet, og beslutte om du vil fortsette eller velge nye veier. I grunn handler det mer om å forstå reglene.
– Åpningslåten, «Trouble In Paradise» er den perfekte intonasjonen til det nye albumet, spekket med fargerike arrangementer, flerlags harmonier og spennende akkordskifter, gjort på ditt unike melodiske språk.
– Takk skal du ha. Jeg ville at sangen nesten skulle være et Broadway-nummer. Karakteren er løst basert på Hanna Windsor, den tråkker litt inn i sosietetens moteverden. Opprinnelig skrev jeg den til en musikal som det aldri ble noe av, men ja, jeg ville at den skulle ha den typen swagger og samtidig være gripende.
– Sporet har elementer av klassisk musikk, jazz, Disney, progressiv pop… Å begrense seg til en musikalsk genre er bare ikke din greie, er det vel?
– Nei, nei, jeg antar at lytteren ville kjede seg hvis jeg skrev den samme sangen om og om igjen. Samtidig forstår jeg at det finnes bra album som er ensidige, men for min del liker jeg å bestige musikalske topper, tråkke gjennom daler, ned til bekkene, elvene og havet, jeg liker et variert, fullt landskap.
– Det kommer absolutt gjennom i musikken.
– Takk, det er hyggelig sagt.
– Sangen «Damsel In Distress» er brilliant arrangert, og inneholder et progressiv midtparti med uvanlige taktarter. Du er en svært progressiv kunstner, som ikke er redd for en harmonisk eller perkussiv utfordring. Hvor har du dette fra?
– Å, takk. Jeg har alltid følt behov for å utfordre meg selv musikalsk. Antagelig har det mye å gjøre med moren min, som ofte utfordret meg. Med min musikalske oppvekst ble jeg kastet på scenen i ung alder, jeg synes at jeg får et adrenalinkick når jeg ikke føler meg musikalsk trygg. Og det kan gå begge veier, det kan bli katastrofalt eller spennende, og slik sett har jeg ikke vært redd for å ta sjanser. Du vet, jeg har behov for å utdype og utvide og formørke lerretet.
– Ja, den ser jeg. Jeg har ofte hørt deg si at moren din har vært en viktig influens i livet ditt. Hvor gammel var du da du ble kastet på scenen?
– Jeg begynte å opptre regelmessig da jeg var rundt seks år, så jeg var ganske ung. Det var ikke slik at jeg var på turné hele tiden, jeg ble ikke tatt ut av skolen eller noe. Søsteren min var litt yngre.
– Tidligere nevnte du at fokuset kontinuerlig har vært på musikken. Du har alltid vært en unik låtskriver, jeg har aldri hørt noen sjonglere dur og moll-akkorder slik som du gjør.
– Takk. Intensjon min var å være annerledes, helt fra starten av. Og jeg syntes det var fornuftig, for du vet, da ville jeg skille meg ut. Men det som hendte, var at plateselskap, radiostasjoner og publikum ikke visste opp eller ned på meg, og i mange år var det litt vrient. Du vet, de visste at jeg hadde talent og at jeg kunne gjøre jobben min, men de forsto ikke hvor de skulle plassere meg. Lenge slet jeg med spørsmålet om å være så individuell. Til slutt tror jeg likevel at det var riktig avgjørelse, for nå har jeg en sound som er definert av, du vet, meg, haha. Og med så mange album kan du begynne å se mønsteret, og du kan begynne å forstå språket.
– Definitivt, men jeg må også si at du fant ditt eget språk i ung alder, selv på det første albumet ditt, det er en ekstraordinær debutplate.
– Å takk, tusen takk. Takk skal du ha.
– «This One’s For The Ladies» er litt annerledes, den er gitt mange sci-fi-retro-synthesizere, og har en utenomjordisk, symfonisk stemning.
– Ja, av alle sangene på albumet var det den siste som ble skrevet. De fleste ble komponert mens jeg skrev operaer eller holdt på med andre prosjekter – du vet, jeg har mange sanger. Men denne skrev jeg da jeg spilte inn albumet, så den er helt ny og frisk. Og selv om sangen gir rom for refleksjon, ønsket jeg ikke at den skulle være for alvorlig, så jeg lot produsenten få more seg, og igjen ble det en sang som er annerledes enn resten av plata. Jeg er svært glad i den låta, det er liksom det hemmelige sporet.
– Så har du favoritten min på plata, “Early Morning Madness”.
– Å ja! Den sangen handler om avhengighet, men også om frykt generelt, som jeg tror vi alle føler for øyeblikket. Du vet, jeg sluttet å drikke for mange år siden, og sangen handler litt om det. Men når sant skal sies våkner jeg fremdeles klokken fire om morgenen, skrekkslagen for verdens tilstand for øyeblikket. Jeg tror at vi alle kan erfare litt «early morning madness« for tiden.
– Komposisjonen er virkelig progressiv popmusikk, med uventede akkordprogresjoner og mye dynamikk. Et virkelig originalt og vakkert stykke.
– Å, tusen takk. Jeg forsøker å skape noe som er interessant, så jeg er glad for at du setter pris på det. Ikke alle gjør det, haha.
– Den låta gir meg litt assosiasjoner til Dusty Springfield. Er du tilfeldigvis fan av henne?
– Å, Dusty Springfield! Jeg elsker Dusty Springfield. Hvis hun fortsatt var i live, kunne hun sunget den sangen sønder og sammen. God ide, haha! Men den personen som sannsynligvis kunne synge den svært bra nå, som fortsatt er i live, er Shirley Bassey. Hun ville kunne gjøre den bra.
– Det kunne hun sikkert, hehe. En annen høyst original sang, er “Devils And Angels”. Den kombinerer mange musikalske stiler, uten å miste popsensibiliteten. Fortell litt om den.
– Den sangen er inspirert av en opplevelse jeg hadde for mange, mange år siden, da jeg og moren min så en fantastisk opera av Gluck, kalt «Armide«. Og i den operaen påkaller hovedpersonen hat – hun oppfordrer bokstavelig talt hat til å ødelegge kjærligheten. Jeg hadde en opplevelse for noen år siden som var veldig urovekkende, hvor det var mye hat rundt meg, og jeg visste at jeg måtte bruke hatet for å skape fred. Det var en vanskelig situasjon å overvinne. Jeg tror at låta har mye med det forestående valget i Amerika å gjøre – alle menneskene som står ovenfor det faktum at det blir kamp om sjelen til dette landet, og at vi alle må ruste oss opp. Jeg skulle ønske det var enklere, men det er litt stridstid. Forhåpentligvis blir det ikke fysisk vold.
– Ser du hat litt på samme måte som Johnny Lydon fra The Sex Pistols ser sinne, når han hevder “Anger is an energy”?
– Ja, jeg ser ikke på hat som en god eller dårlig ting, det er en følelse som oppstår, og selvfølgelig er det svært skremmende, men hat får også ting til å skje av og til. Det ødelegger, men med destruksjon kommer skapelse. La oss bare håpe at den amerikanske grunnloven er så god som vi tror at den er, haha.
– Hehe, la oss håpe det. Den sangen gir meg flashback til «Evil Angel» tematisk sett. Da du spilte «Evil Angel» i Oslo Konserthus i fjor var det et utrolig magisk øyeblikk, jeg ble så grepet og tårene rant, jeg kommer aldri til å glemme det.
– Å! Å, tusen takk, det er veldig søtt av deg. Ja, “Devils And Angels” relaterer faktisk til den sangen, det hadde jeg ikke tenkt på, men du har rett. Jeg må si at da jeg turnérte for mange år siden da albumet først kom ut, tror jeg ikke at jeg fremførte «Evil Angel«, fordi låta var for snål og det ble for kaotisk, så det betydde mye for meg å formidle den sangen på «All These Poses«-turnéen, så jeg er glad for at du likte den.
– Det er ikke så ofte at en artists beste verk også blir det mest populære, men jeg føler at enestående “Going To A Town” passer den beskrivelsen.
– Jeg er svært glad for at folk fremdeles setter pris på den sangen, og at den fremdeles betyr noe. Dessverre er det en trist sang, og det ville være fint om Amerika kunne finne ut hvordan de kan bli mer siviliserte, men det ser ikke ut til å være tilfellet. Så jeg antar at jeg mest sannsynlig vil synge den sangen igjen om noen år, haha…
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020