RSO | Radio Free America

BMG

Du har kanskje ikke hørt om RSO, men du har garantert hørt om moderbandene til de to involverte – RS er Richie Sambora, kjent som gitaristen i Bon Jovi gjennom tretti år og tretten skiver,  mens O’en står for Orianthi, den kvinnelige gitaristen kjent for sitt samarbeid med alle fra Alice Cooper til Michael Jackson.

Sambora og Orianthi har vært et par i noen år nå, og begge har forlatt sine mer kjente arbeidsgivere for å lage denne skiva sammen, selv om Alice Cooper bidrar på en låt. Man skulle kanskje tro at en skive fra to gitarister vil bli veldig mye gitarsoloer, men neida, de har et klart fokus på låtene. Hvordan dette låter får du et solid hint om fra platetittelen – det er veldig amerikansk, og det er lagd for radio. Men det er likevel en forbløffende variert skive, som spenner fra moderne pop via soul og blues til hard rock. Vi visste jo fra før at Richie Sambora var den sterkeste vokalisten i Bon Jovi, men det viser seg at også Orianthi synger meget, meget bra – om jeg tør bruke sammenligningen, kan hun minne om en Britney Spears, men med en sterkere stemme. Og hun er en særs undervurdert gitarist (siden hun er en smellvakker ung kvinne?) – når ikke bare Michael Jackson, men også Prince har anmodet om hennes tjenester, vet vi at vi har med et eksepsjonelt talent å gjøre. Bare hør på den feelingen hun leverer på den herlige seige bluespoplåta «Blues Won’t Leave Me Alone».

Åpningssporet «Making History» slår an tonen, en tøff rocker med duovokal som bør få mr Bon Jovi til å rive seg i håret for at han lot Sambora gå, for dette er en klassisk åpningslåt som ikke hadde gjort seg bort på «New Jersey». «We Are Magic» er en fin og moderne radiopoplåt – men den har gitarsoloer! «Rise» er mer muskuløs, med et riff og allsangrefreng som fører tankene til Shinedown, mens Samboras fengende «Take Me» nærmest har et hint av latino-pop. Og så har vi pop-perla «Masterpiece» da – første gang jeg hørte den, trodde jeg at stereoen hadde kobla over til P4 og jeg hørte en ny hitsingel fra Astri S eller noe sånt, inntil Samboras karakteristiske stemme kom inn på andreverset. Radiopop, joda, men gud bedre for en knallåt! En låt som «Walk With Me» er klassisk americana som like gjerne kunne vært levert av Samboras sambygding Bruce Springsteen, mens «Truth» er en pianobasert powerballade hvor Orianthis og Samboras stemmer veves flott inn i hverandre. Kjemien er til å ta og føle på. Vi må også nevne steintøffe «Together On The Outside» hvor far sjøl, Alice Cooper, bidrar vokalt og umiskjennelig.

Nå er det ikke alt som er like bra. Den siste fjerdedelen, med unntak av overnevnte nydelige «Blues Won’t Leave Me Alone», kunne for min del med fordel vært kutta vekk. Samboras kvalmende «One Night Of Peace» hører mer hjemme i en musical, den ni minutters bluescoveren «Hellbound Train» høres ut som Bon Jovis «Homebound Train» på halvt tempo, og «I Got You Babe» har alltid vært helt jævli – hvorfor Orianthi gikk med på å covre en låt av Samboras gamle elskerinne Cher er smått utrolig, av flere grunner. Også sukkersøte «Good Times» ville fått øksa om undertegnede satt i produsentstolen – men der sitter allerede gode gamle Bob Rock (Bon Jovi, Metallica, Skid Row, Mötley Crüe, The Cult.)

Hadde de kuttet vekk disse blemmene og nøyd seg med en skive på 50 minutter, så hadde dette vært en soleklar femmer. Og det er jo beskrivende at både «Radio Free America» og Samboras forrige soloskive «Aftermath Of The Lowdown» fra 2012 er milevis bedre enn noe Bon Jovi har lagd de siste tolv år.
Ædda bædda, Jon.

4,5/6  Geir Amundsen

Utgivelsesdato 11.mai