– Heisann, vi kan jo starte med å høre hvordan det var å varme opp for selveste Geoff Tate på John Dee?
Stein: – Det var jo fantastisk. Herregud. Å spille for et fullsatt John Dee var helt vilt. Jeg jobbet jo der også i gamle dager, på Rockefeller og John Dee. Det var veldig kult å komme dit og spille for fullt hus, og det var vår andre konsert sammen. Første konserten vi spilte (på Krøsset i oktober) var det mye kjentfolk, og alle som var der hadde et forhold til Rozario. Mens på John Dee startet vi for de fleste med blanke ark. Vi fikk veldig god respons og Diesel Dahl kom bort til meg etter konserten og sa “Fy faen, dette var dritbra, jeg hører at dere har øvd jævlig mye”. Det overrasket meg litt, for vi har ikke fått øvd så mye sammen, men det var jo veldig hyggelig at det var hans opplevelse. Vi fikk veldig gode tilbakemeldinger og Geoff Tate er jo en stor helt for både meg og David. Så det var stas å treffe ham. Det var helt rått.
– Men la oss snakke litt om skiva deres og hvordan i all verden kom dere sammen som band?
David: – Vi startet helt på scratch for å si det sånn. Jeg har alltid vært stor Judas Priest-fan og disse gutta spilte sammen i et Judas Priest cover-band (Metal Gods) på Olsen på Bryn for noen år siden. Jeg måtte jo stikke innom en tur og høre på, og syntes det var kjempebra. Så kontakta jeg Stein aller først og lurte på om han hadde lyst til å være med og spille inn et par låter jeg hadde liggende. Det hadde han lyst til, og så fikk vi også med oss Peppa (Per-Helge Bruvoll) på trommer. Det var vel i grunnen sånn det hele starta.
Stein: – David var som han nevnte på et par av Metal Gods-konsertene, og David er jo høyreist så ikke så vanskelig å få øye på. Han hang igjen etter konsertene og snakket med oss og var veldig hyggelig. Han tok jo kontakt som sagt og sa at han hadde noen låter han hadde lyst til å spille inn. Vi jobbet litt med dem, og så var vi i et studio og spilte de inn. Den ble på en måte en demo. I den prosessen så følte vi vel alle sammen at her er det noe mer. Så da begynte både jeg og Peppa å skrive låter til prosjektet. Så det er vi tre som har skrevet låtene. Vi jobbet lenge som trio, og David er jo også bassist. Så vi øvde som en trio, men vi følte vel at det å spille bass og synge samtidig er krevende. Musikken vår som trio krevde mer, men vi startet med å spille inn skiva som en trio. Så fikk vi inn Johan (Jamtfall) som spiller sologitar inn i prosessen, og så kom bassist Anders (Halsan Engum) inn på slutten av prosessen. Da var vi et komplett band.
– Men hvem spiller egentlig bass på plata?
Stein: – Det er Trond Holter som spiller bass på plata.
– Aha, så han både produserte skiva og spilte bass ja. Men det låter ikke veldig Dream Police eller Wig Wam, selv om det høres at han har skrudd på knottene. Ikke at det er noe gærn’t med det altså, men det melodiøse bakteppet ligger der i soundet selv om dere er noen hakk hardere i uttrykket. Det er ikke så mange norske band som drister seg til å gi ut skive innen genren deres, altså melodiøs heavy metal eller tradisjonell metal om du vil, og virkelig satse. Det er en vanskelig sjanger å slå igjennom med, spesielt her til lands.
David: – Det er jo det vi er vokst opp med. Det er det som ligger hjertet nærmest sånn sett. Den gamle klassiske metalen med kanskje en litt moderne vri. Vi har modernisert låtene og med Trond bak spakene så låter det jo jævlig bra, vil jeg si.
– Det er ingen tvil om at Trond Holter er en dyktig produsent, og dere har klart å holde på et særpreg. Dere høres ikke ut som Wig Wam for å si det sånn.
Stein: – Ja, ikke sant. Låtene vi har lagd er summen av hvem vi er som band. Vi brukte mye tid, og spesielt jeg brukte mye tid på å komme frem til låter som kledde Davids stemme. Og jeg måtte bruke tid på å høre på artister som jeg aldri har hørt på før, og vi har også blitt sammenlignet med noen band jeg aldri har hørt på, så det er ganske morsomt.
– Som hvem da?
Stein: – Som Hammerfall. Mange har sammenlignet oss med de i kritikkene vi har fått og det er et band jeg aldri har hørt på. Bare hørt om. Jeg har hørt på de nå selvfølgelig, men jeg hadde aldri hørt en Hammerfall-låt før folk begynte å snakke om det. Det var helt nytt for meg. Vi hadde jo disse låtene og sonderte terrenget og tenkte på hvordan vi skulle spille de inn. Jeg sa at hvis vi skulle gjøre det så skulle vi gjøre det ordentlig. Vi var som sagt i et annet studio og spilte inn tre låter og det ble så der. Og det var et stort, fett studio. Trond har jo bare en krok i stua si, men det låter bare jævlig mye bedre. Så da vi kom på ideen om å dra ned til Trond, så løsnet alt. Trond har vært fantastisk i prosessen. Han har betydd masse for hele produksjonen.
David: – Fantastisk fyr å jobbe sammen med. Han har løfta oss mange, mange hakk. Nå skal vi jobbe videre med å skape vår egen identitet på scenen både med tanke på det visuelle og det lydmessige.
– Det er kanskje ikke så rart dere blir sammenlignet med Hammerfall selv om de er mer hekta på tempelriddere enn vikinger, men jeg personlig tenkte ikke på Hammerfall da jeg hørte dere første gang…
Stein: – Det har vi hørt masse, og jeg klarer heller ikke å høre noe Scorpions i David sin vokal heller. Det er bare fascinerende hva folk hører, det er bare morsomt. Da vi kom med låtene til Trond, så sa han med en gang at dette låter Rozario. Vi føler at vi har funnet en egenart i denne prosessen tross alt. “To The Gods We Swear” er ikke bare rettet mot de nordiske gudene, men også metal-gudene vi sverger til. David og jeg er jo store Judas Priest-fans.
– Da synes jeg dere har vært veldig flinke til å skjule det selv om dere låter tradisjonell metal..
David: – Jeg kan jo si at musikken vår skal ikke låte som det ene eller andre bandet. Men det er inspirert av, ikke sant. For eksempel er jo en av mine store vokalisthelter Rob Halford, og det er jo klart at man blir litt prega av sånt. Man ønsker kanskje å strekke seg i den retningen kan man si.
– Skjønner, men i mine ører har dere ikke dratt den strikken for langt i den retningen. Det er lett å bli inspirert av band man har vokst opp med og elsker, og så kan en glemme egenarten.
David: – Nei, vi prøver som sagt å skape vår egen identitet.
Stein: – Men det er sånne småting inni der som er hint av Judas Priest. For eksempel på “Heaven’s Falling Down”, der er riffet som går før gitarsoloen “Victim Of Changes”. Det er ikke helt likt, men ganske likt. Og gitarrefrenget er basert på “The Sentinel”. Det er noen små hint, men det er ingen som har catchet det. På hele plata er det de to mest åpenbare tingene som på en måte er stjålet da.
– Joda, det er jo heldigvis lov å være inspirert av de store heltene, og dere har uansett klart å gjøre det til deres eget. Det er vanskelig å finne opp kruttet helt på nytt i dag. Men fra det ene til det andre. Måtte dere finansiere skiva sjøl?
Stein: – Ja, alt har vi betalt selv.
– Ok, men har dere fått på plass avtale med management og så videre, med tanke på lansering og diverse i utlandet?
Stein: – Vi er jo på et tysk plateselskap som heter Pride & Joy. Og det var flere andre, for vi sendte ut til forskjellige selskaper, og det var flere andre plateselskaper som var interessert. Men vi landa som sagt på Pride & Joy som vi fikk anbefalt av en bekjent som kjenner bransjen godt. Vi kjente ikke til selskapet fra før, men signerte med dem. Det er også tyske management- og bookingbyråer som har vært på oss, men vi føler ikke helt at vi er der enda. Vi må prøve å få etablert oss i Norge og Skandinavia først, og så får vi se hva som ligger foran oss.
David: – Tyskland er et veldig stort marked for denne genren, og forhåpentligvis kommer vi oss nedover etterhvert en tur for å spille. Men vi velger å komme godt i gang her hjemme først.
Stein: – Hvis du ser på streamingen vår, så ser du at Tyskland og USA er veldig glad i oss. Vi har også fått helt sjuke kritikker og seinest i dag 10/10 fra et nettsted som heter Metal Temple i Chicago. Også fra L.A, tenk at det sitter en fyr i L.A og gir oss 6/6 og skriver at “To The Gods We Swear” av Rozario er “one of the most stunning debut albums of the year” i alle genre. Vi har fått flere helt ville gode kritikker og det er helt vilt. Du ga oss jo 4.5/6. (Les den her!)
– Så kult, og jeg har vært streng, skjønner jeg. Det må føles godt å gi ut en skive som får så mye positive tilbakemeldinger i voksen alder?
Stein: – Det å lage et helt album er noe vi alle har hatt lyst til å gjøre i jævlig mange år. Så det er klart at når vi først kommer i en posisjon at vi først gjør det så er det gjort med sjel og så godt vi kunne. Vi har også en god del konserter fremover, både i nord, på Vestlandet og første konserten er på Glassheim i Jevnaker sammen med Stargazer 29.desember. Nå er vi opptatt av å spille for så mange som mulig. Å reise til Tønsberg for å spille alene er det kanskje ikke så mye poeng i, så vi har sagt at vi vil spille for så mye folk som mulig og prøve å nå ut til så mange som mulig. Det er fokuset vårt fremover.
– Det må føles godt å endelig få gitt ut en skive og som attpåtil bare får skryt?
Stein: – Ja, er du gær’n.
David: – Helt utrolig rett og slett.
– Dere er som jeg nevnte vel ganske voksne?
Stein: – Jo, men den yngste i bandet er Johan på 25
– Nå tenkte jeg nok mest på dere som startet bandet.
Stein: – Ja, vi er voksne men Johan var bare 24 da vi spilte inn skiva, og Anders som spiller bass i bandet nå er bare 28. Så vi har fått med oss et par unge gutter.
– Kult, men dette er et skikkelig band og ikke bare et kortvarig prosjekt.
David: – Det er helt klart. Vi er som sagt så vidt i gang og har også nye låter på gang. Vi har kanskje en liten plan om å få ut et nytt album i 2025.
– Høres bra ut, men det er vel kanskje greit å fokusere på all den positive oppmerksomheten debutskiva har fått og bruke det for alt det er verdt det neste året?
Stein: – Absolutt og nå har vi funnet en form som vi kan bruke videre
– Dere kan jo også ha en positiv innflytelse på andre norske band, både unge som voksne at det går an å gi ut tradisjonell metal og ikke bare hypermoderne metal som f.eks. djent og diverse, og samtidig få positiv oppmerksomhet.
David: – Jeg tror vi har truffet ganske godt med det vi har gjort. Det ser også ut til at en del yngre folk liker god, gammel klassisk heavy metal. Det er veldig kult.
– Hvordan klarer dere å kombinere den nye tilværelsen med hverdagslivet? Jeg regner med at dere har fulltidsjobber ved siden av?
Stein: – Og familie og alt det der også. Vi får det jo til på et eller annet vis, men det er en balansegang. Det er jo det her som virkelig er “passion” for oss, og da klarer man alltid å finne tid til det.
– I hvert fall når man føler at det er på vei et sted kanskje?
Stein: – Jeg har jo alltid skrevet masse låter, men har aldri hatt den stemmen, så jeg hadde egentlig gitt opp tanken på at det noen gang skulle bli en skive. Så dukket plutselig David opp med en fantastisk stemme. Nå er vi der, så nå kliner vi til.
– Ja, det er vel kanskje en av de tingene som også gjør at plata skiller seg ut i mengden, for du har en ganske særegen stemme, David? Du nevnte Rob Halford som din store helt, men jeg kan også høre litt Ronnie James Dio og typisk klassisk hard rock klang i stemmen din.
David: – Det er mange helter å forholde seg til, og det er liksom inspirasjonskilder her og der. Uten at det skal prege oss alt for mye, så henter man inspirasjon fra de som man synes har gjort en veldig god jobb igjennom. Alle mine tekster har en historie bak seg, men jeg bruker ikke navn eller spesifikke steder, men temaene er noe de fleste kan relatere seg til. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i tekstene.
Stein: – Det er viktig å si at David skriver alle tekstene. Han har også skrevet fire av låtene på skiva, jeg fem og Peppa to, men David har altså skrevet tekstene på alle. Musikken deler vi på, men tekstene er David sitt gebet.
– Bare for å følge den tråden helt avslutningsvis. Skiva virker veldig gjennomtenkt, både tekst- og låtmessig. Jeg har hørt og anmeldt mye i genren, både bra og dårlig. Og det som utmerker seg positivt er som sagt at det låter gjennomtenkt og ikke halvhjertet eller samlebåndspreget.
David: – Det er jo snakk om dagligdagse temaer kan du si som omgir oss. Så er det å pakke dette sammen til en fornuftig fortelling. Det er mitt mål å få til uten at det skal høres altfor politisk ut. Det skal være en bra historie.
Stein: – Selv om det er en viking på albumcoveret, så er det mye mer enn bare det. Men siden vi valgte “To The Gods We Swear” som albumtittel så gikk vi litt i den retningen, men det er egentlig den eneste låten som har det temaet. Altså vikinger. Eller så er det forskjellige temaer på alle låtene. Vi er ikke sånn som Sabaton, for å nevne et band med et veldig bestemt image, som bare skriver om krig.
Tekst: Pål J. Silihagen
Livefotos: Johannes Andersen
Bikerfoto: Troll Toftenes