Warner
Brighton-duoen som i 2017 spurte ”How Did We Get So Dark?”, er på stø kurs mot stjernehvelvingen. For en sjelden gangs skyld kan man påvise kongruens mellom musikalsk kvalitet og kommersialisme. I likhet med Muse, som på sitt slitesterke fjerdefonogram, åpnet for elektronisk og sommerkåt diskotekornamentikk, manøvrerer dagens Royal Blood i et forfriskende farvann av mørk pop, skitten indierock og storslagen melodikk, med ubestridelige idealer i nevnte Muse og Queens Of The Stone Age. ”Typhoons” er definitivt mer oppstemt, raffinert, gjennomarbeidet og svermerisk enn den basale 2014-debuten. Bandet holder såpass grep om det melodiske at all verdens produksjonsstaffasje ikke formår å undergrave materialets kompositoriske sortering, uansett hvorvidt duoen krysser stier med Josh Homme, Duran Duran eller Panic At The Disco. Besnærende ”Trouble’s Coming”, pop-presise ”Oblivion” og ”Limbo”, platesenit ”Million And One” og hofterullende ”Either You Want It” utmaler ”Typhoons”s diskografiske overlegenhet, selv om skiva – for øvrig passe tonalt og sonisk temperert – ikke gestalter enkeltspor på høyde med forgjengerens suverene tittelkutt. Til gjengjeld sertifiseres mistanken om at Royal Blood snart ville bli kunstnerisk kapable å spise kirsebær med de store. ”Typhoons” er rett og slett en strålende sommerplate.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 30.april 2021