Constable
For circa 13 år siden begynte Ronnie James Dio å skrive sin selvbiografi – for hånd, han brukte aldri PC, får vi høre. Og han var kommet frem til Rainbow-perioden da han ble diagnosert med magekreften som kostet ham livet i mai 2010. Det tok noen år før enken Wendy fikk samlet seg nok til å få fullført boka sammen med Ronnies gamle venn, den semi-legendariske musikkjournalisten Mick Wall, som ved hjelp av arkivintervjuer med Ronnie fikk lagt litt mer kjøtt på beinet – og nå er omsider «Rainbow In The Dark» ute på markedet. Det må sies at boka dekker ikke hele hans liv – den starter når han er seks år og faren hans nærmeste tvinger han til å bli trompetist, noe han selv mente hadde påvirket hans lungekapasitet som sanger. Og den har en tilsynelatende lykkelig slutt i 1986 når Ronnie James Dio omsider spiller i prestisjefylte Madison Square Garden i hjemstaten New York med sitt eget band Dio. Men som en klok mann en gang sa; om det er en lykkelig slutt eller ikke, avgjøres av når du velger å avslutte historien…
Litt for mange musikkbiografier er ganske tørre i starten, med inngående gjennomgang av barndom og oppvekst, men Ronnie James Dio klarer å gjøre dette gjennomgående interessant og tidvis ganske morsomt, med mang en god anekdote fra hans tid med Vegas Kings, Ronnie & The Redcaps, Ronnie Dio & The Prophets og The Electric Elves som etterhvert ble forkortet til The Elves og til slutt bare Elf. Best av disse er kanskje historien om hvordan unge Ronnie Padavona valgte navnet Ronnie Dio etter den beryktede mafiabossen Johnny Dio – som han senere fikk et ganske paranoid forhold til. Under et sommerengasjement på en utenbys klubb hadde eieren spurt Ronnie om han var i slekt med Johnny Dio. «Javisst, det er onkelen min!«, hadde Ronnie eplekjekt og noe ubetenksomt svart, hvorpå eieren kunne melde at «Så flott, en kompis som har jobbet med onkelen din i årevis kommer innom snart, da skal jeg jammen be ham fortelle Johnny at hans syngende nevø opptrer på klubben min i hele sommer!«. Det var en meget nervøs ung vokalist som fra scenen holdt vaktsomt oppsyn mot inngangsdøra de neste ukene…
Etterhvert får Elf kontakter i Deep Purple da Roger Glover og Ian Paice produserer debutskiva deres og tar de med seg som supportband på flere turnéer. Ronnie begynner gradvis et samarbeid med Ritchie Blackmore, som etterhvert annekterer resten av Elf minus gitarist til sitt nye backingband da han sluttet i Deep Purple. Og her kommer vi til det som nok vil interessere de fleste leserne. Det er mer enn nok av funfacts som du helt sikkert ikke visste fra før, men likevel føles disse kapitlene om Rainbow-epoken altfor korte. (Jeg skulle gjerne hatt enda mer info om hvordan de ulike låtene ble skrevet, men det er småpirk.) Du rekker ikke å høre igjennom hele «Ritchie Blackmore’s Rainbow», «Rising», «On Stage» og «Long Live Rock’n’Roll» før Ronnie har skilt lag med Blackmore og noen måneder senere tilfeldigvis møter en viss Tony Iommi på The Rainbow Bar & Grill i Los Angeles.
Kapitlene om hans tid i Black Sabbath er også meget interessante, men igjen; mens du leser rekker du ikke høre igjennom «Heaven And Hell» og «Mob Rules» før han er avsted igjen. Og du skal lese veldig sakte for å ha «Live Evil» som lydspor til dette kapitlet. Høydepunktet her er kanskje episoden hvor Ronnie blir arrestert for sitt første og siste bruk av kokain, og hvor en illsint Wendy kommer stormende inn og hudfletter han så grønnjævlig at politiet blir imponert og sender ham hjem med henne – for det virket som en mye verre straff enn det loven kunne gi ham…
Siste del er tilegnet perioden 1983-1986, hvor han setter sammen sitt eget band og lager «Holy Diver», «The Last In Line» og «Sacred Heart» før boka er over. Han tar et oppgjør med de andre bandmedlemmenes påstander om at de fikk dårlig betalt, og forklarer grunnen til at Vivian Campbell forsvant ut av bandet midtveis i «Sacred Heart»-turnéen.
«Rainbow In The Dark» var en fryd å lese, og obligatorisk for enhver fan av den mektige lille mannen som frontet ikke bare ett platinaselgende band, ikke to, men tre – i løpet av en tiårsperiode, og med hvert av de bidro til å lage tre av tungrockens aller beste og klassiske skiver gjennom tidene. Språket er flytende og godt, du føler virkelig at du blir godt kjent med mennesket Ronnie James Dio og hans væremåte og tankegang i løpet av de 256 sidene. Det at den er såpass lettlest gjorde (dessverre) at jeg var ferdig med den i løpet av to kvelder, med mannens musikk som det selvsagte akkompagnement. Jeg skulle veldig gjerne ha hatt enda mer detaljerte skildringer, spesielt om Rainbow og Black Sabbath-tiden, enda mere kjøtt på beinet, og for min del kunne den gjerne tatt for seg de siste to tiårene i Ronnies liv også.
Konklusjonen er likevel klinke klar; er du fan av Dio, Rainbow og/eller Black Sabbath, så er «Rainbow In The Dark» årets mest obligatoriske lesestund. (Forøvrig har vi i nyeste nummer intervju med Dio-epokens Black Sabbath-trommis Vinny Appice, og i kommende nummer om hans periode i Dio.)
5,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 27.juli 2021