Vinny Appice hadde mulighet til å bli hos Black Sabbath etter at Ronnie James Dio trakk seg ut i 1982 – men han valgte dristig nok i stedet å bli med vokalisten for å starte et helt nytt band – Dio. Og når man sammenligner hva Sabbath og Dio utrettet resten av 80-tallet, så var nok ikke det så dumt. Skiver som ”Holy Diver” og ”The Last In Line” står fortsatt som bautaer i tungrockens historie.
Tekst: Geir Amundsen
– I forrige nummer snakket vi mest om din tid i Black Sabbath, og rakk ikke helt komme inn på Dio-perioden din. (Les det intervjuet her!) Så la oss hoppe tilbake til høsten 1982, da Ronnie James Dio fortalte deg at han kom til å hoppe av Sabbath-skuta.
– Ja, for hans del var det ikke det musikalske som var grunnen til at han ville slutte, det var mer samarbeidsproblemer internt i bandet og organisasjonen rundt. Jeg hadde ingen problemer med noen, følte jeg, jeg var fortsatt nykomlingen i bandet og koste meg med å spille trommer i et band med slike musikere og turnere verden rundt. Da ”Mob Rules”-turnéen var over, inviterte Ronnie meg ut på middag på The Rainbow Bar & Grill i Los Angeles, fortalte det som det var, og spurte meg om jeg ville bli med ham og starte et nytt band. Jeg brukte ikke lang tid på å takke ja, for det hørtes veldig spennende ut, syntes jeg. Vi begynte med en gang å jamme på nye låter, med meg på trommer og ham på bass og vokal.
– Hadde dere allerede noen låter som kom med på skiva?
– Ja, både ”Holy Diver” og ”Don’t Talk To Strangers” var blant de aller første låtene vi lagde. Vi begynte å teste ut noen gitarister i L.A, deriblant Jake E Lee, som like etterpå ble med i Ozzy Osbournes band.
– Hvor lenge var Jake med i bildet? Finnes det opptak av dette?
– Ja, det vet jeg at det gjør, vi spilte inn de fleste øvingene på det tidspunktet. Gudene vet hvor de opptakene er nå. Vi spilte med Jake i noen uker før Ronnie fant ut at han heller ville ha en gitarist med en mer europeisk spillestil, for de er ofte mer melodiøse, mens amerikanerne er mer opptatte av teknikk og å spille imponerende kjapt. Vi ville heller ha både en bassist og gitarist fra Europa. Og Ronnie hadde jo allerede sterke bånd til England etter å ha vært i både Rainbow og Black Sabbath, så vi reiste til London hvor vi tok kontakt med Jimmy Bain, som hadde vært en av Ronnies nærmeste i Rainbow. Han var på turné med sitt band Wild Horses da, men tipset oss om et par gitarister som vi burde sjekke ut. Den ene var John Sykes, men han fikk akkurat da sjansen til å bli med i Thin Lizzy. Den andre var en ung ire ved navn Vivian Campbell, som hadde spilt support med bandet sitt for Wild Horses i Dublin. I mellomtiden hadde Ronnie og jeg vært rundt på masse klubbkonserter i London for å se om vi kom over noen lovende kandidater, uten å finne noen som vi syntes passet inn. Da Jimmy kom tilbake til London, ordnet vi Vivian en flybillett over fra Irland – Jimmy tok i mot ham og tok ham med på et øvingslokale hvor vi hadde en kort jam, og magien var åpenbar med en gang. Vi gjorde opptak av øvinga, som jeg og Ronnie hørte på da vi kom tilbake til hotellet vi bodde på, og vi elsket måten Vivian spilte på. Det var klart for oss at vi hadde funnet vår mann.
– Prøvde dere andre bassister?
– Ikke egentlig. Vi snakket med Bob Daisley, som også hadde spilt med Ronnie i Rainbow, men han var i Uriah Heep da, og han endte jo også opp i Ozzys band sammen med Jake E Lee! Vi trodde egentlig Jimmy var opptatt med Wild Horses, men han gled så sømløst inn i vårt band at alle, inkludert han, tok det som en selvfølge at han skulle med videre, selv om han visstnok aldri ble spurt!
– Det slo meg alltid som litt underlig at Ronnie og Jimmy kom så godt overens på alle plan. Ronnie var jo en moderat og rolig kar som aldri rørte narkotika, mens Jimmy var en beryktet fyllik som brukte heroin sammen med Phil Lynott.
– Ingen tvil om at Jimmy likte å feste, han var Rockestjerne med stor R og gjorde det som falt ham inn der og da. Ronnie, Vivian og jeg drakk øl og vin, og kunne røyke en joint i ny og ne, men vi var ganske ryddige. Dermed hadde ikke Jimmy noen partner som han kunne drikke og feste hele natta med – selv om han stadig dro med seg Vivian til The Rainbow. Vivian var jo ung og uerfaren, han var bare tjue år gammel da, så nettene i L.A. var en helt ny verden for ham.
– Jeg snakket nylig med Neil Carter, som spilte med Jimmy i Wild Horses, og han kunne fortelle at det bandet drakk fra ettermiddagen av, begynte å jobbe i studio rundt midnatt og holdt det gående til morgengry. (Les det intervjuet her!) En slik arbeidsmoral virker ikke helt kompatibel med Ronnies.
– Nei, men Jimmy skjerpa seg sammen med oss. Vi andre kunne alltids feste litt, men det sporet aldri av i galskap. Og vi jobba strukturert, fra tidlig på ettermiddagen, og gikk heller ut og tok oss noen øl etterpå. Det var en helt ny situasjon for Jimmy, og han visste nok at dette var en meget bra posisjon for ham. Vi var alle veldig glade i Jimmy, han var en herlig fyr, en glimrende musiker som bidro på mange plan – ikke bare på bass, men på keyboards, komponering, arrangementer… Veldig artig fyr som dro opp stemninga! Et hvert band trenger en fyr som det, og hos oss var det Jimmy som var den lystige gladgutten.
– Med en gang dere hadde funnet de riktige musikerne, gikk ting veldig fort. Det gikk bare noen måneder før ”Holy Diver” ble sluppet i mai 1983. Et halvår etter at dere sluttet i Black Sabbath.
– Ja, vi jobbet tett og intenst sammen, kun oss fire og en lydtekniker ved navn Angelo Arcuri, forøvrig en barndomsvenn av meg fra Brooklyn i New York. Vi jobbet sammen i Black Sabbath, hvor han var lydmann på konsertene. Så da jeg sluttet der, ble han heller med meg og Ronnie, og endte opp med å jobbe med oss fire på ”Holy Diver”, hvor han gjorde en glimrende jobb med å skru lyden. Da Vivian og Jimmy kom over til Los Angeles, jobbet vi målbevisst på Sound City Studios nesten hver eneste dag i en drøy måneds tid og skrev fire, fem låter sammen. Sound City hadde øvingslokaler på den ene siden av fasilitetene, og et studio på den andre siden, ovenfor parkeringsplassen. Da vi hadde de første låtene klare, drasset vi med oss alt av utstyr over parkeringsplassen og inn i studio. Så spilte vi inn de fire første låtene før vi dro med oss alt utstyr tilbake til øvingslokalet og lagde fire låter til, og gjentok prosessen. Så ja, det gikk fort. Jeg vil tippe at vi skrev og spilte inn hele skiva i løpet av to måneder. Jeg tror vi avslutta arbeidet med skiva i mars, og i juni begynte turnéen.
– Husker du første konsert?
– Ja, det var i Antioch i nordlige California. Det var bare ment å være et oppvarmingsshow, på et sted som het The Concert Barn. Pussig nok, inne på roterommet mitt fant jeg her om dagen en poster som arrangøren hadde lagd for den konserten– ti dollars for billetten! Vi tenkte at det var et bra plass å få gjort unna debutkonserten, såpass avsidesliggende at det kom neppe til å være så mye folk, for ingen kjente jo til bandet Dio ennå. Så vi kjørte opp dit, ganske avslappet, hadde lydprøver på scenen, og da de åpnet dørene var det utsolgt, med 3000 tilskuere. Og vi satt backstage og bare: ’Okay, nå må vi virkelig levere her!’. Men vi kom oss igjennom det – vi kunne jo låtene, det vanskelige var å huske hvordan vi hadde avtalt avslutningene på hver låt. Men det ble en fantastisk konsert, særs bra til en debutkonsert å være!
– Mens dere jobbet med ”Holy Diver”, hadde du noen gang på følelsen at dette var noe virkelig spesielt, en kommende klassiker?
– Vi følte i det minste at det gikk eksepsjonelt bra. Bandet var i fyr og flamme, og det var så mye energi! Vi visste at dette kom til å bli en bra skive, men ikke at det ville bli en klassiker, hvem pokker kan forutsi noe sånt? En kveld da vi nesten var ferdig med innspillingen og satt og hørte igjennom låtene, kom min trommetekniker bort til meg og sa at dette kom garantert til å selge til platina. Jeg bare lo litt og sa at ’Tja, kanskje det, jeg vet ikke’. Men det tok jo av med en gang skiva var sluppet, den klatret stadig på listene og vi ble booket inn på stadig større steder. Det var en spennende tid. Og skiva har jo vist seg å tåle tidens tann. Den har virkelig blitt en klassiker!
– Ja, jeg husker fortsatt første gang jeg hørte en låt fra den skiva. ”Don’t Talk To Strangers”, for øvrig. Det gjorde inntrykk.
– Og coveret gjorde også at vi fikk en del oppmerksomhet! Fargene, demonen, presten – det fikk deg virkelig til å lure på hva som foregår her! Det coveret er et kunstverk! Litt a la coveret på ”Heaven And Hell”, med de tre røykende englene. Det gjør deg interessert i å finne ut mer om hva som skjer.
– Og de neste tre årene fortsatte dere syklusen med å gå i studio på nyåret, slippe ny skive på sommeren og turnere resten av året. Litt annet arbeidstempo enn nå for tiden, hvor det gjerne går både tre og fire år mellom hver utgivelse, uten at noen stusser på det.
– Nei, nå til dags spiller vel aldri noen igjennom hele låten i studio en gang! Under innspillingen av ”Holy Diver” var hele bandet i samme rom, selv om vi la på soloer og vokal etterpå. Jeg hadde en slags trehytte rundt meg og slagverket så lyden ville resonnere bedre. Riktignok såpass åpen at jeg kunne se Ronnie, Jimmy og Vivian – jeg telte inn låten og vi spilte den sammen. Ofte tre fire ganger på rad så vi var sikre på at vi fikk det beste opptaket. Men det var oss fire, vi spilte ikke til noe click metronom, alt foregikk naturlig. I dag limes alt sammen i studio. Jeg vet, for jeg gjør det selv for tiden når jeg spiller trommer på sessions i mitt eget studio. Da kan jeg fikse og repetere og reparere digitalt – det kunne vi ikke den gang – da måtte vi spille feilfritt gjennom låten! Vi gjør det på gamlemåten med Last In Line også, for vi er et band – det er noe annet med sessions hvor jeg bare er innleid for å legge på trommer.
– Da Dio spilte inn andreskiva ”The Last In Line” i 1984, hadde bandet blitt en kvintett, med Claude Schnell på keyboards – men hadde han noe innflytelse? Jeg fikk inntrykk av at han spilte det han fikk beskjed om på konserter, og det var det.
– Hmm, tja, han kom kanskje med en idé eller et innspill her og der, på arrangementene. Bandet var alltid ment å være en gitarbasert kvartett, men da vi la ut på turné ville Ronnie gjerne ha med en keyboardist, for det hadde han alltid hatt i sine band.
– Ja, til og med Black Sabbath hadde alltid en keyboardspiller så lenge Ronnie var i bandet.
– Nettopp, Geoff Nicholls. Når gitaristen spilte solo, kunne keyboards dekke opp lydbildet så det ikke ble for tynt. Derfor fikk vi inn Claude, som var en glimrende musiker, og vi kjente ham godt siden han spilte i Rough Cutt, et band som hadde Ronnies kone Wendy som manager. Hun var faktisk manager for Rough Cutt lenge før hun også ble Ronnies manager. Claude ble fort bandets femte medlem, og det endret dynamikken i bandet litt, samt at det gjorde bandets lydbilde litt rundere og mykere. Men det bidro med en del fine partier, som starten på ”The Last In Line”… Claude spilte ikke på ”Holy Diver”, der var det Ronnie og Jimmy som spilte tangenter. Keyboardtemaet på ”Rainbow In The Dark” var det Jimmy som kom opp med. Låta var egentlig ferdig, men Jimmy følte at det manglet noe, så han rusla over til keyboardet med en sigarett i kjeften og en drink i hånda mens låten spilte, og kom på et minutt opp med dette temaet: ’Sånn. Der har vi den!’.
– Hehe, ser det for meg! Hva husker du fra innspillingen av ”The Last In Line”?
– Den ble ikke innspilt i Los Angeles, Ronnie ville komme seg litt bort, så vi dro opp til Colorado, til Caribou Ranch, et studio beliggende på over 2400 meters høyde i Rocky Mountains. (Legendarisk studio som alle fra Deep Purple og Tom Petty til U2 og Michael Jackson skal ha brukt – og Elton John spilte naturlig nok inn sin 1974-skive ”Caribou” der. Brant ned i 1985.) Det er avsidesliggende nok til at vi ikke ville bli forstyrret av folk fra plateselskapet eller kompiser som bare ’tilfeldigvis stakk innom’. Vi skulle fokusere på å skrive og spille inn låtene i fred. Men Jimmy klarte selvsagt å finne en fest og dra den med seg til studio uansett, haha!
– Mens dere lagde ”Sacred Heart” i 1986, fant dere også tid til å dra i gang Hear N Aid og spille inn veldedighetslåta ”Stars” sammen med 40 andre velrenommerte musikere fra tungrocken.
– Stemmer, Jimmy og Vivian skrev låten sammen med Ronnie, og vi spilte den inn i løpet av to dager i Sound City i LA. Jeg spilte trommer på den, sammen med Frankie Banali fra Quiet Riot, måtte han hvile i fred. Jeg og Frankie spilte samtidig, ingen overdubs, sammen med Jimmy, Vivian og Ronnie. Vi telte inn, spilte låten sammen og fikk de grunnsporene vi var ute etter. Jeg var ikke tilstede i studio resten av tida, det var rett og slett for mye folk der, og jeg hadde gjort min del av jobben. De trengte ikke meg for å gjøre gitarsolene og vokalopptakene. Jeg var der i starten da folk ankom, det var jo stort sett venner av oss, men etter en stund dro jeg hjem. Det var ikke plass inne i kontrollrommet, så man ble bare stående utenfor og skravle med kjentfolk og ta en sigg og en øl. Men det var utrolig gøy å være med på, og en begivenhet som ikke har blitt gjentatt siden.
– Hvorfor var egentlig gutta fra Spinal Tap blitt involvert? For å ha underholdning underveis?
– Hehe, ja, vi var alle fans av Spinal Tap, fordi det var en helt fantastisk film.
– …og ”This is Spinal Tap” var vel en ganske ny film på det tidspunktet.
– Ja, det kom ut året før eller så, og den dekket jo de fleste aspektene ved rock’n’roll-livet. Og på Sound City var det de to som var stjernene, de som alle vi andre ville møte og snakke med!
– Fremførte Dio noen gang ”Stars” på konserter?
– Ja, jeg mener vi gjorde den en gang på ”Sacred Heart”-turnéen, på en utendørsscene i Orange County her i California. Da hadde vi noen gjester på vokal. Men ”Stars” sto aldri på settlisten på vanlige konserter.
– Vivian Campbell fortalte meg (I dette intervjuet!) at grunnen til at Last In Line nesten ikke spiller låter fra ”Sacred Heart”, var at det ikke var noen god periode for bandet. Er du enig i det?
– Stemningen hadde forandret seg, ja. På ”Holy Diver” sprudlet vi over av idéer, ingen forslag var for dumme til at vi ikke kunne prøve de, alt var lov! Alle kom med innspill, alle ble lyttet til. På ”The Last In Line” tok Ronnie mer styring, men det var greit nok, han var sjefen. Der brukte vi også mer keyboards, noe som ga oss nye farger på paletten. Og på ”Sacred Heart” tok Ronnie enda mer kontroll, og da begynte ting å bli litt mer bli mer… hva skal jeg si, tamt? Energien gikk litt ut av oss, det var ikke samme ilden i oss som på ”Holy Diver”. Alt ble mer og mer tonet ned. Det var også noen finansielle uenigheter i bandet, som begynte å gnage på forholdet mellom Ronnie & Wendy på den ene siden og bandet, spesielt Vivian, på den andre siden. Det dreide seg om hva vi var blitt lovet muntlig, og hva vi faktisk fikk utbetalt. Og dårlig stemning påvirker musikken. Under ”Holy Diver”-innspillingen var alle glade og fornøyde og entusiastiske. Vi hadde det gøy sammen og var ivrige etter å erobre verden. Slik var det ikke lenger.
– Dere hadde vært et suksessrikt band i over tre år, men fikk fortsatt bare utbetalt fast lønn hver uke?
– Ja, og vi var blitt lovet prosenter av inntektene etterhvert, men det skjedde ikke. Vi spilte svære arenaer og solgte tonnevis av t-skjorter og annen merch, men det fikk ikke bandet noen andel av. Det var ikke bra. Vi var misfornøyde, og det gjenspeilet seg sikkert i musikken. Vi begynte kanskje å gi litt faen. Ronnie tok stadig mer kontroll. Vi skulle ha gjort som på førsteskiva, det var ingen grunn til å endre på en vinneroppskrift. Gi folk det de fortjener, hold de glade og fornøyde, og lag enda et kanonalbum.
– Og det førte til at Vivian Campbell slutta, eller ble sparka midtveis i turnéen, da han stilte et ultimatum til Ronnie & Wendy. Hvordan ble bandet påvirket av at Craig Goldy tok hans plass?
– I likhet med Claude, kom også Craig fra Rough Cutt, som hadde Wendy Dio som manager. Så da vi brått trengte en ny gitarist, kom forslaget om å få inn Craig. Det var aldri noen diskusjon om vi kanskje skulle teste noen andre, Wendy hadde Craig på plass i løpet av noen dager, uansett om han passet inn eller ikke. Jeg elsker Craig, flott fyr, men han måtte innrette seg i et veletablert band som var blitt svært sammensveisa og veloljet gjennom de siste årene. Det kan ikke ha vært lett for ham heller. Det førte også til endringer i hvordan låtene ble skrevet. Med Vivian var det mye jamming, låtene ble lagd på øvingslokalet mens hele bandet var til stede og kom med forslag og innspill hele tiden. Sånn har vi det forresten i Last In Line fortsatt! Med Craig var det heller lite av det.
– Hva tenker du om ”Dream Evil”-skiva (1987) pr i dag?
– Vet ikke helt, jeg har ikke hørt på den på årevis, men jeg var aldri knallfornøyd med den. Jeg følte at vi safet på den skiva, og kompet var altfor pludrete og enkelt. ”Holy Diver” og delvis ”The Last In Line” er på et helt annet nivå. Så ja, vi mistet noe. Dio var meg, Jimmy, Vivian og Ronnie. Det var Dio. Så endret det seg.
– Men Craig ble jo ikke lenge. Og så ble unge Rowan Robertson fra England ny gitarist, og like etterpå slutta både du, Jimmy og Claude. Samtidig?
– Nei, ikke helt samtidig. Jeg husker ikke når Claude slutta, men jeg husker jeg satt i sofaen hjemme hos Ronnie mens vi hørte på hundrevis av kassetter som gitarister fra hele verden hadde sendt inn. Rowans kassett skilte seg ut, han var en glimrende gitarist, og det var sånn han kom med i bandet. Vi fikk fløyet ham over fra England, og han var bare sytten år på det tidspunktet. Det låt veldig bra på øvingene – men så begynte Jimmy å spore av, han forsvant inn i Jimmyland, og kom altfor sent eller uteble fra øvingene. Det endte med at han slutta og vi fikk inn en annen bassist – jeg husker ikke hvem det var engang. (Teddy Cook het han, Vinny!) Og så sluttet jeg da vi begynte å lage ”Lock Up The Wolves”-skiva, rett og slett fordi jeg ikke trivdes i bandet lenger. Det var bare nye folk. Det hørtes ikke ut som Dio lenger, så jeg fant ut at det var på tide for meg å prøve noe nytt. Og da fikk de inn Simon Wright i mitt sted.
– Ah, så du var faktisk med på pre-produksjonen av ”Lock Up The Wolves” (1990)?
– Jada, jeg var med på å skrive et par av låtene, og spilte på demoene. Simon kom i praksis inn i siste liten og hørte på demoene, og de fleste av trommefillene han spiller er mine som han bare har kopiert – men det er helt greit! Han fikk ikke tid til å sette sitt eget preg på skiva. (Les Simon Wrights versjon av dette her!)
– Du ble jo gjenforent med Ronnie i Black Sabbath et par år senere (Les mer om det i forrige nummers intervju!), men da han sluttet igjen, ble du nok en gang med ham for å starte opp en ny utgave av Dio. Og her var egentlig Jimmy påtenkt en rolle, var det så?
– Ja, han var involvert til å begynne med, men vi trengte jo en gitarist også. Jimmy og jeg hadde i mellomtiden spilt i et band kalt World War III sammen med Tracy G, som er en gitarist jeg virkelig har sansen for. Han spiller mørkt og tungt, pluss at han er en veldig hyggelig fyr. Så vi begynte å jobbe med ham, men etter en stund forsvant Jimmy nok en gang ut over sidelinjen, han kom for seint eller ikke i det hele tatt. Etter en stund hadde vi fått nok og innså at vi måtte få inn en annen bassist, og tok kontakt med Jeff Pilson (ex-Dokken, nå i Foreigner) som er en god venn av både Ronnie og meg. Vi dro hjem til ham og tok en prat – han bodde rett borti gata for Ronnie – og han ble med i bandet og lagde ”Strange Highways” (1993) med oss, samt den neste skiva. (Les Jeff Pilsons hysteriske beretning om hvordan han ble med i Dio!) Det var et knallbra band, men det hørtes egentlig ikke ut som Dio, fordi Tracy var en helt annen type gitarist enn det Vivian var. Vivian var også heavy, men samtidig veldig melodiøs. Låtene var også mer melodiske på 80-tallet, mens 90-tallets Dio gikk ned en mye mørkere gate. Og Dio-fansen var ikke helt forberedt på den endringen i lydbildet.
– For første og eneste gang i Dios historie brukte dere en ekstern produsent på ”Strange Highways”, Mike Fraser.
– Jeg har ærlig talt ikke anelse hvorfor! Det var vel det man skulle gjøre på den tida. ’La oss få inn en velkjent produsent!’. Jeg kan ikke huske at han hadde noen særlig innvirkning på låtene eller lyden. Det var ikke noe a la ’La oss jobbe med denne låten og gjøre det til en hit!’ eller ’La oss ta denne tilbake til det gamle Dio-lydbildet!’. Han fungerte mer som en lydtekniker. Vi skrev og arrangerte låtene, og han spilte de inn for oss. Han ga oss glimrende lyd, men utover det…
– ”Angry Machines” (1996) er utvilsomt den hardeste, sinteste, mørkeste skiva i Dio-katalogen, men det er også den som fansen liker minst. Hva tenker du sjøl om den skiva?
– Den var nærmest en progressiv skive!
– Jaha?!
– Ja, jeg hadde ikke hørt på den på årevis, men litt tidligere i år dro jeg den frem og hørte på noen av låtene. Og det slo meg at ’Holy shit man, this is crazy stuff!’. Det var noe helt annet enn ”Holy Diver”, for meg var dette et progressivt heavy metal-album med Ronnies vokal på. Det er en låt som heter ”Institutional Man”, og det er et vers (rundt 02:30), jeg vet ikke hvilken taktart den går i, om det er 11 eller 9 eller 7, og Ronnie klarte ikke å synge over den rytmen. (Høres ut som en 5/8-takt, Vinny!) Han ble helt oppgitt, han var vant til å synge på fjerdedelene! Jeg måtte be ham om å ikke lytte til gitarriffet, men bare synge melodien sin. Og det gjorde han, og da klarte han det. Så det er rett og slett et ellevilt progressivt stykke musikk, haha! ”Angry Machines” høres ikke ut som klassisk Dio, men da jeg hørte på den nylig, ble jeg imponert over hvor tett og aggressivt det låt! Jeg husket ikke halvparten av låtene en gang, og den manglet magien fra de tidlige skivene, men den var det den var.
– Og at den ble sluppet mens grungen og nu-metal var på sitt største, gjorde vel ikke mottagelsen blant fans og kritikere noe varmere.
– Nei, det hjalp ikke! Og ”Dehumanizer” med Sabbath led jo samme skjebne, egentlig. Det var en blytung skive, men siden den kom ut mens verden bare ville høre Nirvana og Pearl Jam, så havnet den på sidelinja. I ettertid er det mange som har gjenoppdaget den skiva, folk som ikke fikk den med seg den gang, men som nå sier at den er blant favorittene. Den hadde også knallbra lyd, vi brukte Mack som hadde jobbet med både Queen og Led Zeppelin, og den låter så høyt!
– Du forlot Dio igjen i 1998, etter ”Angry Machines”-turnéen, antar jeg?
– Ja, vi turnerte i et halvår, men vi var tilbake i klubbene igjen. Det var frustrerende, hvordan havna vi tilbake her, liksom? Det gikk litt trått. Og så fikk jeg en telefon fra Black Sabbath, de hadde en gjenforeningsturné med Ozzy (sommeren 1998), og Bill Ward hadde blitt syk. Han kunne ikke gjøre turnéen, og de lurte på om jeg kunne steppe inn. Jeg hadde jo aldri spilt med Ozzy før, så det var mange låter jeg aldri hadde gjort før, men jeg bestemte meg for å gjøre det. Jeg gikk direkte fra å spille klubber med Ronnie, til å spille stadioner med Sabbath.
– Men du spilte ikke på den ”Reunion”-liveskiva de ga ut i 1998, var du vel?
– Jeg holdt på å havne på den! Året før ble jeg oppringt av Sharon Osbourne, klokka syv på morgenen, som lurte på om jeg kunne komme til England. ’Ja, det kan jeg sikkert, når tenkte du på?’, spurte jeg. ’Nå. I dag’, svarte hun. Jeg sa at ’Du, jeg hadde egentlig planer om å klippe plenen og rydde litt i boden!’. Det viste seg at de hadde to utsolgte enorme konserter i hjembyen Birmingham med alle de fire originalmedlemmene (desember 1997), men de var veldig usikre på om Bill var i form til å gjøre disse, for han hadde ikke spilt en full konsert på mange, mange år, og han hadde hjerteproblemer. De hadde dessuten tenkt å spille inn både liveskive og DVD disse kveldene. Jeg tenkte at det var en utfordring, for de hadde mange eldre låter som jeg aldri hadde spilt med Sabbath tidligere, som ”The Wizard”, ”Fairies Wear Boots”, ”Into The Void”, ”Sweet Leaf ” og ”Snowblind”… men jeg dro over til England den dagen enda jeg ikke kjente til de låtene, og vi hadde heller ikke tid til å øve! Alle var ganske nervøse for hvordan det skulle gå å spille inn en DVD foran 20000 fans med en trommis som ikke kunne låtene. Så ja, jeg var der, på reservebenken, klar til å steppe inn, men i siste liten kom de frem til at Bill skulle gjøre det, og det gikk jo bra. På en måte var jeg lettet, på den andre siden hadde det vært kult å spille trommer på Black Sabbaths første liveskive med Ozzy.
– De hadde da brukt Mike Bordin (fra Faith No More) tidligere i 1997?
– Ja, men han var visst ikke tilgjengelig på så kort varsel som det jeg var, haha!
– La oss gå videre til siste kapittel i sagaen om Ronnie James Dio. Åtte år senere ble du nok en gang involvert med Ronnie, Tony Iommi og Geezer Butler, men nå under navnet Heaven & Hell. Hvordan kom det i stand?
– Plateselskapet, Rhino, ville gi ut en Black Sabbath samleskive bestående av låtene Ronnie sang på, ”The Dio Years”. De foreslo også at de kunne lage et par nye låter til den skiva, så Ronnie dro over til England for å skrive med Tony, Geezer og Bill. Men det tok fryktelig lang tid, hovedsakelig grunnet Bill – han er en atskillig mer komplisert fyr enn det jeg er! Jeg kommer i studio og gjør jobben uten noe drama – Bill har et litt annet vesen, kan vi si. Så de ble enige om å ta grep – ’Vi ringer Vinny!’. Dermed fikk jeg en telefon fra Wendy, og jeg nølte ikke da jeg fikk sjansen til å spille med de igjen. Jeg fløy over til England hvor vi jobbet i Tonys hus, for han hadde et eget studio, og allerede første dagen hadde vi trommelyden klar. I løpet av de neste to dagene spilte jeg inn trommene på tre låter som de allerede hadde klare. Alt gikk såpass bra at vi begynte å snakke om å gjøre en turné også. Alle var innstilt på det, men for å ikke skape noen misforståelser i forhold til Black Sabbath med Ozzy, valgte vi å gå ut under navnet Heaven & Hell.
– Like greit – da trengte heller ingen å forvente seg ”Iron Man” og ”Paranoid”!
– Nettopp! Så vi turnerte mesteparten av 2007, og igjen var kjemien så åpenbar at vi bestemt oss for å lage en skive også – som ble ”The Devil You Know” (utgitt april 2009). Planen var alltid å fortsette etter dette også – men det var da Ronnie ble syk.
– Dere rakk jo å gjøre noen konserter i 2009. (I Oslo Spektrum i juni, blant annet.)
– Ja, stemmer, vi turnerte hele den sommeren. Og vi trodde hele tiden at Ronnie kom til å bli bra igjen, og planen var å turnere neste sommer også. Men sånn skulle det ikke gå.
– Når skjønte du at kreften hans var så alvorlig at den kunne ta livet av ham?
– Jeg tror det var i november 2009…
– Det var da det ble offentliggjort at han hadde kreft.
– Ja, vi hadde visst det i noen måneder allerede da. Han skulle egentlig turnere med Dio den høsten og vinteren, og så komme tilbake og jobbe med Heaven & Hell fra våren av. Men da Dio-turnéen ble avlyst var det tydelig at han var alvorlig syk. Han var da på kreftnivå 4, og Ronnie innbilte seg at det var ganske lavt, at det bare var en firer på en skala til 10, og at man dør når man når nivå 10. Men nivå 4 er veldig høyt, og han måtte begynne på cellegiftbehandling, noe som er veldig utmattende for pasienten. Vi tenkte at hvis noen kan overvinne denne sykdommen, så er det Ronnie, for han er slik en vital og sterk person. Denne stormen rir han av! Vi hadde planlagt øvinger med Heaven & Hell i april 2010. Han foreslo at vi kunne øve med kun ham, meg og Geezer, slik at han komme litt forsiktig i gang igjen vokalt, uten fullt trøkk.
– Nei, han hadde ikke gjort konserter siden 29. august 2009, ekstremt lenge siden til ham å være.
– De øvingene ble aldri noe av, men rett før det var han i studio for å rette opp et par småting på den kommende liveutgivelsen (”Neon Nights: 30 Years of Heaven & Hell”, innspilt juli 2009, utgitt november 2010.) Så jeg og han dro i studio, det var kun oss to der og lydtekniker Wyn Davis, og jeg husker at jeg tenkte ’Jeg håper han klarer å synge!’ – for han var sliten etter cellegiftkurene, han var ikke 100%. Men han leverte så til de grader, han sang som en løve, og han var veldig lettet og fornøyd etterpå selv.
– Husker du når dette var?
– Hmmm, i januar eller februar 2010, vil jeg tro.
– Når så du ham siste gang?
– Jeg besøkte ham på sykehuset et par dager før han døde. Wendy ringte meg og fortalte at det så ikke bra ut, og at jeg burde komme snarest hvis jeg ville se ham en siste gang. Det var en fredag, husker jeg. Jeg dro ned dit med en gang, og det var flere av hans venner som var på sykehuset og satt og trøstet hverandre. Ronnie var ganske fjern, neddopet på morfin, øynene hans var lukket mesteparten av tiden, men han registrerte at jeg var der. Og han døde på søndag, 16.mai.
– Hvordan reagerte du da du fikk nyheten?
– Wendy ringte meg og fortalte at nå var han borte. Selv om jeg var forberedt, ble jeg både sønderknust og sjokkert, jeg kunne ikke tro at det var sant. Vi hadde vært nære venner i tretti år, og nå var han ikke mer. Men musikken hans lever videre den dag i dag.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021