Om Norge har en rockegitarist som har satt oss på kartet, er det utvilsomt maskingeværet fra Toten. Han kom som et kanonskudd da TNT slo igjennom med debutskiva «TNT» i 1982. På norsk! Senere gikk de over til et mer internasjonalt format, og Ronni la verden for sine fingre. Som han selv sier det i følgende intervju; «Hvor lang tid tar det deg før du hører at det er jeg som spiller?» Still deg selv det spørsmålet, så ser du fort hvor markant mannen har vært i norsk rock. Snart er han klar med ny skive, med navnet «Bigfoot TV». Vi fikk en prat med Ronni på telefon.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Geir Amundsen, Arash Taheri
– Du skal gi ut plate du?
– Ja, jeg må jo det, for det hagler vel ikke plater fra meg for tida, men etter mye om og men, henta jeg fram energi til å lage et nytt album. Spennende, det!
– Hvordan har de siste to årene vært for deg?
– Jeg har sett ti minutter av 4000 filmer, for jeg sovna etter et kvarter, så jeg har oppdaga hvor mye dårlige filmer og serier det er der ute. Jeg måtte komme meg bort fra Netflix, rett og slett. Deretter begynte jeg å lage musikk, hehe. Jeg har hatt en skikkelig opptur med å lage den skiva, det må jeg innrømme.
– Hva kan du fortelle om skiva som anmeldes her? I skrivende stund har vi kun fått låta «Moving Like A Cat». Hvordan fortoner resten av plata seg?
– Den låten er nok den mest spesielle på plata, men samtidig så er den såpass frekk at jeg tenkte at vi bare måtte smelle den ut. Jeg er rimelig fornøyd med åssen den kom ut, som førstesingel, hehe. Det er jo en metafor, ikke sant. Alle skjønner at dette ikke handler direkte om katter. Neste singel ut er «Life On Long Island», så kommer albumet i sin helhet 18. mars.
– Du sier at «Moving Like A Cat» er en outsider på plata, men vi er jo godt vante med at du kommer med små stikkere på platene, det fikk vi jo allerede på debutplata til TNT, med «Etude I Fuzz-Moll», for eksempel, og eksemplene kommer jo på løpende bånd om man hører igjennom katalogen din.
– Det er litt hyggelig at du sier det, fordi jeg har vel aldri sett på det som mitt oppdrag å presentere det straighteste, så jeg har nok prøvd å presentere litt mer særegne ting også i TNT opp gjennom årene. Jeg har alltid forsøkt å være en fornyelse av meg sjøl utover i karrieren. Konseptet i mitt hode har i hvert fall vært at jeg skal være kompromissløs med meg sjøl, og nå har jeg kommet i den alderen at jeg ikke har noen ting å tape på å være frekk. Resten av skiva er nok grunnleggende mer heavy enn den første singelen, så jeg tror nok folk vil reagere positivt, og tenke at det er lenge siden det har vært såpass fart i serken. Og mange gitarsoloer.
– Jeg antar at vi fremdeles vil høre at det er du som spiller gitar?
– Åja! Eller; hvor lang tid tar det for deg å høre at det er meg, da?
– Skal vi si én tone da?
– Ja, ikke sant? Det har jeg tenkt mange ganger; at det er ei gudsgave! Jeg føler jo at jeg har gjort mye av det som er min greie denne gang også; de orkestrerte melodilinjene, løpene, og de greiene der. Spillet mitt er jo rimelig schizofrent, med kanskje to takter melodisk, før jeg plutselig går over i noe som er helt irrelevant for både komposisjon og solo, noe som er en del av den fandenivoldskheten jeg har. Jeg forsøker jo å beholde det som kjennetegner meg.
– Du er jo en av få gitarister her til lands som blir lovprist verden over. Hvordan har det påvirket en ellers sindig kar fra Toten?
-Jeg bruker veldig lite tid på å reflektere over det. Jeg bruker veldig lite tid på mine egne sider på Facebook og slie ting, og prøver å lese minst mulig om meg sjøl, men jeg skal si såpass at jeg skjønner at jeg spiller gitar på en måte som ingen andre gjør, det gjør jeg. Både rytme og solo, lydvalg, og måten jeg komponerer på. Kanskje har jeg inspirert andre gitarister også, det håper jeg jo.
– Du har kalt plata «Bigfoot TV». Hva er tanken bak den tittelen?
-Det er som vi var inne på tidligere; TVen stjeler jævlig mye tid, ikke sant? «Bigfoot TV» tar for seg det som føles uforløst, som for eksempel skatten på Oak Island, Hunting Hitler, og slike ting. Sånne mysterier er det ikke meninga at vi skal finne ut av. Tittelen er rett og slett en metafor på den ubrukelige digitale tidsalderen vi lever i.
– Hvem har du med deg på plata?
-Jeg har med meg TNT-bassisten, Ove Husemoen, så har jeg en ung trommis, som heter Henrik Fossum, som kom fra England, etter å ha jobbet lenge med bassisten fra Level 42. Han jobba i studioet hans i London i 9 år. Etter han kom tilbake til Norge, så fiska jeg opp han, og har hatt han med i et par års tid. Dessuten har jeg med Jon Johannessen, som er gitarist, og har jobbet litt med meg rundt omkring, og Markus Klyve på keyboards, som har vært min våpendrager på alle disse soloplatene mine.
– Dette er jo soloskive nummer seks, men den første på endel år. («Mein Ampf II» var siste album, som kom i 2015). Hva annet har du holdt på med?
– Jeg lagde jo ei plate sammen med Ledfoot for et par år siden, kalt «A Death Divine», men så oppdaga jeg at jeg har jo begrensa tid igjen av karrieren min på å lage plater, så nå har jeg tenkt å sette opp tempoet litt, så da begynte jeg med denne skiva, pluss at jeg har begynt å sysle med noe nytt materiale for TNT også, så kanskje det blir noe der også i framtida. Jeg håper at vi har noen gode år igjen enda, det hadde vært trist om vi avslutta allerede nå. Vi var jo Norges første metalband. Norsk metal starta nok i Trondheim i 1982. Jeg holder jo på med metal nå også; jeg har akkurat lagt gitar på 12 låter til den nye Cadaver-skiva med trommisen fra Megadeth, og Anders Odden fra Satyricon på bass. Det er sjelden jeg gjør den typen metal, men jeg sa ja til å bidra litt på den skiva, og plutselig hadde jeg spilt på tolv låter. Moro å jobbe med de gutta der!
– Vagabond er et band jeg sliter med å godta at vi ikke hører noe fra. Er det noe håp der?
– Der må jeg vel nærmest kategorisk si nei. Men vi ga jo ut to klassikere, den ene er jo bedre enn den andre. Det ble mange sterke låter på den tida, det var jævlig interessant. Vi gjorde et forsøk på å møtes, men det er vanskelig å få samlet troppene, for å si det sånn. Noen ting skal man kanskje bare ligge i fred, men jeg har tre-fire låter her som ikke er gitt ut. Jeg har de liggende på mastertape, og har planer om å sette de på en kveld, og kose meg litt. Kanskje jeg kommer til å gi de ut på en eller annen måte, men jeg må høre på de først, jeg tror de er ferdig mastra også, jeg husker ikke helt. Det var ei fin tid det der, sjøl om vi var ganske forskjellige den gangen også. Nå har vi jo gått i helt forskjellige retninger musikalsk. Egentlig har jeg litt den følelsen jeg hadde med Vagabond med det nye bandet mitt. Det er en skikkelig Vagabond-feeling på det materialet. Jeg har fått litt vokalhjelp også, så ingen kan ta meg på den biten heller
– Og ut fra Vagabond og The Chasers kom Rypdal/ Tekrø.
– Det gjorde det. Det starta vel opp med at Vagabond havarerte, på et vis. Da kom to fra Terje Rypdals Chasers og fire fra Vagabond sammen, og det ble Rypdal/ Tekrø-band. Vi spilte først inn ei skive som aldri kom ut, som jeg hørte igjen her om dagen, og jeg skjønte fort hvorfor den ikke kom ut. Så gikk vi i studio igjen et års tid etterpå, med det som endte opp som den første skiva, og da var det vel egentlig i gang, så da ble det noen år med å jobbe med Rypdal. Det var ei fantastisk fin tid, jeg lærte utrolig mye om musikk av han.
– Han har jo en annen innfallsvinkel enn du har, men jeg vil anta at det gikk begge veier?
– Ja, jeg vil tro det, han har i hvert fall uttrykt det. Jeg prata med han for bare et par uker siden, vi hadde en lang og hyggelig samtale.
– Trivelig. Hva skjedde med den plata som ikke kom ut?
– Du kan få høre et par kutt når du kommer hit, haha! Jeg sitter på det eneste eksemplaret, og sånn skal det forbli.
– Jeg regner med at du skal ha med deg dette ensemblet og materialet ut på veien etter hvert?
– Det skal jeg. Vi starter 18. mars i Oslo, før vi drar videre til to show i Bergen, før Notodden og et nytt show i Oslo. Det er flere på gang, men disse jobbene er de som er klare så langt. Nå skal vi ut og hamre progrock inn i huet på folk, hehe.
– Vi gleder oss til nytt materiale fra Ronni Le Tekrø nå. Vi har store forventninger.
– Jeg tror du kommer til å kose deg med dette altså. Tenk Vagabond på spor 2,4 og 5 og så videre, så skjønner du at ‘Oj, er vi der, ja’.
– Vi behøver en Tekrø i storform. Har du noen andre hemmeligheter før vi tar kvelden?
– Det er hyggelig at du syns. Andre hemmeligheter? Ehm, jo; det finnes UFO-er! Om du sjekker ut låt nummer seks på albumet, så får du hele hemmeligheten! Der er det ord for ord. La meg få høre hva du syns da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022