Tirsdag 11. april 2023
Denne er vanskelig. Hadde ikke Roger Waters talt Russlands sak i FNs Sikkerhetsråd nylig, ville det vært mye lettere, men denne gang er det skepsis mot fyren – noe som kanskje har resultert i de mange tomme setene i Telenor Arena denne gangen. Og det blir jo ikke bedre av at man fra første stund får hamret inn i skolten at vi er en gjeng viljeløse sauer uten evne til å gjøre oss opp våre egne meninger, men at vi blir manipulert og løyet for av makta som rår via massiv propaganda uten at vi skjønner det. Og dette får vi hamret inn i skolten via et massivt propagandashow som ville fått Joseph Goebbels til å gråte seg i søvn. Som Waters sier over høyttalerne før konserten begynner: «If you are one of those ‘I love Pink Floyd but can’t stand Rogers polictics‘-kinda guys, then now is a good time to fuck off to the bar.» Men la oss gjøre et forsøk på å overse det der og heller fokusere på det som tross alt er det viktigste, musikken, og ikke det politiske budskapet.
For undertegnede var dette min niende konsert med Roger Waters, og spesielt «The Wall»– og «Us & Them»-konsertene i 2011 og 2018 står igjen som noen av de aller største konsertopplevelsene i mitt liv. Nå er mannen snart 80 år (og jeg innser at jeg har aldri noengang vært på konsert med en eldre artist enn Roger Waters), men stadig like rasende og indignert på verden. Sceneproduksjonen er denne gang forholdsvis enkel sammenlignet med det enorme apparatet som var i sving ved foregående besøk i Telenor Arena. De massive korsformede storskjermene som henger over den tilsvarende korsformede scenen midt i arenaen, sørger for at alle får med seg budskapet, uansett hvor i salen man sitter. Men utenom skjermene er sceneshowet denne gang begrenset til den etter hvert så velkjente flyvende grisen som svever rundt i lokalet med kontroversielle meldinger påmalt. Visst, sceneshowet er fortsatt vanvittig mer gedigent enn alle andre artister enn Rammstein, men ingen har lagt lista høyere for seg selv enn det Waters gjorde på de foregående turneene. Og av den grunn blir sceneproduksjonen en aldri så liten nedtur denne gang.
Setlista lener seg også denne gang veldig tungt på Pink Floyd. Av 22 låter er 17 fra Pink Floyd-tida, hovedsakelig fra perioden fra «Dark Side Of The Moon» og frem til «The Wall». (Han åpner sågar med en ny og synthtung versjon av klassikeren «Comfortably Numb» til bilder av et dystopisk bylandskap, men publikum ville nok garantert mye heller ha hørt denne i en tilnærmet orginalversjon med verdens beste gitarsolo.) De eneste unntakene i første del er «The Powers That Be» fra «Radio K.A.O.S.» og den ypperlige «The Bravery Of Being Out Of Range» fra den like ypperlige «Amused To Death», samt den splitter nye låta «The Bar», som han sikkert brukte tre minutter på å introdusere – men det var dessverre den suverent kjedeligste låta som ble fremført denne kvelden. Og sånn blir det oftest automatisk når man skal klemme inn én ny låt mellom masse panserklassikere som alle i publikum kan på rams. Første del av konserten avsluttes med en strålende versjon av fantastiske «Sheep» fra Floyds kanskje hvasseste album «Animals».
Etter en times tid er det en tyve minutters pause, og det braker i gang igjen med «In The Flesh» med Waters i lærfrakk og solbriller som fyrer løs mot publikum med maskingevær. Et personlig høydepunkt kom faktisk med to låter fra hans siste soloalbum «Is This The Life We Really Want?», med «Deja Vu» og tittelsporet, som står som en bauta ved siden av alle klassikerne Waters har skrevet. Mot slutten får vi halve «Dark Side Of The Moon», eller hele side 2 om du vil, hvor en herlig versjon av «Us And Them» tar kaka – og etter det valgte jeg å skippe de siste ti minuttene (med «Two Suns In The Sunset», reprise på «The Bar» og «Outside The Wall») for å unngå rushet når 20 000 skal forlate Fornebu samtidig, og heller være hjemme til 23 enn til 00:30. Man lærer av sine feil.
Totalinntrykket var likevel en liten nedtur etter de to foregående fantastiske turneene, men det kan nok skyldes at forventningene lå så høyt. Hadde dette vært min aller første Waters-konsert, ville jeg antagelig vært henrykt fordi jeg ikke visste bedre, men denne gang kjedet jeg meg littegrann til tider. Lyden, som vanligvis er beryktet i Telenor Arena, var denne gang helt upåklagelig, og bandet er som alltid fra øverste hylle. Spesielt skryt til hans to gitarister Jonathan Wilson og Dave Kilminster, samt keyboardist Jon Carin som nå har vært Waters høyre hånd i snart et kvart århundre. 4/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker