21. – 22. april 2023
Det er ikke bare DFDS fra Oslo som har sitt rockecruise – nå har også svenskene fått sitt, fra Stockholm til Mariehamn i Finland og tilbake, med Rocknytt Cruise på Viking Line. Og her var det hovedsakelig melodiøs rock og AOR som sto på menyen, noe som naturlig nok trakk et hovedsakelig godt voksent publikum. Her ble det non stop livemusikk på to scener på ulike etasjer fra ettermiddagen til langt på natt, og på`n igjen neste morgen og inntil man var tilbake i Stockholm i 14-tiden.
De lokale heltene i Captain Black Beard har gitt ut seks skiver, og sparket ting i gang på den mindre Melodystage til god respons, mens vi trakk en etasje opp til Mainstage, hvor engelske Russ Ballard omsider skulle stå på en skandinavisk scene for første gang siden 1976. Ballard har blitt 77 år gammel, men holder seg godt, og vi tilgir ham lett at vokalprestasjonene ikke er det de engang var. De karakteristiske solbrillene er på plass, men det er ikke for å være kul – mannen er blind på ett øye.
Som soloartist har ikke Ballard fått den anerkjennelse han har fortjent, tross et knippe strålende soloskiver, hvor spesielt de to 80-tallsutgivelsene «Russ Ballard» og «The Fire Still Burns» har oppnådd kultklassikerstatus. Han prioriterte familien fremfor et liv på turné, men fant ut at han kunne kombinere familieliv og musikerkarriere med å bli låtskriver for andre artister. Og der har han en hitrekke få kan tangere.
Ballard og hans kompetente band startet med den forholdsvis obskure sololåten «Rene Didn`t Do It» fra «Barnet Dogs», før vi fikk en håndfull låter fra de to nevnte klassikerne, deriblant «Dream On» og «In The Night» som Ace Frehley har covret. Han tok et dypdykk til sin tid i Argent med «Hold Your Head Up» som også Uriah Heep har covret, før en sekvens med låter som andre artister har hatt hits med, som «Can`t Shake Loose» (Agneta Fältskog), «I Know There`s Something Going On» (Frida), «Since You Been Gone» og «I Surrender» (Rainbows to største hits) og ikke minst «New York Groove» som har blitt Ace Frehleys signaturlåt. Tilbake til 1984 skiva med solohiten «Voices» og «Two Silhouettes» før han rundet av med låten som gjenopprettet Kiss’ karriere i 1991, «God Gave Rock N Roll To You» fra Ballards Argent-dager. (Kiss var faktisk forband for Argent på 70-tallet.) Publikum ville selvsagt ikke gi slipp på ham, og vi fikk «I Can`t Hear You No More» helt til slutt. Om det ikke satt som en kule rent musikalsk, så var det likevel en fornøyelse å oppsider få oppleve mannen som har vært ansvarlig for en stor del av soundtracket til min oppvekst.
Vi rakk en tur tilbake på Melodystage for å få med oss et par låter med de svenske AOR-heltene Houston før det var tid for våre gamle venner i Dare, med Darren Wharton i spissen, på Mainstage. Som vanlig var første halvdel av settet dominert av de to nyeste skivene «Sacred Ground» og «Road To Eden» – hvor tittelåten for anledningen selvsagt ble omdøpt til «Road To Sweden» – mens andre halvdel ga folk det de aller helst ville ha: låtene fra debutklassikeren «Out Of The Silence» pluss de to første låtene fra oppfølgeren «Blood From Stone». Dare leverer alltid, og Whartons varme vesen sprer god stemning i salen, mens gitarist Vinny Burns leverer den ene gnistrende soloen etter den andre. Ingen andre band denne helgen hadde større publikum eller bedre stemning i salen, så vi kan egentlig bare kåre Dare til cruisets vinnere.
Ulempen med non stop konserter hele dagen er at på ett tidspunkt må man droppe noe for påfyll av fast føde, og det er ikke fort gjort med såpass få spisesteder til såpass mange folk. Dette gikk i vårt tilfelle ut over svenske Remedy, och vi är ledsna, killar!
På Mainstage fylte gulvet seg opp for de engelske veteranene i Demon, som hadde annonsert at de skulle spille konseptskiva «The Plague» fra 1984 i sin helhet. Demon platedebuterte allerede i 1981, men det er kun vokalist Dave Hill igjen fra 1900-tallets besetninger. Man skulle tro at dette skulle være noen hakk for sært til å gå hjem på finskebåten en fredags kveld, men Demon fikk imponerende bra respons, også fra utenfor den lille harde fankjernen som kjente disse låtene.
Det har gått et par timer siden midnatt innen Gathering Of Kings entrer Mainstage. GOK befolker scenen godt med sine fire – og på slutten hele fem vokalister – som alternerer om å håndtere leadvokalen og ellers sørger for en vegg av koring. Musikken er godt plantet i et klassisk melodiøs rock/AOR-landskap, med generøse doser av smakfulle keyboards plantet langt frem i lydbildet. Selv om settet startet på et tidspunkt hvor garvede rockere på cruise har funnet andre aktiviteter å bedrive hadde GOK et godt publikum å underholde – og holdt et godt grep igjennom hele konserten. Repertoaret bestod av låter fra samtlige av deres hittil tre album, og for undertegnede var høydepunktene «Vagabond Rise» og «Here Be Dragons», begge fra fjorårets «Enigmatic»-skive, samt «Heaven On The Run» fra 2020’s «Discovery». Med 9-10 musikere på scenen holdt de koken godt, både visuelt og låtmessig – og ble belønnet med å beholde publikum gjennom konserten til de avsluttet sent på natt. Blant vokalistprestasjonene var det spesielt Rick Altzi som gjorde inntrykk på undertegnede – som så bandet for første gang og gleder seg til neste GOK-konsert.
Dag 2:
Neste morgen livedebuterte splitter nye Emotional Fire på Mainstage allerede 10.00, og cruisets eneste band med bare kvinnelige medlemmer spiller keyboardmarinert 80-talls AOR som om de aldri har gjort annet. Og de klinket til med en skikkelig overraskelse da de fikk Russ Ballard på scenen til en duett på «Your Time Is Gonna Come» fra hans «The Fire Still Burns»-skive. Stor stas for alle i salen, før de avsluttet med sin selvtitulerte førstesingel «Emotional Fire».
Siden vi kom i prat med Russ Ballard i korridoren etterpå, rakk vi bare siste låten med svenske glammerne Weapon på Melodystage. Og det var egentlig like greit, før turen gikk tilbake for hovedscenen for de unge stockholmarna i Wildness, som bød på atskillig mer energisk og frisk melodisk hardrock – memo to self om å sjekke ut de tre skivene deres! Veldig kult!
Cruiset ble avrundet av engelske Grand Slam, som har en litt pussig historie. Dette var bandet som Phil Lynott dannet etter at Thin Lizzy la ned i 1983. De spilte noen konserter i 1984, men rakk aldri å gi ut noen skive før alt var over. Tretti år senere har gitarist Laurence Archer (som også har spilt i UFO) plukket opp tråden og fortsatt med Grand Slam med en ellers helt ny besetning, deriblant bassist Rocky Newton, kjent fra MSG, og vokalist Mike Reid, som selvsagt kan sin Thin Lizzy – vokalen hans ligger skummelt nært sjefen sjøl. Lynott-referansene kom tett, spesielt da de åpnet med Lynotts solosingel «Nineteen» fra 1985, men som sto ble spilt på Grand Slam-konserter allerede året før. Første egne låt «Gone Are The Days» var også ekstremt Lizzy-inspirert – det hørtes ut som en mashup av «Waiting For An Alibi» og «Southbound». Vi fikk også de orginale Grand Slam-låtene som Archer skrev og spilte med Lynott på 80-tallet, «Crime Rate» og avsluttende «Sisters Of Mercy», samt de velkjente «Military Man» og «Dedication». Absolutt en trivelig time preget av 80-tallsnostalgi.
Første utgave av Rocknytt Cruise kan uten tvil kalles en suksess, og ikke minst hadde alle band (på Mainstage i hvert fall) god og glassklar lyd med god trøkk, noe som er en nødvendighet for denne typen musikk. Med en bra lineup for neste år, tar vi mer enn gjerne en ny tur i den svenske skjærgården i 2024 også
Tekst & foto: Geir Amundsen & Ivar Onsrud
Foto: Grand Slam: Steve Ritchie