Det polske bandet Riverside har utgitt «Wasteland», deres første album siden det tragiske dødsfallet til gitarist Piotr Grudzinski i 2016. Vi fikk snakket med frontfigur og låtskriver Mariusz Duda om ny skive, overgangen til en trio og stempelet «prog».
Tekst & foto: Anne-Marie Forker
– Hva er konseptet bak skiva, deres syvende i rekken?
– Først og fremst er den inspirert av situasjonen innad i bandet den siste tiden, og jeg viller reflektere over hvordan både jeg og vi følte i løpet av disse årene vi har slitt med mørkheten. Jeg så for meg meg selv et sted etter apokalypsen og startet skrivingen fra synet av noen som har overlevd jordens undergang. Jeg ville ikke skrive om selve undergangen, men om hva som kommer etter. Det var hovedkonseptet og jeg har alltid vært interessert i post-apokalyptiske tematikk i både filmer og bøker som i videospill. I Riverside er tekstene fokusert ut i fra et psykologisk utgangspunkt så tematikken er ikke apokalypsen som i en Mad Max-film, men heller om våre egne liv og hvordan vi forsøker å overleve tragedier. Å overleve en tragedie, hva nå enn den tragedien var.
– Man kan høre elementer fra Morricone og westernfilm-musikk generelt i musikken. Har det vært med intensjon?
– Jeg har bare sett for meg verdens ende, så når det kommer til musikken er det et spørsmål om hva som passer inn. Etter apokalypsen har vi kun ørken og tomme steder, så da føltes det feil å skrive musikk på elektroniske instrumenter. Jeg hadde kun en akustisk gitar, som det meste av musikken ble komponert på. Det måtte bli enkelt så jeg tok en organisk tilnærming til det hele. Dette var noe vi hadde i bakhodet underveis; At vi burde gjøre noe med et spaghettiwestern-aktig tema, i samme stil som Sergio Leones trilogi og ”Ondt Blod I Vesten”.
– Hvordan påvirkes skrivingen av at formatet nå er til en trio og ikke en kvartett?
– Ingenting har forandret seg i forhold til skrivingen ettersom det aller meste av våre foregående skiver har blitt skrevet av meg. Det er antagelig derfor vi valgte å forbli en trio ettersom vi ikke trengte et nytt medlem til å hjelpe oss med komposisjonene da jeg får til det på egen hånd. Selvfølgelig er det fint å ha noen i bakhånd, spesielt med tanke på en gitarsolo, men for det har vi ikke behov for et fjerde medlem. Men vi trenger et fjerde medlem på scenen, og derfor fremfører vi som en kvartett live. Men i studio eller når vi tar beslutninger for bandet er vi en trio. En annen grunn til dette er at jeg er en multi-instrumentalist, jeg spiller absolutt alt av instrumenter på mitt soloprosjekt Lunatic Soul. Men jeg forstår hvorfor Riverside har behov for en gitarist – en som er født for å traktere instrumentet. Jeg anser meg selv mest som en komponist som ikke en gang føler seg som en vokalist eller bassist. Jeg er en historieforteller for både Riverside og Lunatic Soul, omtrent som en regissør, og denne gangen så jeg «Wasteland» bli skapt av et band som led og var ukomplett. Det føltes riktig å gjøre det som en trio. Mange fant det rart, men for historiens ståsted er det bedre, ettersom det handler om å miste noen og karene som overlevde apokalypsen.
– Det gir en perfekt mening.
– Ja, og i framtiden kan vi kanskje returnere til studioet som en kvartett en gang – hvem vet, men for nå er vi en trio.
– Så dette kan bli et slags overgangs-album?
– Det kan hende, det vet jeg ikke enda. Mye mulig vi holder oss som en trio også til neste skive.
– Jeg fikk en litt mer alternativ følelse av musikken denne gang, og en del mindre «proggete»?
– Jeg trenger å bli kvitt det stempelet der, og med denne skiva tror jeg kanskje at jeg fikk det til. Ikke for å rakke ned på prog-miljøet, men termen «progressiv» har vært en hemsko for meg. I mine øyne er det å spille progressiv rock i disse dager en ordentlig kjedelig greie, av den grunn at alle progressive band jeg kjenner til i disse dager ikke er spesielt originale og jeg prøver å komme så langt vekk fra det som mulig.
– Mye av det samme skjedde med punk-miljøet. Det startet opp som noe originalt og nytt, men deretter ble det en enhet og mange av bandene begynte å låte likt hverandre.
– Helt riktig. Jeg ser fire typer band; Først har du den «ekte» proggen fra 70-tallet, virkelig klassiske greier spilt av folk som fortsatt er i live og bare spiller. Deretter har du folk som vil låte som de klassiske bandene, som Mike Portnoy, Neal Morse og den gjengen. Det finnes også en nyere og yngre generasjon av teknisk progmetal, som Animals As Leaders, Leprous, Tesseract som har en langt mer teknisk utførelse. Til sist har du en fjerde type band som prøver å spille noe som har sammenheng til progressiv musikk men er langt mer alternative og prøver å eksperimentere uten å være så opptatt av generell prog som Anathema. Den siste A Perfect Circle-skiva ble plutselig ganske så progressiv, og jeg ser vel Riverside i denne siste gruppen men jeg prøver som sagt å slippe unna akkurat det for å finne en mer alternativ verden. Igjen; Med all respekt til den progressive verden, jeg vil overhodet ikke si noe negativt om den – jeg vil bare returnere til det forrige tiår og det er derfor jeg har eksperimentert med en mer alternativ sound på de to siste skivene.
– Hvilken musikk liker du å lytte til?
– Musikk jeg kan slappe av eller sovne til. Enkelte ganger liker jeg å sette på soundtracket til videospill ettersom det er min store last. Jeg er ikke inn i spill som FIFA, men mer modne og uavhengige spill som «Journey» – filmatisk og artistisk. Jeg liker også store «open world»-spill som «Red Dead Redemption», som jeg måtte spille på grunn av «Wasteland».
– Får vi noen gang se deg på turné som Lunatic Soul?
– Det kan hende, det vet jeg ikke enda. Vi kommer til å turnere en hel del i år. Kanskje jeg kommer til å komponere på bussen hvis jeg ikke får sove.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019
