Atlantic
Så er sønnene tilbake med sitt sjette album. Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin. En signifikant endring er at guttene fra Long Beach har byttet plateselskap fra Earache til Atlantic. Muligens slett ikke et dumt valg kommersielt sett. “Feral Roots” låter umiskjennelig Rival Sons, og det er lite å utsette på produksjonen og lydbildet som sådan. Men så var det låtene da. Jeg sitter med en følelse av at Rival Sons har stagnert litt og/eller har lagt for mye bånd på seg. De har fint lite nytt å komme med, og det er så sin sak, men det låter til tider litt for blodfattig og kalkulert. Det er det kjipe. Jay Buchanan har fortsatt en av de beste stemmene innen rock i dag, og resten av bandet trøkker forsåvidt til, men noe av magien og råskapen fra de tidligere albumene har i mine ører forsvunnet et sted på veien.
Når det er sagt så låter “Feral Roots” ørlite mer vitalt enn “Hollow Bones”, men jeg sitter igjen med en følelse av at de har kastet det de har av nye og gamle ideer inn i tørketrommelen, og ut har det egentlig bare kommet halvklamme underbukser, riktignok uten bremsespor. Så ille er det ikke. Godt mulig at Buchanan & Co har tenkt at de endelig skal få sitt ultimate gjennombrudd med et stort plateselskap i ryggen, men jeg tviler på at det skjer. Da må de ha noe mer krutt i posen enn dette her. Men i sannhetens navn skal det sies at lista ligger høyt. Hvem kan vel glemme “Pressure & Time”, “Head Down” og “Great Western Valkyrie”? En Troika av noen skiver. Derfor kan det virke noe urettferdig å være så kritisk til “Feral Roots” som langt ifra er noen dårlig skive. Men sammenligningsgrunnlaget taler for seg selv.
Undertegnede er som du har skjønt hverken overbegeistret eller imponert over sønnenes siste verk, men det skyldes ene og alene at jeg hadde forventet noe mer fra et band som har levert en rekke formidable skiver tidligere. Og nå hadde jeg virkelig håpet at de skulle knulle øregangene mine med sin desidert beste skive. Det gjorde de dessverre ikke. (Men i neste nummer har vi likevel intervju med både Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday!)
3,5/6 | Pål J Silihagen