Warner Records
Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.
Nytt siden sist skive er at John Frusciante er tilbake på gitar etter en ti år lang pause fra bandet mellom 2009 og 2019, der den jobben ble tatt hand om av Josh Klinghoffer. Så da skulle vel alt ligge til rette for nye mestertakter fra Red Hot Chili Peppers?
Første singel fra skiva kom ut i februar og het «Black Summer». Den tok veien rett til topps på Billboard i statene og ble med det bandets fjortende nummer en på alternativ-listene på Billboard. Ikke verst det for verdens yngste gamlinger. Selve låten fungerte som bare det og inneholder alt vi elsker ved gruppa. En relativt rolig låt som flyter godt og er melodiøs og funky. Toppet med John Frusciante sin følsomme, nesten Jimi Hendrix-liknende gitarsound, så blir låten ganske så bra og ga håp om at resten av skiva ville følge opp den lovende starten. «Black Summer» åpner også skiva, og blir kjapt fulgt opp av låten «Here Ever After» som også er en dritkul, funky låt. Flea gjør en finfin figur på bassen gjennom hele låten og tankene drifter mot «Blood, Sugar, Sex, Magik». Dette virker så absolutt lovende!
Dette albumet er mer funky enn vi har hørt Red Hot Chili Peppers på en stund og låter som «Aquatic Mouth Dance», «Whatchu Thinkin’» og «Poster Child» er solide bevis på nettopp det. Kule låter og her føler jeg at de har vendt tilbake til bandets 80-tallets røtter. Det er helt klart mye funk som gjennomsyrer denne skiva og det er vel og bra det, men «Unlimited Love» inneholder intet mindre enn 17 spor og jeg vet ikke helt om det var å bite over litt for mye.
Problemet, for min del, blir at litt for mange av låtene blir litt blodfattige og anonyme. Her kan jeg nevne i fleng, dessverre. Flesteparten kommer på siste halvdel av skiva og med det mister jeg litt interessen nettopp rundt halvveis. Men la meg for eksempel ta en låt som «Veronica». Den starter veldig rolig og behagelig – som mange av Chili Peppers låter bruker å begynne. Forskjellen er at der vi vanligvis får et oppsving utover i låten, så klarer de liksom ikke helt å få denne og flere av låtene på skiva til å løfte seg. De droner bare på og blir rett og slett tamme. Lytt til låten «White Braids & Pillow Chair» og si at jeg tar feil …
De klarte ikke å føle opp den lovende starten på albumet og jeg har etter mye lytting og fundering landet på at favoritten min blir den tidligere nevnte «Black Summer». Den er til gjengjeld såpass bra at jeg nok vil ha den på min «Best of»-liste fra Chili Peppers.
Dette ble nok dessverre litt for tamt og blodfattig fra bandet som har gitt oss så mange minneverdige opplevelser gjennom mange år nå. Jeg kommer med en muligens dristig spådom nå, men jeg tror ikke dette vil bli et album folk går tilbake til om fem-ti år, når de skal sette på en Red Hot Chili Peppers-plate. Jeg håper for deres del at jeg tar feil, men jeg tror helt alvorlig ikke det.
3/6 | Glenn Knudsen
Utgivelsesdato 01.april 2022