Atlantic BMG
Legendariske Ratt blir nå ubønnhørlig feiret med en lekker boks fra de gylne årene med Atlantic Records. Boksen inneholder alle de fem skivene (eller CD-er om du foretrekker det) fra denne perioden, hvorav samtlige solgte til gull, platina og multi-platina. Ingen liten bragd i seg selv. Bandet ble ofte kategorisert som glam metal og havnet i samme båt som andre storheter som f.eks. Poison, Mötley Crüe og andre likesinnede. Men for de som kjenner til bandet var det store forskjeller i soundet og på låtene, noe som ikke minst skyldtes tospannet på gitar, Warren DeMartini og Robin Crosby. Men nok om det. Er det verdt å tømme sparegrisen for å investere i denne boksen? Vi går igjennom alle skivene og triller terningen.
Out of the Cellar (1984)
Debuten slo ned som en bombe og befestet umiddelbart Ratt som et av de kommende store metal-bandene. Beau Hill, som den gangen var en grønnskolling bak spakene og et relativt ubeskrevet blad, fikk ansvaret for å produsere skiva etter at superprodusenten Tom Allom føyk ut døra. Mulig historien til Ratt hadde blitt en helt annen om det ikke hadde skjedd, for med Hill bak spakene leverte Ratt noe rått, fett og langt mer elegant enn sine konkurrenter på samme tid.
Skiva ga Ratt en rekke hits hvorav “Round And Round” var den største. Til tross for at dette var fullengder-debuten til Ratt låt det alt annet enn umodent, og i motsetning til en rekke andre band i samme genre og epoke, hadde bandet langt mer å fare med og leverte en tvers igjennom helstøpt skive som også inneholdt “Wanted Man” og “Lack Of Communication”, med andre ord en skive med knallsterke låter. Det er selvfølgelig vanskelig å trille terningen på noe som snart er 40 år gammelt og målt opp mot dagens standarder, men dette er en banebrytende klassiker som fortsatt holder seg. Og for en start på en fantastisk karriere! 6/6
Invasion of Your Privacy (1985)
Hvordan følger man opp en braksuksess av en debut som solgte til trippel platina? Ikke lett å holde beina på jorda, men med samme besetning og mann bak roret (Beau Hill) leverte Ratt en strålende oppfølger. Litt mer polert og pompøst produsert riktignok, men det var slik det skulle låte i det herrens år 1985. Enkelte vil kanskje hevde at dette er en bedre skive enn debuten, men smak og behag. Det er på alle måter en knallsterk skive, og inneholder monsterhitene “Lay It Down” og “You’re In Love”. Ikke bare det, men her har du også glemte perler som “Give It All” og “Dangerous But Worth The Risk”. Den vanskelige andreskiva beviste at Ratt langt ifra var noen døgnfluer, og dannet grunnlaget for en eventyrlig ferd videre. Litt svakere enn debuten, men kanskje mest fordi noe av råskapen måtte vike noe for kommersiell appell i form av produksjonen. 5,5/6
Dancing Undercover (1986)
Det er ikke uvanlig med en liten formsvikt, og selv om tredjeskiva var nok en storselger, så kan den ikke riktig måle seg med forgjengerne i kvalitet. Mest fordi låtmaterialet er noe mer ujevnt. Likevel er det mer enn nok å krysse av for i taket her, for skiva ga bandet nok noen monsterhits i form av “Body Talk”, “Slip Of The Lip” og “Dance”, hvorav sistnevnte låt ble brukt i den legendariske TV-serien Miami Vice. Selv om “Dancing Undercover” totalt sett holdt bittelitt lavere kvalitet, er den fortsatt en meget sterk utgivelse målt opp mot mye annet som ble gitt ut i 1986, i denne sjangeren, verdt å merke. Og i tillegg trekker også kremlåta “One Good Lover” med fantastisk gitarriffing opp det hele, og Warren DeMartini og Robbin Crosby gruset fortsatt de fleste. 5/6
Reach For The Sky (1988)
To år skulle det gå før neste skive kom, og pausen var ikke av det mest produktive slaget. Riktignok hadde det vært heftig turnering og ståhei rundt bandet som fortsatt var store, men deres fjerde album bar litt preg av et band som fomlet etter ny inspirasjon og energi. Singlene fra skiva, “Way Cool Jr” og “I Want A Woman”, solgte bra og fikk mye spilletid. Foruten de to singlene hadde skiva flere høydepunkter, blant annet åpningssporet “City To City” og ikke minst “Don`t Bite the Hand That Feeds” viste at Ratt fortsatt hadde det i seg. Til tross for at også “Reach For The Sky” solgte til platina var det tydelig at nedturen hadde begynt, og da sikter jeg til det kvalitative. Skiva er i mine ører den svakeste fra Atlantic-perioden, uten at det gjør den til noe makkverk av den grunn. 4/6
Detonator (1990)
Dette er en skive det er svært delte meninger om. Ut av døra hadde Beau Hill forsvunnet, og inn kom produsenten Desmond Child hånd i hånd med kompanjongen Sir Arthur Payson, noe som fikk svært signifikant virkning på lydbildet. Desmond Child var kjent for sitt eget sound og låtskriverkunst. Ifølge historiebøkene var dette et forsøk på å gjenvinne populariteten, og det er ingen tvil om at “Detonator” låter langt annerledes enn de fire andre skivene, uten at det gjør den til en dårlig skive. Tvert imot var dette ny og frisk olje inn i Ratt-maskineriet. Selv om lydbildet var annerledes så er det ikke til å stikke under en stol at singlene “Lovin` You’s A Dirty Job” og “Shame Shame Shame” er noen rysare av noen Ratt-låter. Et annet høydepunkt er også den gitardrevne låta “Can`t Wait On Love”. Og dessverre var dette den aller siste skiva med den klassiske besetningen med Stephen Pearcy, Robbin Crosby, Warren DeMartini, Juan Croucier og Bobby Blotzer. Et verdig punktum for en gylden epoke. 4.5/6
Det er ingen tvil om at Ratt er et legendarisk og innflytelsesrikt band. Denne boksen forteller deg hvorfor. Ratt var mye mer enn et glam metalband, og det er lett å la seg forlede av all sminken og staffasjen. Hvis du setter deg ned og hører grundig på disse skivene, så vil du oppleve et unikt band med en helt spesiell dynamikk. Ikke bare på grunn av to eminente gitarister i Warren DeMartini og Robbin Crosby, men også en rytmeseksjon som var en særdeles viktig brikke i soundet. Og Stephen Pearcy er Stephen Pearcy, ingen andre låt som han. Selv om jeg opp gjennom årene har hørt utallige ganger på Ratt, så er det første gangen jeg har satt meg ned og hørt på Atlantic-skivene i kronologisk rekkefølge, og det var en særdeles hyggelig reise. Selv om de fem skivene spriker litt, så er dette kvalitet fra øverste hylle. Jeg spør bare om du kan nevne et band til i samme genre som kan skilte med fem like sterke skiver som Ratt fra samme epoke. Det kan du nemlig ikke, og for de som ikke har noen inngående kjennskap til Ratt eller har hull i samlingen er denne boksen rett og slett obligatorisk. Dette er lyden av 80-talls (glam)metal på sitt beste.
Pål J Silihagen
Utgivelsesdato 09. juni 2023