Universal
Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over «pandemiskivene» vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.
«Armee der Tristen» åpner ballet på heroisk vis, noe rolig i tempoføringen men enorm i lydbildet og i så måte en perfekt albumstarter. Åpner de konserten på Bjerke med den er de i mål allerede der. Den etterfølges med stil med tittelkuttet som også da er en av de vi har fått høre en stund, og jeg vil hardnakket påstå at det må være en av Rammsteins beste ballader hittil.
Det jeg har hengt meg mest opp i med «Schwarz» er den frekke moduleringen mot slutten, det for meg beskriver dagens Rammstein på en utsøkt måte da de på mange måter låter eksakt som de gjorde på debutskiva for 25(!) år siden, men drar heller inn noen uventede grep underveis i…rammsteiningen sin og gjør at dette fortsatt låter nytt og vitalt.
«Giftig» og andresingel «Zick Zack» er derimot Rammstein akkurat som vi er vant til, kanskje med unntak av den poppa synthlinja på sistnevnte. De vinner nok ikke nye fans på disse sporene, men taper forsyne meg ikke noen heller. 25 år som sagt og vi er langt ifra lei.
Et meget gotisk kvinnekor starter et av «Zeit» sitt aller sterkeste spor, «OK», der refrenget er så enkelt men samtidig så sterkt at det slår seg knallhardt inn blant det beste tyskerne noensinne har gjort. Jeg så heller ikke for meg overgangen til seig 6/8 mot slutten der det gotiske koret returnerer for å avslutte med stil.
Jeg syntes forgjengeren «Rammstein» var en råsterk skive men med et par dødpunkter, og disse er gledelig totalt rensket bort ifra årets rykende ferske. Og selv om min tysk er såpass tynn forstår jeg titler som «Angst» og «Dicke Titten» der førstnevnte er kanskje det mørkeste som blir presentert på hele skiva, partiet mot slutten kan sette angst på de aller fleste og Till Lindemann har hentet frem psykopaten fra «Puppe». Sistnevnte har dratt inn tyrolerkorps for å sette stemningen inn til det definitivt tyngste riffet på hele hurlumheien, og når det returnerer over riffet midtveis passer det som hånd i hanske på en såpass merkelig måte bare Rammstein kan få til. Durrefrenget i nedstrippet mundur er også gøy.
Og mens vi er inne på dur kommer jeg nå med et helt gratis tips til de horder av metallband som higer etter å skrive storslåtte verk i nettopp dur: «Lügen» er herved pensum på hvordan dette gjøres og lista som må nås. Kanskje det aller, aller sterkeste sporet på «Zeit» og det sier forsyne meg ikke lite. Milde himmel som jeg håper de spiller den til full allsang om noen måneder.
Passelig nok avsluttes ballet med «Adieu»som jeg virkelig ikke håper er et tegn på at dette drar mot slutten. Er det så må det vel være det største smellet og den høyeste toppen noe band har gitt seg med noensinne? En nydelig låt og en særdeles passelig avslutter på det jeg helt seriøst påstår, og har selvfølgelig helt rett i, at dette er Rammsteins aller beste skive noensinne. Sees på Bjerke 24.juli!
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 29.april 2022