Universal
Våre tyske venner er omsider tilbake etter ti års albumpause, og det med et brak. En stadionturné på trappene som solgte ut på minutter – deriblant vår helt eget Ullevaal Stadion et halvt år før skiva det skal turneres for i det hele tatt har nådd butikkhyllene eller strømmetjenestene er sterkt, uansett artist. Vi har fått smake på åpneren «Deutschland» en stund allerede, og det tok ikke lange tiden før bandet igjen hadde skapt overskrifter. Alt er som det skal være i den tyske leiren med andre ord. Sporet er umiskjennelig Rammstein som vi har kjent de i over 20 år nå, og det er som de aldri har vært borte. Det som er ganske så sensasjonelt er at det låter akkurat like nytt og vitalt som i 1995 selv om de fortsatt ikke viker en tomme fra samme oppskrift som da – noe som utelukkende er ment som et kompliment.
Det kan i aller høyeste grad også sies om oppfølgeren «Radio» – enda et singelvalg vi har blitt servert i forkant. De har minsann ikke mistet teften for det fengende riff-o-ramaet sitt og iørenfallende refrengmelodier. Men de dropper ikke overraskelsesmomentet heller, for det kommer allerede i spor tre – «Zeig Dich» som starter med et særdeles vakkert og storslagent dommedagskor som kan sette gåsehud på fanden sjøl. En oppbygning over dette koret før låta slår over i full Rammstein er et av mine definitive høydepunkt på hele selvtitulanten – og det gjelder for sporet i sin helhet og. Faktisk noe av det beste tyskerne noensinne har gjort, og det før koret gjentar seg til full Rammstein mot slutten av herligheten.
En EDM-flørt som nok kommer til å få puritanere til å rive seg i sin minkende manke i «Ausländer» men som på ingen måte ikke gjør seg bort i selskapet og den obligatoriske samkvem-hyllesten «Sex» kompletterer en start på en skive som allerede her sementerer seg høyt oppe på lista over årets album.
Halvveis roes tempoet ned, til den rimelig schizofrene og ytterst vakre «Puppe». Vokalist Till Lindemann høres ut som en lydbok-forteller i verdens fineste barnebok under første halvdel til nydelig gitarspill før både låt og vokal tar en dramatisk vending halvveis. Her har barneTV-onkelen brått blitt sinnssyk og skriker manisk ut refrenget og bidrar umiddelbart til grusomme bilder selv om jeg lyrisk ikke aner hva han synger om, da min forståelse for tysk er høyst sparsommelig møblert. «Was Ich Liebe» kan omtales som en ren ballade med et refreng så stort som omtrent bare Rammstein kan gjøre uten å låte parodisk og er en annen favoritt blant mye gull som fortsetter å vokse for hver gang. De stripper det helt ned i «Diamant» og viser virkelig frem både sårhet og ømhet under sporets forholdsvis korte varighet. En ytterst pen og sensitiv liten perle. Men så på «Weit Weg» kjenner jeg for første gang under «Rammstein» en følelse av fyllmateriale. Dette kan ha noe med at det er det fjerde strake roligere sporet på skiva og at den ikke er i nærheten av å komme opp til den foregående trioens kvalitet.
Den blir dog fort glemt da gjengen finner tilbake til sin vante form i «Tattoo» som viser 20 år pluss med Rammstein i løpet av drøye fire minutter. Samme riff som de fant opp i 1994 som vi enda ikke har gått lei av etterfulgt av stadionrefrenget fra helvete. Hørt det uante ganger før fra gjengen, men det fungerer forsyne meg fortsatt. Herligheten rundes av med «Hallomann», drevet av et mørkt og fengende bassriff kun akkompagnert av en dyster synth som kunne løftet de fleste skrekkfilm-scener til verset. Det går forholdsvis rolig for seg her og, helt til de varemerkede gitarene slenger seg med riffet midtveis krydret av en organist som har gått av hengslene. Før man vet ordet av det slutter bandet av for denne gang og lar kor og synth fra refrenget repetere seg en siste gang før det hele er ferdig.
En nydelig slutt på en fantastisk skive som limer seg inn helt i toppen av hva bandet har gjort noensinne. «Rammstein» inneholder absolutt alt som vi som elsker bandet er glade i pluss et par overraskelser, i tillegg til at den tradisjonen tro er helt latterlig bra produsert. Hadde det eneste «daukjøttet» vært ofret ville den nådd absolutt toppkarakter, men det ender da ikke så aller verst allikevel. Rammstein über alles!
5,5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 17.mai 2019