Veteranene fra California har så absolutt sin velfortjente plass i tungrockens historie, det kan ingen ta fra dem. En ting er at det var på de to første skivene verden først fikk høre den geniale gitaristen Randy Rhoads, som senere gikk videre til videre til internasjonal berømmelse på Ozzy Osbournes to første soloskiver. Men i november 1983 ble Quiet Riot det første tungrockbandet som toppet Billboardlista i USA, og i 15 minutters tid var de blant verdens aller største band. Men et høyst ustabilt band, hvor medlemmene kom og gikk kjappere enn de fleste klarte å følge med på, og da vokalist Kevin DuBrow døde av en kokainoverdose i 2007 regnet de fleste med at det omsider var slutt – karrierekurven hadde uansett bare pekt nedover de siste tjuefire år.
Men neida, det tok ikke lang tid før bandets eminente trommis (og manager) Frankie Banali dro i gang en ny versjon av Quiet Riot, da helt uten orginalmedlemmer, og en ellevill stol-lek med vokalister begynte. Og den stol-leken pågår fortsatt, for det er ikke ofte at vokalisten som synger på en skive, slutter før skiva er utgitt. (Noe lignende skjedde forsåvidt også med Quiet Riot forrige skive, «Road Rage» fra 2017, da de sparket vokalist Seann Nicols etter at skiva var sendt ut til media – deretter hyret de inn American Idol-deltager James Durbin og spilte den inn på nytt før den ble utgitt. Uten at det hjalp, den sugde likevel.) Denne gang har Durbin sluttet halvannen måned før «Hollywood Cowboys» ble utgitt, men Quiet Riot har uten å blunke dratt inn en av sine mange ex-vokalister igjen – mannen med rockens mest usmakelige artistnavn, ex-Love/Hate og Ratt-sanger Jizzy Pearl.
Og som ikke problemene allerede tårner seg opp for Quiet Riot, annonserte høvding Banali for noen uker siden at han behandles for kreft i bukspyttkjertelen, en særdeles skummel krefttype med høy dødsprosent. Og med det i bakhodet hadde det vært meget hyggelig å kunne rapportere at «Hollywood Cowboys» er en kanonbra klassiker som det bare er å handle inn uhørt – men dessverre. Dette låter traurig, generisk og enerverende. Og det handler hovedsakelig om låtmaterialet. Det er standard, lavpannet 80-talls heavy metal, med hakkende gitarer og stupide tekster som du har hørt altfor mange ganger før. De få låtene som skiller seg ut ifra en monoton suppe, skiller seg dessverre ut i negativ retning. (Quiet Riot plays the blues på «Roll On»? Nei takk.) Og produksjonen gjør heller ikke låtene noen tjenester. Okei da, singelen «In The Blood» er ikke så verst, og redder skiva unna 1’eren.
Skal man si noe positivt da? Joda – Frankie Banali slår dritbra, det har han alltid gjort. Bassist Chuck Wright har vært inn og ut av bandet som en yoyo i 37 år, og også han spiller meget bra. Gitarist Alex Grossi har vært en svipptur innom Dokken, og lært seg de fleste triksene i gitarboka fra 80-tallet. Og vokalist James Durbin har utvilsomt en sterk og solid stemme – men han gneldrer. Han er et ork å høre på. Nei, gi meg heller Jizzy Pearl, selv om stemmen hans sikkert ikke spenner over halvparten så mange oktaver som Durbins. Uansett, sjansene for at dette er Quiet Riots siste skive og at de har spilt sin siste konsert er nok likevel enorme. Vi kan bare krysse fingrene og ønske god bedring til Frankie Banali, og finner frem «Metal Health» for å mimre litt om den gangen Quiet Riot virkelig låt bra.
2/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 08.november 2019