I kjølvannet av ett av rockens styggeste brudd kom skittentøyvasken som fikk Queensrÿchefansen til å måpe og lure på hva i alle verdens navn som hadde foregått før vokalist Geoff Tate fikk sparken, mens de resterende medlemmene rekrutterte ny sanger og gikk tilbake til sine musikalske røtter. I sommer kom begge de to campene med hver sin nye skive under samme bandnavn. Vi tok en telefon til trommis Scott Rockenfield for å få klarhet i situasjonen, og for å diskutere den nye og selvtitulerte skiva.
Tekst Geir Amundsen | Foto Mike Savoia
– Queensrÿche har kanskje vært mitt absolutte favorittband opp gjennom tidene siden jeg var fjorten, og jeg har reist utenlands et dusin ganger for å se dere live, men det siste tiårets skiver har jeg slitt med å like. Men denne gang! Dette låter som det Queensrÿche jeg forgudet på 80- og 90-tallet, og har savnet siden. (Anmeldelse her!)
– Wow! Veldig godt å høre, siden skiva ikke er ute enda og vi ikke har fått så mange tilbakemeldinger på den enda. Og enda deiligere siden du tydeligvis er fan og kjenner bandet godt. Og jeg må være ærlig nok til å si at jeg har heller ikke vært spesielt glad i de siste Queensrÿcheskivene. Vi har slitt lenge med den musikalske retningen som bandet har tatt, og det var derfor vi så oss nødt til å ta grep og komme oss videre. Det som Michael (Wilton, gitar), Eddie (Jackson, bass) og jeg har følt at vi burde gjøre i flere år, var ikke Geoff interessert i å jobbe med. Vi skrev stadig låter og presenterte de for ham, men de ble ikke tatt godt imot. Det var en evig kamp.
– Hvordan er det mulig at én fyr etter tjue år plutselig bare tar full kontroll over bandet?
– Det har jeg ikke noe klart svar på, og jeg skal ikke legge all skyld på Geoff. Det er klart at vi andre kunne ha satt ned foten tidligere. Men det er ikke bare det musikalske, det hadde også mye med managementet å gjøre, som i praksis var Geoffs kone Susan. Vi andre ønsket å ta karrieremessige grep for å bedre situasjonen for Queensrÿche, og han tok enhver kritikk som et personlig angrep på sin kone.
– Og det ryktes at dere andre ikke engang spiller på de tre siste skivene – «Operation Mindcrime 2», «American Soldier» og «Dedicated To Chaos»? Det var Geoffs kumpaner, studiomusikere og produsentene?
– Jeg er ærlig talt ikke sikker på hvem som spiller på hva på de skivene! Vi var jo i studio og spilte inn låtene, men Geoff og produsent Jason Slater fikset og trikset så mye i ettertid, la på andre instrumenter med andre musikere og remixet alt gang på gang før det ble utgitt. Og da kunne jeg ikke lenger høre om det var meg selv eller en annen trommis lenger – antagelig er det et sammensurium av mange opptak.
– Når møtte dere Todd La Torre og bestemte dere for å jobbe med ham, og for å få ham til å fylle Geoffs sko?
– Det var Michael som først kom i prat med ham på en musikkmesse i Los Angeles i januar i fjor. De snakket om å gjøre et prosjekt sammen, helt utenom Queensrÿche eller Crimson Glory, som han sang i da. Og da ting gikk i oppløsning for oss, og vi visste at vi ikke kom til å gjøre mye i fjor fordi Geoff skulle på en turne med solobandet sitt, så tok vi kontakt med Todd. Først var det bare meningen at vi skulle gjøre noen få konserter sammen under navnet Rising West, for å kunne gjøre alle de gamle Queensrÿche-låtene som Geoff nektet å spille lenger.
– Eller ikke fikset å synge lenger?
– Antagelig! Låter som «Queen Of The Reich» og «Warning» som Michael, Eddie og jeg har klødd etter å spille i årevis, men Geoff har nektet. Vi andre hadde ikke møtt ham enda, bare sjekket ham ut på youtube – der lå det låter både med ham i Crimson Glory, men også hans versjoner av Queensrÿche-låter. Han er også en utrolig fin og ydmyk fyr, og har vært fan av Queensrÿche siden han var tenåring, så han kunne alle låtene på rams. Så da vi fikk Todd inn for å gjøre disse låtene med oss, var det helt perfekt for både oss og fansen. Det funket så bra på scenen at da vi bestemte oss for å fortsette uten Geoff, så var Todd vårt første og eneste valg. Vi har spilt sammen i ett år nå, og bare fokusert på de første seks skivene. Og det har vært en sann fryd – vi koser oss og gliser fra øre til øre på konsertene, for første gang på årevis.
– Hadde dere allerede bestemt dere for å sparke Geoff da dere gjorde de første Rising West-konsertene i juni, men uten å offentliggjøre det?
– Vi hadde vel tenkt tanken, men ikke tatt noen beslutning. Det hadde vært dårlig stemning mellom oss i nærmere ti år, men vi hadde ikke helt gitt opp håpet om at det skulle snu.
– Det er vel ikke mange band som med hell klarer å bytte ut en så karismatisk vokalist som Geoff, etter så mange år som bandets frontmann. Se f.eks. på hva som skjedde med Judas Priest. Var dere rett og slett redd for at det hele skulle være over om dere sparket ham?
– Interessant tanke, og det er mulig at du er inne på noe her som jeg ikke har helt tenkt på selv. Men rett etter Rising West-konsertene, begynte ting virkelig å rakne. Geoff hyret inn advokater og nektet å snakke med oss andre. Flere stygge episoder inntraff, og spyttinga i Brasil var vel dråpen som fikk begeret til å flyte over. Og vi hadde flere konserter booket utover høsten, men med en uutholdelig stemning i bandet, spurte vi heller Todd om ikke han ville steppe inn og gjøre disse konsertene med oss. Og han sa ja, tvert. Så slik skjedde det.
– Det er første gang siden «Tribe» at Queensrÿche føles som et sammensveiset band igjen.
– Ja, slik føles det for oss også. Vi har skrevet låtene sammen, vært sammen i studio, vi omgås hverandre privat og trives i hverandres selskap alle fem. Så nå er vi bare oppglødde over denne nye skiva. Nå skriver vi låter i den stilen som vi føler vi behersker best, det som folk liker best og som vi tross alt slo igjennom med. Våre første seks skiver låter slik som vi synes at Queensrÿche burde låte den dag i dag. Og det er godt å være tilbake hvor vi føler oss hjemme – og det er godt å høre deg si at du har savnet den stilen hos oss! Tilbake til det som var viktig for Queensrÿche og det som var viktig for deg som fan!
– Jeg antar at det var et veldig bevisst valg å gå tilbake til 80-tallet stilmessig, men med et mer moderne lydbilde?
– Definitivt! En veldig målbevisst retur til røttene. Med en gang vi fant Todd i fjor, og vi begynte å jobbe sammen og skrive låter, så visste vi hva vi ville – og det var jo derfor vi fikk ham med i bandet. Så da vi skulle lage en ny skive, var det naturlig at vi ville ha den spenningen og entusiasmen tilbake, vi ville ha den kjemien mellom oss igjen. Og nå har vi en sanger som ønsker det samme som oss.
– Og dere har til og med fått tilbake James ‘Jimbo’ Barton! (som jobbet med Queensrÿche på «Operation Mindcrime», «Empire» og «Promised Land».)
– Det gjorde vi såvisst! Hahaha! Du er fan, så du kjenner til Jimbo og hva han har gjort for oss – han jobbet veldig godt sammen med oss, og vi ville ha tilbake den kreative energien. Han var en viktig faktor på de klassiske skivene, og han er en viktig faktor på den nye skiva, han dytter oss i riktig retning, og han er en fin fyr! Og ikke minst får han oss til å høre bra ut, jeg er strålende fornøyd med trommelyden på den nye skiva.
– Det har vært noen bra låter på det siste tiårets skiver fra dere, men det har liksom ikke hørtes ut som Queensrÿche.
– Ja, jeg må si meg enig der, det har ikke hørtes ut som Queensrÿche. Hverken låtene eller lydmessig, med innspillingene og alt. Det var jo som sagt derfor vi måtte ta grep i fjor, og også derfor vi fikk med Jimbo, for å få lyden vår tilbake. Og det kule er jo at da han fikk høre demoene våre i fjor, var han svært entusiastisk – han kunne nesten ikke vente til å være en del av dette og bidra. Micheael, Eddie og jeg har alltid trivdes med ham, og ham kom flott overens med Todd og Parker (Lundgren, gitar), så det var en innertier.
– Og også Pamela Moore, den originale Sister Mary fra «Operation Mindcrime», synger på den nye skiva?
– Yes! Herlig dame som vi har holdt kontakten med hele tiden, og hun har også turnert med oss med jevne mellomrom. Så når vi hadde behov for en kvinnelig vokalist, var det helt naturlig for oss å ta kontakt med Pamela – nok en link til våre røtter.
– Dere går tilbake til røttene med musikkstilen, med Jimbo og Pamela – vurderte dere å hanke inn gode gamle Chris DeGarmo? (Queensrÿches gitarist og låtskriver som sluttet i 1997)
– Chris er og kommer alltid til å være en nær venn av oss, men han sluttet fordi han var lei av turnering og av bransjen generelt, og han har en ny karriere nå som han stortrives med – han flyr jetfly. Og han har ikke ytret noe som helst ønske om å begynne som aktiv musiker igjen, selv om han har musikken i blodet. Hva han tenker om det som har skjedd det siste året, får være opp til han å si noe om, men jeg registrerer at han klokelig har unnlatt å kommentere dette. Men jeg vet at han støtter oss, og at han er glad for at vi fortsetter.
– For fansen har liksom ikke Queensrÿche vært det samme siden han slutta.
– Ja, jeg vet. Men det var hans valg, og selvsagt et slag i trynet for oss da han takket for seg. Han er en utrolig fin fyr, og en viktig del av historien vår.
– Alle snakker om Todd og om hvor sømløst han har glidd inn i bandet, men jeg må også få si at en av de store overraskelsene er at åpningslåta på denne nye skiva, og en av mine favorittlåter, er skrevet av unge Parker Lundgren på egenhånd.
– «Where Dreams Go To Die»! Hahaha! Vet du, Parker er en fantastisk gutt – vi kaller han fortsatt guttungen siden han er yngst i bandet…
– Hvor gammel er han?
– Han er halvparten av min alder! Han er 26, men han har spilt med oss i rundt fem år nå, og vært strålende fra dag 1. Han spiller de gamle låtene perfekt, han korer bra, og han kommer inn med en låt som «When Dreams…» med ferdig tekst og melodilinje og arrangement…vi likte alle låta så godt at vi har bare spilt den inn slik han skrev den.
– Er han faktisk Geoff Tates svigersønn?
– Han var det i en kort periode ja. Han var gift med Geoffs datter, men det funket ikke.
– Kanskje like greit – det ville vel blitt en ganske trykket stemning rundt middagsbordet med svigers pr idag.
– Haha! Definitivt! Han måtte ta et valg i fjor da splitten skjedde, om han skulle bli med oss videre eller gjøre noe annet, men han har vært så entusiastisk at det var et lett valg for ham. Og han har sittet og lært seg alle de gamle låtene helt perfekt – nå er det han som står på øvinga og viser Michael hvordan han skal spille de gamle låtene som Michael ikke har spilt på 25 år og nå må lære seg helt på nytt!
– Så hvordan er prosessen rundt låtskrivinga i Queensrÿche pr 2013 kontra 2008?
– Fantastisk! Vi var jo litt usikre på hvordan det skulle funke på det feltet, for vi kjente ikke Todd, mens Geoff har hele tiden tatt seg av alt med tekster og melodilinjer og vel så det. Men, det har vært den mest friksjonsløse og problemfrie prosessen rundt en ny skive på 20 år, på grunn av kjemien og energien vi har fått. Og jeg skal gi deg et godt eksempel. Det er en låt på skiva som heter «A World Without».
– Min favoritt på skiva!
– Min og! Og jeg har en del fingre med i spillet der. Jeg har skrevet musikken til den låta, og spilt den inn på egen hånd i studioet hjemme hos meg selv, i fjor sommer. Og så sendte jeg en SMS til Todd som da var i Florida, og sa at jeg nå sendte ham en låt på mail. Og han ringer meg to timer senere, nesten på gråten av følelser og sier ‘Fy faen mann, det var den mest inspirerende og kule låten jeg har hørt på lenge – jeg har akkurat gjort den ferdig! Sjekk mailen din!’ Og jeg sier ‘Hva? Ferdig? Nå? Jeg maila deg den for to timer siden!‘ Men han hadde allerede lagd melodilinje og en tekst, sunget den inn og sendt den tilbake til meg! Og det du hører på skiva er nesten identisk med den demoen jeg og han lagde den natta. Noe slikt hadde aldri skjedd i Queensrÿche før! Og for å fortsette den historien; neste uke skrev jeg all musikk til den siste låta på skiva, «Open Road». Og det samme gjentar seg – jeg mailer den til Todd, samme natt får jeg den i retur med vokal og tekst og melodilinje, ferdig innspilt. Så som du skjønner, flommer kreativiteten når man jobber med folk som du er 100% på bølgelengde med.
– Selv om skiva ikke er ute enda, og dere ikke har begynt på turneen, så har dere spilt ganske mange konserter det siste året likevel.
– Ja, det har vi. Helt siden Todd ble med i bandet i fjor, så har vi spilt konserter som Queensrÿche over hele verden. Vi var jo på et rockcruise i Sverige i vår, og kommer til Norge på et annet rockcruise (Rock The Boat) i november. Vi synes rett og slett at det er så gøy å spille igjen at vi har ikke takket nei til forespørsler hvis vi har hatt en mulighet til å si ja. Vi skal spille en del festivaler i sommer, så begynner USA-turneen i september før vi kommer til Europa i oktober.
– Var det et kappløp på gang mellom de to leirene, hvor det var om å gjøre å få en skive ut på markedet først, og å spille masse konserter før skiva var ute, for å etablere seg som det «ekte Queensrÿche» i fansens oppfatning?
– Ikke for vår del, men mulig at Geoff & co har tenkt sånn. Vi føler at vi har allerede etablert oss, vi er ikke i tvil om at vi tre orginalmedlemmene er det ekte Queensrÿche, og det beste er jo at vi får støtte på det fra fansen verden over. Så vi tenkte ikke på noen tidsfrist, vi ville bare lage så bra låter som mulig og spille de inn på best mulig vis. Vi har ikke stresset med å bli ferdig, for vi føler oss så trygge på det vi gjør nå. Century Media har heller ikke mast på oss, det har hele tiden vært snakk om kvaliteten på sluttproduktet.
– Apropos tid; det er et veldig kort album – bare 35 minutter.
– Vel – kort er relativt. Hahaha! Som sagt, vi har bare fokusert på høyest mulig kvalitet på de låtene som skulle på skiva, og vi ville ikke putte flere låter på skiva kun for å gjøre den lengre. Vi var ikke engang klar over varigheten på skiva før den ble mastret, og da ble vi ganske overrasket. Vi hadde aldri tatt tiden på låtene, det har bare føltes som en fullstendig skive. Legger man sammen tiden på hver enkelt låt og ser på summen, så ser det kanskje kort ut på papiret, men det føles ikke kort når du hører på den.
– Greit nok – kvalitet over kvantitet. Jeg vil heller høre på en halvtimes knallbra skive enn en 75-minutters medioker skive – som «Dedicated To Chaos».
– Helt enig! Haha!
– Så hva har dere tenkt å spille på høstens konserter når skiva er ute? Hittil har dere ikke livedebutert noen låter fra den nye skiva.
– Vi driver faktisk og diskuterer det i disse dager, vi begynner øvingene før turneen i neste uke. Vi skal ihvertfall gjøre masse gamle låter, som «Queen Of The Reich» og «En Force» og «Warning» og «Child Of Fire»…
– Sikle sikle…
– Haha! Og vi kommer til å plukke frem «Prophecy», en ganske obskur låt vi spilte mye live i de første årene, men aldri ga ut på skive.
– Den kom da med på nyutgivelsen av EPen på 90-tallet en gang.
– Riktig! Vi spilte den omsider inn under arbeidet med «Rage For Order», men den ble utelatt der. Men, setlista denne høsten kommer til å ha fokus på de første seks skivene våre, fra EPen og frem til «Promised Land». Det er hva vi har gjort det siste året, og vi utvider stadig reportoiret der. Kanskje tar vi inn «Nightrider» eller «No Sanctuary», eller flere låter fra «Operation Mindcrime» og «Empire».
– For min del kan dere plukke absolutt hvilke som helst tyve låter fra den epoken der, og jeg blir ekstatisk.
– Haha! Godt å høre, Geir, da skal nok du bli fornøyd når vi kommer over! Vi skal begynne å jobbe med de nye låtene også, og vi kommer antagelig til å øve inn samtlige av de, for det er de vi er mest tent på å presentere nå. Og det virker som om fansen vil høre de, så kanskje vi gjør alle. Vil du høre oss gjøre hele skiva? Det tar jo bare en drøy halvtime!
– Dere kan gjøre hele skiva, og deretter en time, halvannen med de klassiske låtene.
– Ærlig talt, det er akkurat det vi snakker om å gjøre!
– Foreløbig har dere vel ikke spilt noe fra «Promised Land», har dere vel?
– Nei, vi har ikke det. Det har hele tiden vært meningen, så vi skal øve inn et par låter derifra også snart.
– Må dere tvinge Todd til å lære seg å spille saksofon da?
– HAHAHAHA! Nei, tro meg, du kommer aldri, aldri, aldri mer til å se eller høre en saksofon på scenen eller skive med Queensrÿche! Vi kommer kanskje til å bruke strykere eller et orkester, som på «A World Without», men bare om det funker.
– Kan jeg bare sånn helt til slutt spørre deg om et band som du var involvert i for noen år siden, Slave To The System, som ga ut en selvtitulert skive i 2001?
– Jøss, du har oversikten! Og takk for at du tar det opp, det er en av mine favorittskiver av alt jeg har spilt på. Med unntak av Queensrÿches nye album, så var innspillingen av Slave To The System den mest fornøyelige opplevelsen jeg har hatt i studio på 2000-tallet.
– Har du fortsatt kontakt med Damon (Johnson, gitar og vokal) ?
– Javisst! Han er veldig opptatt for tiden og gjør det bra med Black Star Riders. Han er en utrolig fin fyr, og vi har hatt et glimrende forhold til hverandre i mange, mange år. Og både han og jeg er enige om at STTS er en av de beste skivene på våre respektive CVer. Kanskje vi lager en ny skive en dag!
– Ok Scott, takk for praten, gå og få deg en kaffe før ditt neste telefonintervju, så snakkes vi i Nottingham til høsten.
– Det er akkurat det jeg har tenkt til! Takk for støtten, ha en fin kveld, vi ses!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2013