PFL Records
Den her hadde jeg forventninger til, både på grunn av bandnavn som sender tankene tilbake til min favorittblekke på 90-tallet i tillegg til albumtittelen som gir lovnad om punk rett i hjertet på undertegnede.
Men så var det dette med fasiten da, for dette var beklageligvis syltynne greier. Tittellåta som åpner skiva føles uendelig lang tross sin under fire minutters avspilling, mens etterfølgeren «Aargh.. Oogh..» får meg til å lure på om dette egentlig er ment som humor. Ikke noe feil med det i så fall, men da er det en fordel at det faktisk er morsomt.
Dette låter som noe man kunne ha forventa av et Blitz-band fra 80-tallet da mulighetene var få og man fikk til ting på ren iver. Nå om dagen derimot kan det fleste få til et langt bedre resultat hjemme på gutterommet. Legg til at vi i tillegg i mine øyne kanskje lever i den beste punkæraen i Norge noensinne der det spretter opp kvalitetsband etter kvalitetsband med eget særpreg fra sør til nord fortere enn man rekker å si «død over kapitalismen!» og Pyton har dessverre ikke stort å følge opp med.
Bortsett fra nettopp særpreget som de riktignok har, bare ikke av den positive sorten dessverre. De kan i det minste gidde å dubbe gitaren i lydbildet så det høres ut som noe de har lagt litt tid og sjel i istedetfor å bare trykke «Rec». Jeg forventer faktisk mer av norske punkband i 2022 enn dette.
1,5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 27.mai 2022