På grunn av logistiske årsaker fikk jeg dessverre kun med meg de siste 3-4 låtene av nevnte Prong, og det var leit for allerede her var det full fyr i publikum og sjef Tommy Victor med kompani var i virkelig storform på scenen. Trioen hadde en enorm kjemi og en meget god kontakt med sine tilhørere, og når avslutterne het «Broken Peace» og «Snap Your Fingers, Snap Your Neck» var det så jeg kunne kjenne skateboardet under bena igjen. Heldigvis holdt jeg meg stående denne gangen, og neste gang skal jeg definitivt få med meg mer så jeg har grunnlag til å trille terning.
Det er ikke en hvilken som helst anledning Life Of Agony reiser rundt på grunn av om dagen, nemlig 30-års jubileet til «Rivers Runs Red» – så dette burde være en ganske grei garanti for en knall kveld. Siden jeg falt av både band og skateboard har de rukket å bli oppløst og gjenforenes opptil flere ganger, blant annet, i tillegg til kjønnsoperasjon på vokalist Mina Caputo. Denne virket nesten litt nervøs og utilpass på åpneren «This Time» og fremsto fryktelig usikker. Heldigvis bedret dette seg allerede under «Underground» etter en liten passiar med publikum i mellom. Kanskje det var akkurat akkurat det som skulle til. De andre to fremst på scenen var derimot fullstendig påskrudd fra start.
De hadde en del problemer med feeding ved starten, og det var ikke så behagelig. Heldigvis var dette kun ved et par låter tidlig i settet så det ble fort glemt. Bandet selv trøkka vilt og så virkelig ut til å kose seg med sine 30 år gamle låter. Spesielt lot jeg meg imponere av trommisen ved navn Veronica Bellino – hun er også ny siden sist.
Både Joey Z på gitar og Alan Robert på bass var stort sett de som gjorde jobben med å gire opp publikum, og hadde ingen videre problem med å gjøre akkurat det. Ikke at et temmelig smekkfullt John Dee var nevneverdig vanskelige å be heller. Mina var sjarmerende lavmælt de få gangene hun tok ordet, noe uvant for et tyngre band som Life Of Agony men det funka. Norskopplæring var det også plass til da hun lærte de norske ordene for «thank you» og «cunt».
Det var et meget kjært gjenhør med den gamle klassikeren, der kanskje «This Time», «River Runs Red» og «The Stain Remains» var de som svingte aller best. For da sampelen «Friday» rundet av det første settet, som på skiva, var nødvendigvis den delen av konserten ferdig.
Men det var ikke Life Of Agony, for etter en liten sjekk om publikum ville ha mer fikk vi en liten runde til, der «Scars» var første låt ut. Her virket det som Mina hadde blitt litt sliten i stemmen, for her var det til tider rimelig falskt. Dog var det bedring å høre allerede på «Let’s Pretend» som var bare låt ut, så vi henger oss ikke så veldig opp i det da resten av konserten var så og si prikkfri.
Et legendarisk band i storform foran et ekstatisk publikum er sjeldent feil, ei heller i kveld. Det var også gøy med et gjenhør av «River Runs Red» og få den presentert på scenen av et tent Life Of Agony, og jeg vil tro at de aller fansen gikk glade og fornøyde hjem etter konsertens slutt i nattens høstregn. 4.5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker