3. – 5. november 2023
Opprinnelig idé var ikke ulikt Rock The Boat i omfang, men DFDS ønsket å skjære ned, slik at det stoppet ved 250 festivaldeltagere, og festivalen ble flyttet til den lille scenen Sky Club på Dekk 9. Disse endringene resulterte i at Masterplan og Venom-tributebandet Welcome To Hell ikke ble en del av seilasen. Da vi går om bord ser vi også at KrashKarma sitt tribute sett fredagen utgår, slik at første kveld kun byr på to band.
La det være sagt med en gang. Jeg er skribent, ikke fotograf. Når jeg må på tur og ingen av våre fotografer er tilgjengelige kan jeg sjekke mulighetene om bord. Heller ikke der kunne jeg se noen andre kameraer enn publikums telefoner. Ikke ser jeg spesielt godt lenger heller, så dere får bære over med en kvalitet som er under det vi liker å representere. Håper uansett det gir et lite inntrykk av stemningen. Og la dette underbygge det faktum at de som står med kamera rett foran dere på første rad gjør et godt stykke arbeid. Om fokus mangler på bildene, så føler jeg min styrke ligger i ordene, og der tenker jeg vi starter i det Sky Club åpner fredag 3. november klokken 18.
DJ Unborn har fått seg et bord med hvit duk midt på scenen og varmer opp publikum med gamle metal og hardrock schlägere. Og allerede innen det har gått en time er det allsang til Manowars «Kings Of Metal». Det jeg liker med settene Unborn kjører denne helgen er at det er mange kjente band, men ikke nødvendigvis de mest opplagte låtene. Tenker spesielt at Judas Priests «Some Heads Are Gonna Roll» ikke er en låt som spilles overalt.
Under The Oak har jeg sett og omtalt noen ganger, og vet at leverer. Denne konserten blir likevel noe annerledes, da bassist Steinar Jørgensen fikk korona rett før avreise og må være igjen hjemme. Under The Oak lar ikke dette være noen hindring og gjør det beste ut av det som trio, uten bass. Vi vet det uansett blir god thrash metal, og uhøytidelig underholdning av vokalist Jostein Sandaker. Og jeg tenker dette redder Oak, da intensiteten på scenen er såpass høy. Vil tro fraværet av bassist hadde vært mer merkbart hos noen av de andre bandene på festivalen. Nå synes jeg uansett det låter massivt, og tenkte først det ville mangle enda mer bunn enn hva som faktisk ble tilfelle. Vi får uansett ønske Steinar god bedring og velkommen tilbake. Exodusklassikeren «Lesson In Violence» blir åpningslåta, og trioens time fylles til siste minutt med låter fra bandets to egne plater, samt gamle kjære som «Metal Church» og «In Union We Stand». Jostein annonserer at han er sliten og at publikum må synge med på sistnevnte. Det fungerer bra det, da begynner å bli ganske så folksomt på Sky Club. 4.5/6
Festivalens progressive alibi får vi i form av Conception. Og en skal være passe arrogant om en skal påpeke de musikalske ferdighetene til kvartetten fra Innlandet, som i livesammenheng er utøkt med både keyboardist og kordame. Aurora Amalie Heimdal, for øvrig datter av trommeslager Arve, er også tildelt noen solospotter, selv om hovedposisjonen er litt lenger bak på scenen. «Grand Again» fra den fem år gamle comeback EPen «My Dark Symphony» åpner, før vi reiser tilbake til «Flow» og får «A Virtual Lovestory». Halvveis i settet rigges det til et akustisk sett hvor vi blir presentert «Silent Crying» og «Sundance». Det er fryd å se en gitarist smed Tore Østbys gitarferdigheter, og det er ikke uten grunn at Roy Khan har hatt en internasjonal karriere som vokalist. Disse fantastiske skussmålene til tross, samt den halvannentime lange konsertens variasjon, så er jeg likevel ikke i ekstase. Jeg liker Conception, og finner høydepunkter gjennom hele karrieren, som har rolige viser så vel som hard metal. Denne kvelden synes jeg utvalget blir litt for likt og jeg blir litt rastløs. Av konsertens femten låter teller jeg ni fra etter comebacket. Jeg kunne godt tenkt meg at noe fra debuten «The Last Sunset» var med i settet. Som encore får vi «My Dark Symphony» og ikke minst herlige «Roll The Fire». 4/6
Lørdagen, som da er på vei hjem fra København, starter med et nytt bekjentskap for meg, KrashKarma. Duoen fra Los Angeles består av Niki Skistimas på trommer og vokal, og Ralf Dietel på gitar og vokal. Konserten starter med at Niki kommer trommende inn i lokalet blant publikum med lysende trommestikker, før hun setter seg bak trommesettet og sparker i gang «Wake Them Up». Her snakker vi kraftpakke. Deres alternative metal er ikke helt i min gate, men dette er såpass mye energi at jeg fint klarer å kose meg gjennom bandets timelange sett. Dietel har en hybridgitar med vanlig gitarmikrofon, samt en som gir basslyd, noe som gjør at det låter massivt selv som duo. Dette er siste konserten på en turne som startet første juni, så bandet gir alt og gleder seg til å ta en god fest etter endt konsert. Skistimas har svenske aner, som omtales i låta «Stranded», mens tyskfødte Dietel lærer oss å telle på tysk i «9 Lives (1,2, Die)». Utover dette noterer jeg meg låttitler som «Shut Up», «15 Minutes Of Pain», «Tears Of Gasoline» og ikke minst coveren av Metallicas «Damage Inc». 4/6
Navnet Burning Witches har jeg sett i mange år, uten å sjekke ut musikken. Jeg har levd i troen på at dette er melodisk power metal, og det stemmer jo ikke helt. Power metal kanskje, men jeg får kjapt fart på rockefoten da jeg oppdager at dette er varianten som ligger mellom heavy metal og thrash. Vokalist Laura Guldemond kliner jo tidvis til med growling også. Disse fem damene, med tilhørighet i Sveits leverer et bra show, og jeg koser meg den timen de har fått tildelt, til tross for at jeg ikke har hørt noe fra bandets fem plater. Goldemond tar seg tur i salen i en av låtene og filmer selfievideo av seg selv og publikumere mens hun synger. Jada, undertegnede ble offer for dette. Jeg noterte meg «The Dark Tower» som min favoritt. Damene presenterer et ti låters sett som byr på blant annet «Hexenhammer», «Dance With The Devil», «Flight Of The Valkyries» og selvsagt til slutt, «Burning Witches». Dette var festivalens mest positive overraskelse for meg. 4.5/6
Festivalens hovedattraksjon vet man aldri om blir noe av før vokalist John Cyriis faktisk har inntatt scenen. Det er noen historier rundt Agent Steel sine opptredener, og deres mildt sagt eksentriske vokalist. Cyriis sine høye hyl på åttitallsplatene «Skeptics Apocalypse» og «Unstoppable Force» er av en egen dimensjon, og jeg kjenner en viss spenning på hvor i landskapet han må legge vokalen nå. Det har vært noen inkarnasjoner av bandet opp gjennom, og seneste utgave er kun Cyriis fra den klassiske besetningen. Som en kuriositet kan det nevnes at bassist Kelly Conton spilte på Death sin «Symbolic», utover dette er det ikke svært kjente navn som spiller i Agent Steel i dag. Men det er definitivt et stødig og fett band. «Crypts of Galactic Damnation» fra seneste plate «No Other Godz Before Me” åpner før det går over I “Unstoppable Force». Og her blir jeg helt slått ut, Cyriis sine hyl er virkelig på 1987 nivå. Dette her er virkelig en vokalist som har sine særheter. Vokalen fremføres tidvis med ryggen til publikum, nede på siden av scenen mot backstagen, eller med fjeset ned i en tekstbok. Heldigvis opptrer han som vokalister flest oppe på scenen også, og da er han ydmyk og virker oppriktig glad for responsen. Vi må ikke komme utenom kvintettens hardtslående trommis, Lamar «Thunderstix» Little. Dette er så hardt at man må skru av lyden på trommemikrofonene. Det byttes også skarptromme underveis, jeg tror det går med et skinn. Vi får seks låter fra seneste plata, og av klassikerne kan jeg nevne «Mad Locust Rising», «Bleed For The Godz» og «Never Surrender». Jeg trodde «Agents Of Steel» var den opplagte avslutningen, men den kommer ganske nøyaktig midt i settet, og dedikeres arrangør Jon Von Enger i Live Wire, som the true master of metal, agent of steel. Dette var en veldig kul gig. Jeg håpet virkelig det skulle være så bra, men hadde nok innerst inne ikke helt trua. 5/6
Som festival synes jeg Horns Up er intim og koselig. Veldig behagelig med god pause mellom banda, i motsetning til sommerfestivalene hvor en løper fra scene til scene. At det ble noe nedskalert i forhold til opprinnelig plan skal ikke lastes arrangørene, men dette er nok av betydning når festivalens fremtidige skjebne skal avgjøres. Teller jeg riktig besto festivalen av tjueen musikere, hvorav sju var kvinner. Det er den høyeste prosentandelen av kvinnelige musikere jeg har opplevd på festival noen gang. Jeg krysser fingrene for en ny tur om et år.
Tekst & foto: Ronny Østli